Vi bør vel kunne leve så nært hverandre som vi velger selv, på de forskjellige arenaene vi befinner oss. Arbeidsplasser har forskjellig stil og både forskjellig grad av nærhet og forskjellige måter å ordne akkurat det på. I et kjærlighetsforhold og i en familie er liksom noe av vitsen at man er nær, selv om det kan være så forskjellig hva man får til, hva man skjønner av hverandre, og hvordan man har lyst til å leve som par eller familie.

Barn er i hvert fall i min tradisjon og bevissthet født som en del av foreldrene, mentalt uten ordentlige grenser, de må opparbeides så mye man nå får til og vil opp igjennom barndommen.

En scene, for musikk, teater eller kunst, kan være en spesiell ting fordi man føler man kommer musikeren eller kunstneren nær, og musikerne kan føle det samme, og allikevel ivaretas alles privatliv. Det er en av fordelene ved at kunst og musikk er litt udefinerbare ting, at de kan oppfattes på mange måter, som noe helt privat eller noe helt offentlig, samtidig, til en viss grad til og med uten at man bryr seg om hva som var den opprinnelige hensikten med å lage den musikken man hører på.

(Den “nye” genren virkelighetslitteratur og -musikk og kunst gir delvis en ny dimensjon til denne diskusjonen, men husk på at såkalt “popmusikk”, det å gå og høre på en god sanger med et band, alltid har hatt en annen form enn klassiske og jeg tror også jazz-konserter. Mange popsangere og sanger er mye mere private i formen enn mye klassisk musikk, og det er kanskje en forskningsoppgave i musikkvitenskap eller i en annen sammenheng å sammenligne Knausgård med en passende folkelig kunstgenre for å finne eventuelle likhetspunkter og kanskje til og med grunner til at man lager ting på denne måten. Hvis det stemmer, det jeg sier.)

I en by har det vel nok en gang tradisjonelt vært en idé at noe av poenget med å bo der er at man bestemmer selv nokså mye hvordan man vil leve, at det er individuell variasjonsmulighet fordi det finnes en viss avstand mellom oss, og fordi det finnes mange slags miljøer. Man kan finne sitt og man kan bytte, og man kan dra hjem til seg selv og gjøre i og for seg som man vil. Jeg har skjønt at man ordner seg på mindre steder også, sånn at man slipper å føle stedet som alt for ensartet.

Variasjon i livsstil er i hvert fall ikke noen ulempe for en by, og jeg vil tro at uansett hvor man er i verden vil man kunne jenke til mange kulturforskjeller og få noe ut av hverandre.