Samfunnet og landet er så mangslungent at den rollen eller de rollene kvinner spiller både i samfunnet og ikke minst i familien er ekstremt forskjellige, varierte.

De generelle trekkene kan kanskje være der, men ting kan også noen ganger være stikk motsatt av generelle klisjeer.

Den kulturelle avstanden fra virkelig landsbygd til deler av Oslo kan for eksempel være virkelig stor. Man skal aldri glemme individuelle forskjeller, som godt kan være motsatt av kulturelle fellestrekk i den gruppen mennesker man snakker om, altså livet og oppfatningene til en person, en familie eller en gruppe mennesker kan være helt forskjellige fra det som er typisk der de bor eller i hele landet.

Allikevel vil det finnes noen fellestrekk som kan finnes, og som noen ganger kan grupperes etter sånne ting som tettheten av hus, nivået på inntekt, eller alder på den eller de det gjelder. Mange andre ting også.

Hver familie har også en individualitet, selvfølgelig, en kultur som man delvis skaper selv.

Men det var kvinners rolle, eller roller.

Hvis man tar en kjapp oppsummering av kvinnekampen i min levetid, så er det en klisjé at kvinner har manglet makt, innflytelse og en egen stemme i samfunnet, som man har brukt de siste 40-60-80-100 år på å tilegne seg.

Dette stemmer jo i ikke så liten grad, og er i mange henseender selvfølgelig positivt. Ingen med vettet i behold ville vel si noe imot kvinners like rett til både jobber og inntekter på alle nivåer og i alle sammenhenger, såfremt det ikke kræsjer med helt spesielle kjønnsbestemte ting. Jeg kommer i farta ikke på hva, men kvinner har jo gjerne noen ønsker som kan være rimelige, og menn har vel gjerne også det samme.

Dette er unntakstilfeller når vi snakker om jobber og posisjoner i samfunnet.

Men hva med hjemme?

Huset har jo tradisjonelt vært kvinnens arena par excellence, i mine foreldres tidlige periode, altså egentlig før kvinnefrigjøringen nådde vår familie, fantes jo for eksempel den der gammelmodige humoren med “her har du min frie vilje” osv. eller lignende ting- et produkt av nettopp det som for oss og for meg er “gamle dagers” kjønnsrollemønster i klisjéform.

Tåpelig var det alltid når sånne ting ble sagt, syntes jeg, egentlig pinlig for den kvinnen som ble utsatt for det. En form for maktutøvelse i situasjonen, kan man si, men allikevel, i selve familien, når alle gjester var gått hjem, kunne det jo godt hende at mannen ikke hadde så mye makt, helt reelt.

Chaucer hadde i en av historiene fra The Canterbury Tales en fortelling om en som måtte finne ut hva kvinner egentlig ville – litt av et spørsmål, forsåvidt, men dette var jo i grunnen et eventyr, med sitt nokså symbolske innhold. Uansett var svaret til slutt, etter mange viderverdigheter, at kvinnen ville bestemme hjemme.

Så dypt satt den tydeligvis i noen, på 1300-tallet i England, da. Det er selvfølgelig lenge siden…

Den fortellingen stammer heller ikke direkte fra Norge, selv om England også er Europa.

Men jeg tror gjerne at den lever i beste velgående mange steder i dag.

Og ikke sitér meg på at kvinner ikke vil noe annet enn å stelle hjemme, for selvfølgelig vil de det. De driver med alt mulig, akkurat som menn driver med alt mulig.

Men det er ikke noe hinder for at sånne gamle vaner og tankemønstre kan leve side om side med både moderne teknologi og moderne tanker om alt mulig annet, noen ganger alt mulig annet enn akkurat det der…bestemme.

Makt er selvsagt og noen ganger dessverre et tema også i et forhold, og jeg synes det er et poeng å si at det er en kamp som ikke bør vinnes av noen av partene, i hvert fall hvis vi snakker generelt, eller hvis vi snakker om store temaer som barneoppdragelse og husorden, forsåvidt, to vanlige kilder til konflikt.

Det bør vel ideelt sett være en balanse, som kan bety at noen (barna er kanskje også involvert i diskusjoner etter hvert) – at noen vinner noen diskusjoner, andre bestemmer andre ting, men at det er en dynamikk, en mulighet for bevegelse, for endring, og for å snakke om det.

Det betyr også å snakke om rammer, ikke bare konkrete handlinger, hva skal vi gjøre.

Det er en lærdom kanskje fra skandinavisk og sikkert amerikansk 60- og 70-tall at kommunikasjon, muligheten til å diskutere rammer og i og for seg et hvilket som helst tema i en familie, må være der. Det må være mulig, ellers stopper hele greia opp.

