Jeg fikk et glass med ripsgelé av en venn for noen dager siden.

Jeg elsker ripsgelé, litt en smak av gamle dager for meg, men egentlig en sånn standardsmak, litt à la helt enkel espressokaffe uten for mange smakssprell, eller kanskje marengs, kokt fersk torsk, ting som er veldig enkelt smaksmessig og samtidig veldig godt.

Denne hadde litt mynte i, som ga den litt mere farge eller hva man skal si, altså smaksmessig, ikke bare sånt preg av barneskatter (sånt som barn samler på og legger i skrivebordskuffen), eller av drops, men litt mere voksen eller “gammel” smak, og frisk på samme tid.

Kjempegodt bare med smør og lyst brød, synes jeg.

I denne sammenhengen forsvant den spissfindigheten med mynten, jeg blandet nemlig geléen med smør og Tabasco og salt, i panna, som vanlig, og fikk en liten saus som jeg varmet noen små laksebiter i. Første gangen tyknet sausen litt, av for meg helt ukjente kjemiske grunner, og så helt proff ut på en eller annen måte. Jeg hadde litt estragon i første gang, hvem vet, kanskje det hadde noe med saken å gjøre.

Andre gang skilte den seg vel litt, så det fløt litt av smør og syltetøy om hverandre.

Laksen ble ikke stekt, da måtte man vel vært litt forsiktig med syltetøyet, det ville blitt karamellisert. I seg selv en mulighet til flere eksperimenter, hvis man altså hadde brukt litt mere varme.

Smaken var uansett ikke mye forskjellig de to gangene jeg lagde det, et ideal jeg har syslet med lenge – søtt, salt og chili-sterkt – og denne gangen med virkelig frukt eller altså bær, ikke bare løk eller hvitløk som en slags kraftgiver.