Denne ble skrevet for en stund siden, men jeg lot den ligge fordi jeg var redd for at den skulle snakke ned norske produkter. Det er jeg virkelig ikke ute etter, men hvis det stemmer at de store produsentene ikke har helt oversikt over Oslo for tiden, og man kan jo kanskje ane det, så er dette et forsøk på å bidra til opplysning.

Oslo har utviklet seg virkelig mye de siste årene, på mange måter, og mat er et av de viktigste feltene, det er helt klart i ferd med å bli en matby. Jeg applauderer og bidrar det jeg kan.

Men jeg synes det ville være trist hvis denne utviklingen gikk ut over kulturen andre steder i landet. Alle steder har sine tradisjoner. Men også Oslo og Østlandet.

Jeg er også vant til fra andre sammenhenger (musikk) at tradisjoner ikke er noe som trenger å stå stille, heller.

At Oslo også er blitt en internasjonal by matmessig er jo bare morsomt. Her gjelder i hvert fall for oss “publikum” at jo mer variasjon desto bedre, alt får lov, tror jeg, og burde få lov til å blomstre.

Jeg har sett at noen i Gilde eller en lignende organisasjon lurer på hvorfor folk i byene (bare Oslo?) er så tradisjonelle i sitt valg av pålegg og kanskje andre landbruksprodukter til hverdags.

Jeg vil si for egen del, både når det gjelder kjøttpålegg og fisk på boks, flykræsj og lignende (det heter liksom det i min nærhet, altså makrell i tomat…) – at oppskriftene på nye ting ofte er for kjedelige.

Jeg er fullstendig påleggsvrak – jeg har alltid elsket det, og kan maule en pakke hvis jeg er i det hjørnet, uten brød.

Det finnes gode ting, men ikke så mange originale greier, i betydningen spennende. Jeg er jevnlig (mis-)bruker av de “vanlige” tingene, makrell i tomat, som sagt, sardiner med tomatsaus eller bare olje, fårepølse, altså Vossafår-type ting, siden det fantes et kraftig innslag av Vestlandet i min familie. Jeg elsker både duften og smaken av kokt eller stekt sau i huset...

Kokt skinke var standard på mitt brød når jeg hadde råd til det, det har vært studentdager eller hva man kaller det, med ikke så mye penger, og pålegg er uansett alltid raskt spist opp i mitt hus.

Fra Nord-Norge har det kommet en god del kule nye ting de siste årene, og de har (tror jeg) også litt andre typer hjemmefra som jeg ikke har noe imot å prøve. Jeg mener, en del av det som produseres kommer vel opprinnelig fra håndlagde ting. Moren min pleide å lage lammerull til jul, strevde litt og sydde den sammen med tjukk tråd og en tykk, men spiss nål. Når man spiste den måtte man antagelig passe på å ta vekk tråden, jeg husker ikke. Det smakte digg, på hjemmebakt brød, mer og mindre vellykket, men grovt og ferskt og ordentlig, nok smør (alltid smør) og lammerull på toppen. Kanskje pepper på hvis man ville.

Jeezzes. Jeg kommer til å starte en matreligion og flytte Frankrike hit, siden jeg er for treg til noen gang å flytte dit. Jeg har hatt mine “religiøse” opplevelser med musikk, og enkelte lignende opplevelser med mat. Jeg husker ennå noe sprøstekt svor, nei, ikke på norsk ribbe, men noen tynne, små biter på toppen av en thairett på en restaurant her i byen. Jeg har glemt resten av retten, bortsett fra at den også funka, men de der greiene på toppen, jeg var på vei ned på kne, om jeg skulle tilbe kokken eller maten vet jeg ikke helt. Kanskje forhåpentligvis det siste.

Jeg har mine favorittprodusenter også, men ikke for mye tekstreklame her, kanskje, jeg liker som jeg sier heller å snakke noe opp enn ned, så kanskje noen får en liten boost og noen andre følger etter eller får en ny idé.

Vestlandet har mye godt, men fortsatt ofte for mye salt etter min smak, og kanskje litt for mye tradisjon. Ikke kutt det, da, det er godt, det også, men legg gjerne til noe nytt, heller, kanskje, så kan vi ha begge deler?

