Sist, men ikke minst? Jeg vet ikke om man blir ferdig med dataverdenen eller ikke.

Men det undervises jo i informatikk på universitetene, så noen må jo ha oversikt.

For det var nettopp oversikt jeg skulle si noe om. Den har man jo med papirmedier, egentlig.

For det første har man oversikt over den tingen man har mellom hendene, den teksten. Dagens nyheter, for eksempel (ja, den svenske avisa også, men altså, et eksemplar av Klassekampen eller Aftenposten, man vet at dette er det som den redaksjonen syntes var viktigst å ta med akkurat denne dagen. Man kjenner deres politiske ståsted, sånn noenlunde, og er kanskje vant til å lese akkurat den avisa, og hvis man tar seg tid til å lese alt, så har man en viss oversikt over nettopp dagens nyheter.

Og det leder til neste punkt, for det finnes jo faktisk en sånn ting som…fullstendig, innenfor et fag.

Comprehensive er vel det engelske ordet, som betyr at en utgave eller en bok har tatt med alt det som regnes som relevant, av fagfeltet, innenfor det temaet som behandles i boka. Læreboksaktig, leksikonaktig.

Og selv om alt slags språk i dag plutselig kræsjes av markedsavdelingens tenkemåter, og dette ordet i dag sikkert også brukes til å si at vi har mere fakta enn konkurrentens trykksak, eller noe sånt, så er ikke fagenes utvikling så rask som Internetts utvikling, tross alt. Skal man ta en doktorgrad (og sånn har det alltid vært) – så må man faktisk være oppdatert på hele det feltet man tar graden i – på det tidspunktet disputasen skjer eller når vurderingen av avhandlingen blir gjort. Det betyr så vidt jeg vet et arbeid for å oppdatere seg innenfor feltet akkurat da – over hele verden. Det er ikke nytt, selv om oppdateringen sikkert gjøres på nettet idag. Altså siste nytt på feltet, i tillegg til selvfølgelig det faglige nivået man forventes å ha jobbet seg opp på.

Oppdatering forsetter man selvfølgelig med etter at doktormiddagen er fordøyd, men poenget er at det skrives lærebøker og kan skrives lærebøker i et fag, som skal gjøre en student i stand til å få oversikt over det han eller hun holder på med.

På nettet mister man veldig fort en hvilken som helst oversikt, men kanskje mest fordi man bruker det sånn som man gjør, og mange av de som lager nettsider også gjør det.

Fagene utvikler seg ikke så raskt som man skulle tro, og selv nyhetsbildet har vel tross alt en begrenset mengde temaer som er virkelig toppen av lista. Til enhver tid, det endrer seg selvfølgelig, men én dag har vel tross alt en slags begrenset dagsorden.

Mennesker er fortsatt i stand til å gruppere fakta under temaer og overskrifter…

Dette er en åpenbar fordel med papirmedier. Mitt eksemplar av Encyclopedia Britannica står ikke i kjelleren, men i hylla, og blir brukt – fordi jeg ofte har behov for grunnlagsfakta eller hva man skal kalle det, som ikke har forandret seg mye siden 1980.

Dessuten følger jeg jo med på nettet på mange av de temaene jeg er interessert i, så eventuelle oppdateringer har jeg enten i hodet eller jeg vet at jeg må lete opp noe ny kunnskap om et eller annet.

Men basisen for sosiologi, kjemi, litteraturvitenskap osv ble lagt for lenge siden, og står i papirutgaven. Eventuelt kan man jo, når den faktisk blir utdatert, finne sånn informasjon som at kunnskapen om CO2-problematikken, klimaproblemene, tydeligvis var i emning når leksikonet ble skrevet, de er nevnt, men bare som en mulighet som noen forskere har diskutert.

Forskjellen på å ha oversikt og ikke å ha oversikt?

Et ryddig hode som lar seg bruke til å tenke med, og en forholdsvis rolig sjel.