Pater familias finnes kanskje enda noen steder, det tror jeg nok, familiens sjef, men mater familias snakkes det sjeldnere om, og hun finnes jo uten tvil også. Mor som bestemmer det meste, enten så det synes, eller oftere kanskje i realiteten, bare, litt bak kulissene, fordekt, som man kanskje sier litt gammeldags. Kvinner er – nok en gang klisjémessig – kjent for list og lureri, mens menn naturlig nok er kjent for brutalitet og tydelig maktbruk, vold når ting er virkelig kjipe.

Ikke at det alltid er sånn heller, men.

Jeg tror ingen er i tvil om at menns kjipe sider finnes, nå snakker jeg først og fremst om familie og nære forhold, men kvinners kjipe ting snakkes det mindre om. Og de har vel tidligere kommet ut ikke minst i familien, ikke så mye i offentligheten, fordi den var mere mannsdominert, og når de tingene har tytt ut i familien har det også kanskje ofte vært sånn at man ikke har lagt helt merke til det.

Mange små praktiske avgjørelser, for eksempel, som det ikke blir diskusjon om, men som til slutt setter rammene for hva som er mulig både å gjøre og å si.

Unnvikende svar på konkrete spørsmål, men reelle avgjørelser i “kulissene”.

Utydelighet på autoritet, det var min mors spesialitet. Man visste ofte ikke hva som var reglene, og hvis det er ganske mange regler, er det en ulempe, man vet ikke hva man har å holde seg til, bare at mamma bestemmer.

Men ok, hun ville jo etter hvert eller kanskje hele tiden ikke ha det strengt, det fantes en velvillighet der som ble hjulpet nettopp av det opprøret som var på vei i samfunnet. Hun ønsket å gi i hvert fall meg frihet, og gjorde det også, selv om det (naturligvis) ikke var entydig sånn heller.

Mange menneskelige handlinger eller tanker må beskrives med flere ord eller i det hele tatt med flertydige uttrykk.

For strenge regimer på ting kan finnes i en familie.

Den der med at voksne må være konsekvente kan dras alt for langt, etter min mening, eller bli oppfattet alt for konkret.

Man kan i nokså stor grad kompensere at man ikke alltid har svaret på hvordan ting skal være eller hvordan de skal gjøres, ved at man gir klart uttrykk for akkurat det, altså sin egen usikkerhet. Noen ganger kan man tenke høyt eller diskutere med barna. I hvert fall fra en viss alder fungerer det ikke så dårlig. Tilstedeværelse, følelsesmessig og tankemessig, kan være vel så viktig som tydelige og entydige regler, fordi barna da har muligheten til å tenke selv, når de vet hva foreldrene står for.

De trenger ikke alltid ta alle avgjørelser for dem på måter som låser ting.

Det er klart, når barna er skikkelig små er det der med valgmuligheter ofte meningsløst. Det er en grøft man kan ramle i den andre veien.

Men så snart de har ønsker bør man jo tenke over og kjenne etter, om de bør etterkommes eller ikke, om man selv eller partneren bør ha siste ordet eller om barnet tvert imot bør ha frihet i et eller annet bestemt.

Kort sagt tenke over det.

Hvis man faktisk har mere frihet, som barn, kan man opparbeide seg selvstendighet i positiv forstand, ikke bare den selvstendighet som man slåss seg til ved å gjøre ulovlige ting.

Blir man respektert kan man også utvikle evnen til å respektere seg selv, særlig hvis de voksne tenker på det og følger med på utviklingen av sånne ting. Selvrfølelse, selvrespekt. Selvtillit har også vært en viktig ting, og er det selvfølgelig også alltid, men alene, uten de to andre, kan det fort bli en litt ensidig ballast.

I tillegg kan man som mamma og pappa selvfølgelig bli for veik. Grenser er også et poeng.

Bare ikke det eneste.

Jeg er litt i tvil om det gamle samfunnet – hva man nå legger i det, men i hvert fall, forrige og tidligere generasjoners vaner og livsstiler – alltid har hatt kvinneundertrykking på dagsordenen for de som i dag er si 70-80 eller kanskje enda eldre, den der gamle dynamikken i familien som vi også startet med.

Som sagt, det finnes familier, kanskje ganske mange, for alt jeg vet, som hoppet over både kvinnefrigjøringen og det andre som hørte med til mitt 70-tall, selvrealisering, for eksempel, ungdomsopprøret, de har kanskje bivånet det på avstand, gjort narr av en del av det, og holdt fast på nettopp de gamle kjønnsrollene, hvor kanskje til og med mannen hadde jobb ute av huset, mens kona fortsatte å være hjemme, helt frem til pensjonsalderen.

