Holisme burde kanskje komme inn i debatten igjen, hvis begrepet noen gang har vært ute, da.

Helhetstenkning ble det introdusert som i sin tid, i mange sammenhenger. Jeg kan huske den svenske forfatteren P.C. Jersilds roman En levende sjel, som i seg selv hadde et sterkt tema eller handling, eksperimentering med levende menneskehjerner, men også en betegnelse eller beskrivelse av en av personene i romanen, kanskje en av sykepleierne, at hun var en hel person, det var første gang jeg så den kommentaren, tror jeg. Jeg var jo også ung, det var sikkert noen før ham med den også. Men allikevel.

Mange forfattere reagerte vel på den oppdelte virkeligheten de mente vi levde i, alle i hver sin vitenskapelige kasse med sitt spesialprosjekt, for eksempel, folk med andre jobber litt det samme. Little boxes, som Joni Mitchell synger om, i en annen sammenheng. Oppdelt tenkemåte og levemåte. Oppdelt kunst også, kan man jo si finnes, vel ikke så rart siden det jo faktisk er en sammenheng mellom kunsten og livet eller verden, selv om det ikke alltid er innlysende hva den består i.

I en by, i et land, for den saks skyld, vil det alltid finnes forskjellige tanker og forskjellige liv, og det kan jo fungere veldig bra å ha et mangfold i en by så lenge det finnes respekt og en viss åpenhet, så man kan lære av hverandre og en gang i mellom sjekke ut hva noen andre kulturer har funnet ut, enten det er afrikanske kokker, norske rockemusikere eller jazzensembler satt sammen etter personlighet og vennskap, antar jeg, eller litt tilfeldighet.

Det finnes så mangt i verden, også eksperimenter med våre egne tradisjoner, for eksempel finnes det på Tøyen en restaurant som serverer hjemmebakte lomper med diverse fyll, av mange slag.

Kulturmøter betinger også at man lar hverandre litt i fred, så hver kan utforske det han eller hun nå vil utforske, eller dyrke, og restaurantene og konsertlokalene fungerer som møtepunkter hvor mange ting kan skje, man går hjem som en litt annen enn den man kom som. Likte man det ikke får man rydde litt i hodet og velge noe annet neste gang, men jeg synes ofte man kan finne sine ting, man utvikler litt nese for hva man liker, og overraskelser er jo også fantastisk noen ganger. Hjem kommer man seg jo uansett etterpå.

Men poenget her var også fellesskap, både litt sånn 60-70-tallsk, personlige møter hvor man ga hverandre ting, følelsesmessig, materielt, at man faktisk ville dele så mangt, det fantes samtaler og forhold, eller mangel på forhold og lengsel, men tross alt musikk, ikke minst, mat og drikkevarer, som man sier, i hvert fall stort sett brukt på fornuftige måter, til fest, ikke til depresjon. I hvert fall var det mange morsomme fester da jeg var tenåring, selv om jeg ikke nødvendigvis følte meg morsom…

Det fantes en følelse av fellesskap på et dypere plan og i større dimensjoner, en følelse av at alle mennesker er i samme båt, på samme klode, vi er alle brødre og søstre…

At det kunne gå for langt kan nok hende, både privat og skal vi si offentlig, man trenger jo dessverre å forsvare seg av og til også, privat.

Men det der hadde, og har, sine sympatiske sider allikevel.

Jeg tror jeg har prøvd ut på en del forskjellige måter populismens underliggende påstand om at vi alle være egoister, og litt stemmer det. Man vil ha problemer med å leve et helt liv 100% uselvisk.

Men å basere livet 100% på egoisme, eventuelt samfunnslivet, eventuelt samfunnet og politikken…

Egoisme og samfunnsånd, egoisme og medfølelse, egoisme og lover, regler, hensyn til andre…

Det finnes nok flere sånne motsetninger som må balanseres mot hverandre og mot andre hensyn i livet eller i verden, uansett hvilket nivå man befinner seg på.

Men egentlig var jeg interessert i en annen side ved den bølgen jeg var en del av da jeg vokste opp, miljøvern-fellesskap-deling-ungdomsopprør, og vi må legge til, et nytt blikk på verden, det gjelder ikke bare her hjemme, det var mer reising, mer studier av fremmede kulturer og språk, mer åpenhet for andre tradisjoner enn de europeiske, filosofisk, kulturelt, som livsstil, religiøst.

India har også vært en viktig leverandør av nye ideer i det vestlige landskapet, karma har for lengst gått inn i mine barns vokabular, og sikkert en god del andre begreper som jeg bare delvis kjenner rekkevidden og betydningen av.

Ordet har kanskje ikke vært her tidligere, i hvert fall ikke i hverdagslivet, men fenomenet absolutt til en viss grad. Det er vel riktig å si at mange ideer er tidløse og stedløse, men finner forskjellig uttrykk i filosofien forskjellige steder i verden, og har en ulik plass i livene i de forskjellige kulturene. Hva er konsekvensene av det du gjør? er et spørsmål som kan knyttes til lignende ideer her, men plassert i en annen sammenheng her enn i indisk tradisjon.

Dette er en antydning av en oppsummering av ting sånn som de var, nå blander for eksempel indisk og annen tenkning seg inn hos oss og lager nye mønstre.

