Karma beskrives ofte som konsekvensene i de neste liv av det du gjør i dette.

At det også brukes som en begrunnelse for et tradisjonelt nokså råttent klassesamfunn – Indias kastesystem – får meg til å tenke at en del religiøse begrunnelser er der fordi det er visse problemer, hvor som helst, som menneskene ikke har klart å løse, og at det tross alt er viktigere å leve, overleve, altså, enn å dø eller bli gal av de samme problemene.

Inntil man altså får løst problemet.

Som kristen, eller for den saks skyld som tidligere ateist, føler jeg kanskje at ideen om sånne konsekvenser er litt slitsom. Jeg har heller ikke noen sans for ideen om helvete, men mer enn nok med å holde orden på meg selv og konsekvensene av det jeg gjør i dette livet.

Det er også det jeg er mest opptatt av.

Ideen om belønning, for eksempel i Himmelen, eller altså straff, for eksempel i et helvete, rimer dårlig både med min oppdragelse og mine tilegnede holdninger. For en gangs skyld stemmer de to overens. Vi klarer visst utmerket godt å skape helvete på jord av og til, og vel faktisk også en smule himmel. For min del håper jeg kanskje arbeid har vært det viktigste positive bidraget, men fest har for meg alltid hatt en positiv klang, fra barnsben av nesten helt uten den kjipe lyden ordet dessverre har i en del ører.

Helt fra jeg var for liten til å være med på slutten av familiesammenkomster, og sovnet til lyden av de voksnes latter fra etasjen under, til vi fikk låne huset som tenåringer, bare med beskjed om å rydde ferdig til våre foreldre kom igjen utpå ettermiddagen dagen etter, videre til diverse festligheter i Natur og Ungdom og andre miljøer i Oslo og omegn, og år i Tromsø som et høydepunkt. Privat seinere også, bevares…sosiale møter har alltid gitt meg mye, for eksempel eksplosjoner av humor og nonsens, eller saklige diskusjoner blandet inn i maten og drikken. Det siste absolutt ikke uten betydning, også en arv hjemmefra, forsåvidt.

Som man skjønner har jeg nådd en så langt fremskreden alder at jeg kan begynne å fokusere på de hyggelige sidene av oppveksten. Jeg tror sikkert mange venner vil si det var på tide, men jeg har ikke tenkt å gi meg på understrekningen av at det var gode grunner, eller altså dårlige, til at jeg ikke kom hit før.

Som det alltid vil være. Man møter selvfølgelig seg selv i døra jevnlig når man får barn selv.

Jeg kan ikke se noen grunn til at festen ikke skulle fortsette i det hinsidige, hvor og når og hvis vi alle lander der en eller annen gang. Liker man ikke min variant får man sikkert sin egen, for eksempel en mer meditativ virkelighet, eller noe annet man trenger og liker.

Selvfølgelig vet ikke jeg noe mer enn andre om hva som skjer når vi dør, men jeg foretrekker å ta med meg den lett defaitistiske holdningen fra før religion ble en del av mitt liv, at det er bedre å tro på noe bra og planlegge for det enn å tro at alt skal gå galt og prøve å sikre seg mest mulig.

Moral finnes jo allikevel alltid, man slipper i hvert fall ikke unna som innbygger av Norge.

På mange måter er det jo bra å ha en moral, men med et såpass strengt utgangspunkt trenger i hvert fall jeg som regel frigjøring, ikke tilstramming.

Arvesynden er jo sånn sett en slags parallell i kristen tradisjon til forestillingen om en slags straff i det neste eller de neste liv, og jeg har, som vanlig, får jeg nesten si, gått inn for å overkomme mest mulig av den så man kan glede seg over mest mulig frihet her og nå.

Jeg har skjønt at det finnes alvorlig overbevisning noen steder om at den ikke lar seg overvinne overhode, men jeg er litt usikker på om dette mest er en holdning som egentlig er i ferd med å dø ut med forrige generasjon. Det hadde vel egentlig vært best. Den generasjonen har definitivt sine hyggelige sider, men fastlåst tankegang er vel ikke en av dem, vil jeg si. I mange miljøer jeg har vært borti drives det i hvert fall såpass mye med positiv selvutvikling at man ikke med et klart blikk kan påstå at det ikke går an å komme seg løs fra så mangt. Det kan jo ofte være en fordel for hvem som helst. Det er ikke det at det er lett, eller at man overkommer alt, men noe. Kanskje til tider til og med nok, i hvert fall til å leve, ikke bare overleve.

Uansett er det etter min mening rimelig å unne alle muligheten til å rydde det man vil i sitt eget liv.

Frihet til å tjene, var en nonnes formulering av sin egen situasjon, som nonne, og ja, langt på vei følger jeg henne fordi det kan være svært så givende å hjelpe andre på en eller annen måte.

