Det er lenge siden jeg la merke til at fremskrittspartistenes tenkemåte er utrolig rigid. De har alltid svaret klart på forhånd, lenge før diskusjonen begynner, og de forandrer i enkelte saker kort og godt ikke mening, noensinne, tror jeg.

Det er et inntrykk man kan få av å høre på dem.

I ganske viktige saker.

Hvis vi ikke stopper dem, kommer de til å gjennomføre i praksis alt de har i hodet. De er allerede godt i gang.

Men jeg har lurt på hva den består i, den der lille svarte boksen som rommer alt de har av virkelighetssans, som aldri endrer seg, som er grunnlaget for stort sett det de sier.

Jeg lurer på om ikke rammen rundt, i hvert fall, er den der Naturen, som vi alle, i min generasjon og bakover, i hvert fall, er vokst opp med. FrPere begrunner jo ofte ting med, særlig når de virkelig er gått tom for argumenter, at “det er jo ikke naturlig”, at…man gjør sånn eller sånn.

Ikke så sjelden handler det om at staten, ifølge dem, skal la være å gjøre et eller annet.

Naturlig.

Sånn er det med den saken, liksom.

Man kan jo tenke sånn, at alt er naturlig, men det er jo bare én av mange måter å leve og å tenke. Mer og mindre kultivering, bearbeiding i eget hode, som egentlig nokså ofte klargjør at det finnes valgmuligheter, finnes også i våre hoder.

De tingene blandes vel gjerne.

Hvis alt skulle være naturgitt i menneskenes verden og ingenting skapt av oss ville vi jo aldri noensinne ha en mulighet til å gjøre egentlige valg, i livet eller i samfunnet.

Ikke så rart at de slåss for frihet, de der.

Jeg er ikke uenig at det er en grense for hva staten skal blande seg inn i.

Absolutt.

Den grensen bryter jo denne regjeringen så det synger, ganske ofte, for tiden.

Jeg skal ikke gå inn i detaljer der akkurat nå, men klarer nok ikke la være seinere. De fleste kommer sikkert på noen eksempler.

Men naturen, som sagt, er vel det den er i seg selv, og det den er i våre hoder…er jo ikke akkurat det samme.

Det er jo selvfølgelig et gammelt filosofisk problem, hva tingene er i seg selv og hva de er når vi ser på dem og begynner å tenke over hva de er. Das Ding an sich, das Ding für mich.

Vi omformer jo naturen gjennom måten vi tenker om den også. På forskjellige måter, avhengig av hvordan vi tenker, selvfølgelig, og hva vi tenker på.

Det er en grense for hva vi kan kalle ting, selve naturen har jo, opplagt for meg, i hvert fall, en eksistens i seg selv, i tillegg til det vi har i hodet.

Tøyelige grenser, ville jeg si. Det finnes rom for meninger om mange ting, og det finnes faktisk ting som er udiskutable.

Begynner man å snakke om mennesket er bildet vanskeligere, vil jeg si, enn om vi snakker om en snegl eller et blad, fordi vi snakker om oss selv.

Det er ikke umulig å gjøre det, det finnes en masse vitenskap om mennesket, både mentale og fysiske sider av oss, men det er muligens rom for flere diskusjoner enn i naturvitenskapen.

Eller så diskuterer man bare andre temaer.

Det er jo ikke noe spesielt med det, i så fall.

Kanskje begge deler er sant.

Man kan godt tenke “naturlig”, i en norsk variant, da, får man regne med, det finnes opplagt en sånn kultur i Norge, med tilhørende kunst og musikk og alle mulige andre ting.

Eller, flere. Det er jo slett ikke alle som tenker sånn som er enig med FrP i alt de sier, eller liker deres politikk.

Ute i Europa er den ikke så vanlig som her, uten at jeg skal snakke den ned av den grunn.

Det er uansett ikke den eneste måten å tenke på.

Men det blir fort et litt vanskelig utgangspunkt, fordi…alt er jo ikke naturlig, og til og med det naturlige er jo ikke likt overalt, selv ikke innenfor Norges grenser. Selv om det nok finnes uomgjengelige fakta her og der, er mange ting også et resultat av valg vi har gjort, i sitt egne liv og også i politikken.

Når det gjelder FrP kommer det jo en masse ting i tillegg til det der, de bare bruker den måten å begrunne ting på, til sine egne formål.

Eller rettere sagt, den måten å la være å begrunne ting.

For tingene er jo som de er, naturlige.