Jeg skulle stikke bort og ta en titt på den Rodin-statuen som står på Solli plass.

Det tar bare 10-15 minutter å gå fra meg til domkirken, og derfra videre kanskje 20-25 til Solli, litt avhengig av hvor fort man gidder å gå. Man kan jo ta trikken en bit også, eller hele veien hvis man vil. De har herpa den forbindelsen litt akkurat her hos meg, tatt vekk min lokale holdeplass, så jeg må gå litt ekstra eller bytte trikk for å komme meg dit, men hvis man henger med i de nye planleggernes fleksibilitet kommer man seg jo alltids rundt i byen på en eller annen måte.

Men jeg gikk.

På veien møtte jeg Ibsen og Bjørnson, på hver sin sokkel. De ser jo kanskje litt overlegne ut der de står, og jeg tror særlig for Bjørnsons del at det er litt urettferdig.

Noen synes jo generelt at at kunstnere er et mas, kunst også, kanskje.

Andres privatliv interesserer meg bare sånn passe i utgangspunktet, hendelser fra andres privatliv glemmer jeg nokså fort detaljene i. Men underholdning er kult, så hvis noen opplever noe morsomt husker jeg kanskje den historien, men kunstnerliv er for meg mest interessant som kilde til forståelse av kunsten deres, den er jo hovedsaken, selv om, som sagt, underholdning også er velkommen.

Jeg leser alt for lite om det også, men har tenkt at det egentlig er en god del å hente der, livene deres og tankene, som musiker, for eksempel, for å forstå hva komponistene egentlig hadde i hodet da de skrev. Det er er tross alt gått en stund siden Mozart levde, så selv om jeg vokste opp med musikken hans tett på, og aldri har sett på den som særlig gammel, så er det grunn til å sjekke ting, særlig når det kommer stadig nye generasjoner som ikke har det samme samtidige forholdet til stykkene hans eller annen musikk eller kunst.

Man kan ikke bli stående på den samme fortolkningen av et stykke musikk i all evighet, akkurat som en lærer ikke kan snu bunken. Man må finne på noe nytt.

Man trenger dessuten å sjekke seg selv og sine egne oppfatninger, helst litt ofte.

Rodin er en av mine favoritter i skulpturverdenen, noe som sikkert har mest med form å gjøre, jeg liker godt naturalisme i kunsten, harmoni også til et visst punkt, og alt sammen gjerne i en fasong som ikke er alt for striglet. Carl Nielsen er en favoritt i klassisk musikk-verdenen, med stort orkester som spiller pent eller flott og ikke pent og passe brutalt litt om hverandre.

Ikke siter meg på at jeg ikke liker abstrakt kunst eller moderne ting, det gjør jeg også.

Rodin-statuen, på Solli plass, er egentlig en del av en større gruppe av mennesker, Borgerne fra Calais, Den forteller om en konkret historie, om noen…altså innbyggere i Calais, havneby i Frankrike, som tilbød seg å dø mot at byen ble reddet. Den var beleiret av engelskmennene, så langt tilbake som i 1347.

Det finnes visst en masse autoriserte kopier rundt om i verden, og en av dem står altså i Oslo, en avstøpning, Mannen med nøklene, til byporten i Calais, da, kan vi vel regne med.

Det er rart at så fjern historie får meg til ikke å ta inn dramatikken i historien, den er selvfølgelig der, men jeg har problemer med å bli rystet over noens herjinger i Europa for snart tusen år siden eller også enda lenger tilbake, med mindre jeg leser virkelig private øyenvitneskildringer, kanskje, som jeg ikke har gjort, tror jeg, eller i hvert fall sjelden gjør.

Rene historiske beskrivelser gjør meg ikke så opprørt, jeg tenker at de følelsene som lå til grunn for eventuelle kriger for lengst er borte, og de døde, hvis man er religiøs, er for lengst i himmelen, og uansett er de faktisk døde og så mye mer kan man ikke gjøre med den saken, egentlig. Man kan be, hvis man føler det sånn.

Eller man kan titte på statuer, fordi man liker Rodin. Jeg skulle forsåvidt heller hatt en kopi av Tenkeren et eller annet sted i byen, eller Kysset, men når det gjelder kyss har vi jo Munch, det er et minst like bra bilde som Rodins statue, så det…

Men jeg liker Rodin også.