Jeg tror at grenseløshet i personlig, psykologisk betydning også spiller en nokså stor rolle i denne delen av utviklingen i europeiske ideer, hvis man skal si det sånn, og jeg skal være litt forsiktig med begrepet grenseløshet siden det også vel har et faglig innhold i psykologien som jeg ikke kjenner godt nok til.

Som jeg har vært inne på i andre tekster her, så tror jeg vel at en helt innelukket tilværelse, at man er 100% i sin egen verden, så å si, er sjeldent eller kanskje ikke-eksisterende, selv om det finnes liv som virker nokså upåvirkelige utenfra, og kulturer, grupper av mennesker, som også lever kulturelt og tankemessig temmelig isolert. Også midt i et samfunn.

Avstanden mellom både enkeltpersoner og kulturer kan også være så stor at man ikke får ordentlig kontakt utover helt enkel samhandling, i butikken, man finner ikke noe skikkelig kontaktpunkt selv om man lever nokså tett på hverandre, og ender med å leve nokså adskilte liv, uten noen ordentlig idé om hva og hvordan den andre tenker.

Alle tilhører vel en eller annen gruppe, tross alt, sosialt sett, til tross for eventuell ensomhet, vanligvis flere eller til og med mange, i det minste vil en familie kunne ha en kultur og en felles forståelse av verden innenfor og utenfor det fellesskapet.

Altså må man regne med at man har felles oppfatninger med noen, felles opplevelser, felles følelser høres umiddelbart rart ut, men en samforstand, et nikk som sier at ja, den konserten, det vennskapet, den turen var bra, betyr vel noe i den retning.

Og dermed finnes det vel gjerne også felt hvor fellesskapet mellom de det gjelder ikke har noen egentlige grenser. Man har et felles univers som omfatter et bestemt felt eller hele livet, snakker om tingene sånn at alle skjønner hva du mener, et hint blir forstått, humoren er felles eller i hvert fall forståelig for de som har den sammen.

Dette kan jo fungere brillefint så lenge man trives, og så lenge ingen kommer utenfra og forstyrrer.

Hvis dét skjer kan man lett få reaksjoner, på grunn av uenighet, men også på grunn av den grenseløsheten jeg snakker om. Har man ikke etablert et forsvar går man lett til angrep.

Kombinasjonen av motsetninger og grenseproblematikk tror jeg helt generelt kan skape konflikter nokså med en gang.

Grenseproblematikk altså ikke nødvendigvis ment i klinisk forstand, at man er syk, men sånn som jeg har beskrevet det her.

Hvis man ikke har noe bevisst forhold til seg selv, sine egne reaksjoner, sin egen psyke, hvis man er en av menneskene, rett og slett, jeg er bare meg selv uansett

Å si det kan jo være uttrykk for en viktig ting, at man har funnet seg selv på en eller annen måte, at man aksepterer den man er, men det kan også være uttrykk for den stahet og vanskelighet det kan være å ikke tilpasse seg omgivelsene nok, eller ikke oppfatte dem, eventuelt ikke oppfatte dem som annerledes enn seg selv. Ikke se at det finnes alternativer til ens egen oppfatning av hvordan verden er.

Det kan være problematisk å mangle en plan B også, eller en oppfatning B.

Det er kanskje ikke riktig å snakke om dette helt generelt på denne måten, alle har noe fleksibilitet, men problemet finnes. Sikkert hos alle, men det spørs i hvilken grad og på hvilke områder eller hvilke måter.

De fleste har også en eller annen form for mentalt forsvar mot andre, og det må man jo også ha. Noen ganger er ord det som fungerer best, andre ganger tanker som ligner på handlinger, mens noen ganger må man få problemet fysisk ut av verden, kanskje få folk ut av sin egen verden. Rasisme finnes også som begrunnelse for det siste.

Hvordan man finner ut hva som er effektene av det man gjør kan jo være så forskjellig. Vitenskapen har jo tradisjonelt flere hovedområder som har et reservoar av kunnskap, som så må tilpasses hvert enkelt tilfelle.

Enkelt sagt vet psykologien ting om våre privatliv, samfunnsvitenskapen om våre sosiale liv og samspillet mellom grupper i samfunnet. Mange andre vitenskapsgrener har også sånn kunnskap om menneskene, kanskje mere indirekte, historie og religion finnes. I tilfellet religion begynner vi raskt å snakke om normative synspunkter, men de kommer også lett ut av vår munn uansett om vi er religiøse eller ikke.

Både for eksempel økonomi og naturvitenskap har befunnet seg delvis inne på feltet kunnskap om menneskelig atferd og tenkemåte, men man kan kanskje litt forsiktig si på tildels diskutable måter eller avgrensede områder. Noe av det er ofte litt enkelt, kanskje, og det er jo sikkert en diskutabel påstand i seg selv.

Det foregår vel også en tilnærming mellom naturvitenskap og humaniora, uten at jeg vet mye om det.

Dette er så harelabb som det kan bli over store felt, men det virker helt tydelig som om det finnes både debattanter og folk i posisjoner i dag som mangler så mye av det jeg vil kalle almenkunnskap, så dette er bare en kort påminnelse om kunnskap som faktisk er der og har vært der lenge.

Redigert…sorry, dette var mye.