Husk på at det finnes mange flere yrker enn sykepleie hvor dette skjer, da. Ingen grunn til ikke å sjekke sitt eget liv for lyspunkter av denne typen. ille er vel ikke de fleste av oss.

Populistene har ikke oppfattet at det å bidra til samfunnets og fellesskapets ve og vel er et kulturtrekk, en vanlig ting, i mange av de elite-gruppene de gjerne vil ødelegge for, bevisst eller ubevisst. Allikevel vil jeg gi dem rett i at det er en grense for hvor mye man kan bidra, og de, altså populistene, er de av oss som har det desidert verst i forhold til fellesskapsfølelse, og dermed har minst rom for å bidra og mest selvdestruktivitet innabords.

Dette er selvsagt generaliseringer.

Graden av destruktivitet gjelder jo slett ikke bare dem, men de synes vel best. Er man fastklemt, skriker man, det er én fasit når det gjelder denne bølgen som har rammet vårt land etter at først arbeiderklassen fikk litt luft, og deretter middelklassen.

Som sagt, jeg er langt ifra motstander av moral, men jeg synes vel, særlig i dagens nokså uoversiktlige kulturbilde, at det å forutsi hva som er god moral er vanskeligere enn noensinne, det er vel nesten bedre å være litt generell og upresis enn å spikre fast én måte å leve på i en befolkning hvor skjulte forskjeller kommer til overflaten i den milde grad.

God vilje har det tross alt vært nokså mye av i Norge, selv om man skal passe seg litt her også, fordi, som en eller annen sa for ganske mange år siden, faren er at det beste blir det godes fiende. Ekstremisme finnes også i verden for tiden, i tilløpet eller i full blomst.

I dag er luften full av raske forbud og påbud, ofte ikke veldig godt begrunnet i noe annet enn den friheten som en del politikere føler blant annet fordi de mangler kunnskap, sorry, men det er nok sant. Man burde ta det litt mer lugnt, og tvert imot, man setter opp farta nærmest uansett hva man gjør.

Man kunne komme til å tenke at den norske parallellen til karma…jeg tror kanskje ikke det er bare én ting, men eventyrene befinner seg jo i stor grad på et mytisk nivå, troen på skjebnen tror jeg fortsatt er nokså utbredt, å overlate ting til myndighetene eller de som har makten har vært en sjokkerende vanlig holdning etter min mening, man har lett blitt sett på som en bråkmaker hvis man forfølger visse temaer for langt.

Ren overtro har jeg i hvert fall vært borti i min egen familie, og det at ting skal skje naturlig er enda en side av saken, at man forventes å ikke fremskynde livets prosesser på viktige områder, men stå i kø til man…får. Fra hvem, kan man av og til lure på.

Det er nok til det beste…

For mye ydmykhet er faktisk et problem i Norge, når den er koblet med vanetenkning og ikke med frihet kan den bli et skikkelig problem. Carl I. Hagen kommenterte en gang Norge…som lettstyrt.

Ja, riktig. Det er visst oss.

Den typen ydmykhet jeg snakker om gjør livet til tider litt for lett for politiske maktpersoner, og vi har gjennomlevd en sosialdemokratisk nokså hard og ensrettet periode, en god del trøbbel med m-lerne, og nå den samme Carl og hans mange elever.

Det er vel ikke det at alle tar feil i alt, det er nok litt vanskelig, men ensretting og flokkmentalitet er vel baksiden av medaljen i et land hvor frihet har vært sett på som så viktig. Én grunn til fokuset på frihet er vel akkurat flokkmentaliteten og en nokså lik tankegang om litt for mange ting, som delvis har ligget der som et uuttalt bakteppe. At man dermed har følt behovet for å gi hverandre frihet, for å slippe unna et tenkesett som har vært nokså ufritt, virker ikke unaturlig for meg.

At én politisk retning, eller altså flere etter tur, dermed har hatt muligheten til å dra ting litt for langt, tror jeg nok delvis stemmer.

Så spørsmålet for meg er om vi kan klare å etablere en frihet i dybden som gir oss ansvarsfølelse på overflaten. Dagens politikk mangler etter min mening i stor grad begge deler akkurat nå, men det finnes mange ok tendenser som kunne samles til et fornuftig hele.

Karma virker for meg som ufrihet, en løsning på en umulig situasjon, kan man si, men hvor man ikke løser problemet, bare tilpasser seg det. Man kan ikke styre utviklingen, vet du…er enda en variant av tilpasning, jeg husker den replikken godt fra 70-80-tallets diskusjoner om miljøspørsmål.

Svaret på spørsmålet er jo heller ikke generelt et enten-eller, man må diskutere i hvilken grad man har frihet i en bestemt politisk situasjon, og i hvilken grad man er bundet av virkeligheten, ikke bare sin egen vanetenkning.

Redigert etter publisering…