Ting er vel helst ikke entydige, selv i én familie.

Men det finnes forhold og familier hvor ting er på en eller annen måte omvendt, med kvinnen som den reelt mektigste. Kanskje til og med i en nokså urokkelig posisjon.

Jeg ser for meg gamle bondekvinner, med nøklene i…beltet, er det kanskje, med en masse makt på gården. Småbruker- og fiskerhus hvor mannen var borte mye av tiden, på havet. Familier med sjøfolk.

Hvor gammel og hvor utbredt er kvinneundertrykkingen hjemme?

Hvor…lite utbredt?

Hvor mange mektige kvinner har det vært i forskjellige sånne settinger? Hvor mye kjiphet har det vært fra dem?

Har de alltid behandlet resten av familien ok? Mannen?

Neppe alltid.

Det blir et stort problem når man i vår tid må gjøre begge deler, både ta vare på familien og ha en vanlig betalt jobb ute, som mange kvinner fortsatt sliter med. Det er også et etablert faktum.

Men hvis de skal overleve en sånn dobbeltrolle er noen av dem kanskje nødt til å slippe litt tak i både det der “bestemme hjemme” – og kanskje la være å gjøre alt sammen også.

Mange klarer ikke å holde de to tingene fra hverandre, heller. For dem er en praktisk oppgave sånn som den er, de vet nøyaktig hvordan den skal gjøres på beste måte, og man kan i beste fall kanskje velge å gjøre den eller velge å la være, men ingen kan komme og endre på selve oppgaven, den er som den er, ferdig snakka.

Jeg sier ikke at de ikke har kunnskap, praktisk kunnskap ikke minst, jeg sier bare at det jo finnes flere måter å flå en høne eller hva det heter.

Og at det at man ikke gjør noe, ikke alltid betyr at man ikke skjønner hvordan det gjøre, men at man ikke gidder, at man faktisk ikke ser på det som så viktig. Det er ikke et universelt faktum at verden bryter sammen hvis gulvet ikke er nyvasket. Ikke alle har det sånn, og jeg har vært vitne til små kampanjer som hadde til formål å skru ned kravene litt i et kvinnefellesskap.

Til rene hus.

Ingen er vel kjip på alt, og nok en gang, ikke siter meg på noen påstand om menns perfekte holdninger eller oppførsel, det er sikkert like sjeldne som kvinners ditto, eller like ubrukelig hvis de er perfekte og det ikke finnes rom for forbedring…

Når det trengs, altså.

Men dette finnes i hvert fall, og sliter gjerne ut både kvinnene selv og mennene deres, eller gjør dem underdanige der de kunne bidratt mer hvis de fikk bestemme mer.

Og det måtte også bety at de fikk være med på reelle diskusjoner om prinsippene for hele familiens eller barnas ve og vel, og ikke bli frakjent evnen til å ha begrunnede meninger om det også.

Kontrollfreak er et ord, jeg skal overhode ikke si at jeg er fri for den egenskapen selv bestandig, men jeg vet i hvert fall om at fenomenet finnes.

Da har man i hvert fall et slags utgangspunkt for å diskutere sånne ting når de måtte oppstå eller komme til syne. Man har i hvert fall gjort det til et faktum…at fenomenet finnes og har et navn.

Dette har i grunnen ingen sammenheng med metoo-diskusjonen, men det er en annen side av saken som har det, nemlig det man kan kalle menns ridderlighet.

Du trekker kanskje på smilebåndet, men det sitter dypt i meg å hjelpe en kvinne med problemer, i og for seg uansett hva det måtte være. Siden å lese psykologi var en del av min utdanning som pedagog ligger det nært å trå til med hjelp i det man kan kalle personlige problemer, livsproblemer, men forsåvidt uansett hva det handler om, finnes det en ømhet og et ønske om å hjelpe, og gjerne den man er mest glad i.

Det kan oppstå et problem hvis denne evnen og viljen blir utnyttet.

Og jeg skal være litt forsiktig, hvis man kobler dette til samfunnsdebatten, med akkurat å si for mye om forholdene i de tusen hjem, men noe av debatten for tiden handler så mye om kvinners rettigheter, at enkelte sider av mannens liv kanskje burde tilgodesees – i diskusjonen, først, så får de konkrete utslagene kanskje ofte bli opp til hver enkelt å tenke ut. Eller opp til fellesskapet å finne ut av.

En del av dette handler om historie.