Jeg vet det finnes noe annet også – Tind, for eksempel, har virkelig balanserte oppskrifter og nye typer pølse, for eksempel. Og jeg går ikke så mye på butikkjakt for tiden, holder meg mest her på Grünerløkka. Så jeg skal ikke si for mye.

Men det jeg synes, er at noen ganger, når det dukker opp nytt pålegg med et interessant navn og interessant reklame, i en vanlig butikk, da, så er det ofte ikke noen ordentlig ny smak, det virker enten som om man har hatt i ett liksom eksotisk krydder og så ferdig med det, én ekstra smak på hele greia som ikke er integrert, hvis du forstår meg, prosjektet henger ikke sammen smaksmessig. Gå litt på kunstutstilling (og kanskje helst noe litt gammelt, det er lettere å se og skjønne, ofte) og sjekk ut harmoni, helhet, sammenheng. Eller hvis du egentlig kan det der, jobb litt mer eller fortell meg hva som egentlig er problemet, penger, tid, mangel på kunnskap om målgruppen (meg) eller hva…

Å snakke om nisjeprodukter hvis man vil nå meg eller mine matvenner…kanskje ikke riktig tenkt, fra mitt synspunkt sett, i hvert fall. Det begrepet finnes ikke i min verden, jeg og mine likesinnede befinner oss i for mange nisjer. I min hverdag er det lite som er standard når det gjelder mat, jeg er ikke spesielt glad i rutiner i det hele tatt, og slett ikke når det gjelder mat.

Jeg påstår ikke at alle mine bekjentskaper eksperimenterer med mat hele tiden, men det har i hvert fall vært en helt vanlig ting å gjøre, siden jeg var student, i hvert fall. I dag er jeg 55.

Så å ta utgangspunkt i tradisjonsmat, ja, selvfølgelig vokste jeg opp med det, så det er fortsatt en referanse, og la det for all del være det, det er fortsatt godt også, men det er ikke så veldig stor del av mitt hverdagsliv. Å prøve noe nytt, fra butikken, hjemme eller på en nyoppdaget restaurant, hører til dagens orden. Har man ikke penger til å gå ut lager man noe nytt hjemme, og ikke nødvendigvis av de dyreste eller mest uvanlige råvarene, selv om det også skjer.

Og jeg tror ikke dette er noe eksklusivt Oslo-fenomen. Den studietiden jeg snakker om var i Tromsø og Stavanger, og såvidt jeg husker har jeg spist mye god mat både hjemme hos venner og ute på restaurant eller kafé, i de byene og i en haug med andre norske byer og tettsteder. Og det er ofte hjemmekomponerte ting, alt fra utbygging av tradisjonell mat til virkelige asiatiske prosjekter, eller en miks. “Nytt” krydder, nye ingredienser eller “bare” en ny idé.

Tradisjonsmat finnes også i vennekretsen, og digg er det også. Å ha det gøy er selvsagt det viktigste, men maten fungerer også som en sosial ting (man lager den sammen, diskuterer oppskrifter, eller man deler opplevelser fra reiser eller besøk utenfra.) For tiden kan man høre folk sitte på T-banen eller trikken og diskutere matoppskrifter.

Noen av dem jobber kanskje på restaurantene, men hva så? Det er mange av dem også, de er en stor og viktig del av arbeidskraften i byen, og fenomenet sprer seg over hele byen, tror jeg. Vi har det faktisk bra med det der.

Og det blir tatt imot blant venner hvis man anstrenger seg og lager noe morsomt hjemme. Mange synes mat er gøy.

Dette er i og for seg gammelt nytt for meg og en god del venner i forskjellige miljøer.

Jeg vet nærmest ingenting om hva som skal til for å få en smak til å fungere og holde seg over tid i et industriprodukt, det må nok gjøres litt annerledes enn i hjemmelaget matteknikk, og også annerledes enn med profesjonelle kokketeknikker, vil jeg tro, så det er mulig det er noen begrensninger der, men jeg kan i hvert fall merke når resultatet spriker – smaksmessig.

Derfor kjøper jeg fortsatt mest “standard” pålegg, fordi det alltid funker, det er ok eller til og med veldig godt, og selv om jeg som regel prøver nye ting, ligger jeg etterpå ofte unna, fordi i hvert fall en del nye typer med et spennende ytre allikevel ikke har et like spennende indre.