Jeg er jo vokst opp på 70-tallet og har gjennomlevd nokså mye av kvinnefrigjøringen nettopp i familien, støttet opp av media, på vanlig måte, får man si. Jeg vil på ingen måte argumentere mot det som skjedde eller foreslå at man tar bort viktige rettigheter eller ellers skrur klokka tilbake.

Jeg vil bare si at det kunne være en smule ubehagelig og slitsomt å skulle bli til en mann i en atmosfære hvor menn generelt ble snakket om som lite kompetente, forstokket osv.

Det er ikke en gang det at alt som ble sagt var helt feil. Mye av det stemte jo.

Men både de mennene jeg vokste opp med og menn generelt (det siste burde vel ikke være nødvendig å si) – hadde også andre egenskaper som jeg tildels har hatt god nytte av. Både sånne ting som man tradisjonelt har kalt mannlige egenskaper, styrke, for eksempel, eller realitetsorientering når det gjaldt jobb, men også faktisk, midt oppe i en nokså slitsom mannsrolle, små glimt av mykhet og omsorg.

Man trenger vel begge deler, får man tro, noen litt harde ting og noen myke.

Det var all grunn til å si en masse om menn på den tiden.

Man kunne sikkert også si noe om kvinner. Det fantes både stivhet og sosial angst, og jeg trenger forsåvidt ikke gå så mye lenger med det, for det ble ganske godt snakket med for egen del, med for eksempel moren min, de tingene. Ikke mye agg igjen akkurat der, det ble ryddet i mye, i etterkant, i mitt liv.

Men det var mye usagt i det gamle regimet, ting var som de var på 60-tallet i ikke så liten grad.

Det var nødvendig med en slags revolusjon.

Jeg sier bare at det er ikke så lett å vokse opp under en. Det var nødvendig med forandring på mange fronter og på mange måter, og ikke bare på den måten at menns dominans over kvinner burde opphøre.

Det burde den selvfølgelig, men generelt trengtes det også en oppmykning og en levendegjøring av mange ting.

I ikke så liten grad skjedde det også.

Hvis kvinners dominans over menn er blitt akseptert etter denne revolusjonen vil jeg jo ikke akkurat forsvare det heller.

Jeg tenker at situasjonen i dag er temmelig variert, det finnes åpenbart machosider hos menn fortsatt, som kan slå tvilsomt ut, og det finnes kjipe sider ved kvinners oppførsel og roller. Også systemer, sosiale situasjoner, hvor disse forskjellige egenskapene og maktspillene finnes.

Det er ikke for mye sagt, tror jeg, om en temmelig variert virkelighet hvor lyset blir skrudd på på det ene stedet etter det andre.

Det er lett å se når jeg skriver dette at de egenskapene jeg nevnte heller ikke trenger å vær kjønnsspesifikke, men tradisjoner og utvikling har jo eksistert.

Poenget var også – at nokså mange ikke har vært igjennom den veiven der, med kvinnefrigjøring og ungdomsopprør.

De har ikke bevisstheten, de har ikke riktig fleksibiliteten, og de har ikke vanene som kommer av å ha vært igjennom kverna og kommet ut på den andre siden, også positivt forandret.

Det gjelder kjønnsroller, men det gjelder også menneskelighet.

Jeg sier ikke at noen er bare skurker og noen helter, jeg sier at det gamle samfunnet fortsatt finnes, og ikke bare i min foreldregenerasjon.

Noen virker som de vil ha det på gamlemåten.

I større og mindre grad, selvfølgelig, det får hver og en finne ut av. Man er jo også som ett menneske som regel en del av mange forskjellige ting og tradisjoner. Men elementer i tenkemåte og levemåte, enkelt og greit, finnes fortsatt fra “gamle dager”. Kanskje det man kan kalle “en hel pakke” også, i en familie eller et forhold.

Enhver får jo også leve som hun vil, men når det blir politikk av det på en eller annen måte må man vel i hvert fall begynne å tenke over ting.

Vi tenkte vel sånn at vi skulle ikke bare løs fra foreldrene konkret, ved å flytte ut, men mere, løs fra deres holdninger til ting, unna deres livsstil. Jeg gjorde i hvert fall det.

Hvor langt vi gikk, hvor langt vi burde gått, det er jo sånn sett hver enkelts valg, og det kan også diskuteres på generelt grunnlag. Men jeg ville i hvert fall ut av en tradisjonell livsstil.

Jeg tror de fleste som har opplevd en sånn ting, det gamle, har en oppfatning av hva det er for ham eller henne, og at det generelt finnes noe sånt.

Gamlemåten, liksom.

Forskjellig som det er for alle, likhetstrekk finnes.