Etter å ha gjort meg ferdig med Nationaltheatret ruslet jeg opp bakken og fant Ibsen en gang til, Henrik, sittende utenfor leiligheten sin oppe på Drammensveien, som nå sikkert erkenasjonalt heter Henrik Ibsens gate.

Litt rart at det ikke heter Nasjonalteateret, forresten, men man kommer kanskje for lett til å tenke på samnorsk og NS, så like godt å beholde det danske navnet, litt mindre betent, får man jo rett og slett si.

Jaja. Den statuen utenfor Ibsenmuseet er jo litt morsom, selv om jeg ikke catcher helt om humoren har noe med Ibsen spesielt å gjøre eller bare autoriteter i sin alminnelighet. Man kan nok kanskje si at han ville være litt høyt oppe, med utsikt mot slottet fra leiligheten, virkelig rett på med parken og det hele, og jeg synes å huske fra en eller annen guiding at det der var et poeng for ham på en eller annen måte. Man kunne tenke seg en analyse av alle de samfunnskritiske stykkene hans fra det perspektivet, mangel på selvtillit som drivkraft i diktningen eller noe sånt.

Det har kanskje vært gjort.

Uansett kul statue.

Når man er kommet opp den bakken er det jo bare en liten tur bort til Solli plass, forbi den der Sol cigarbutikk, som fortsatt finnes, tror jeg, gode minner derfra selv om jeg selv heldigvis har sluttet å røyke for lenge siden. Men jeg må innrømme at både sigar og pipe smakte ganske godt.

Men han der med bynøklene var selvfølgelig ikke der.

Pakket inn i et stativ og med presenning var bare tomhet. Den var ikke en gang bak presenningen.

Jeg vet ikke hvem som gjør de tingene, men det er jo noen tendenser i tiden, jeg mener, Kunstindustrimuseet er stengt, Nasjonalgalleriet er stengt, og de skal liksom selgeDeichman, og så bygger de alle mulige svære bygg istedenfor de gamle, og herper den gamle byen på en måte til.

Man får helt klart en følelse av angrep, jeg er litt usikker på fra hvem og hvorfra.

Kunstmuseet i Odense var også stengt da vi var der i fjor sommer, og ett av de store i Stockholm, og jada, alt sammen skyldes nødvendig vedlikehold, bare så rart at de der for meg og andre viktige tingene forsvinner fra det offentlige øyet på litt ubestemt tid.

Et angrep kanskje bare av latskap eller mangel på interesse. Eller rot. Jeg vet ikke.

Man kunne jo finne ut av det også.

Det var noen tyske fagfolk her for noen år siden, tror jeg det var, og rensetde der eventyrstatuene som står på brua rett bortenfor der jeg bor, det var jo skikkelig kult da de ble ferdige.

Jeg er sånn selv mange ganger, at hvis jeg har noe stort å gjøre, så blir hele prosjektet liggende solid brakk i evigheter mens jeg tenker ut alt sammen, og så etter en endeløs mengde med venting og i det hele tatt tid, så skjer det som skal skje til slutt.

Kanskje det er det som skjer.

I mellomtiden mangler vi Rodin, og i og for seg også en del av Munchs malerier og Harriet Backer og til og med Brudeferden som jeg har sett på alt for mange ganger, og Sohlberg og en utrolig fin statue av Vigeland og noen romerske portrettskulpturer og for Guds skyld alle de der landskapene fra slutten av 1800-tallet, hva heter de alle sammen, Eilif Petersen, kanskje, Werenskiold med de ungene fra Skåtøy, Hans Heyerdahl, ja, du vet hvor jeg vil, selvfølgelig Astrup, og alle mulige nyere ting som jeg har fått mer sans for etter hvert som tiden har gått. Thaulow, Kittelsen, jeezes,

Det der er nå noen av mine favoritter, det finnes hauger av andre, med andre stiler og måter og ideer.

Jeg er ikke så glad, for vi kan ikke se de tingene. Det er litt som å puste i for tørr luft.

Vi får vel en masse i den bunkersen på Vestbanen, som kommer til å bli et bra sted allikevel, det er jeg overbevist om, den ser helt fin ut fra fronten, resten er bare litt for svært, og vi vil ha tilbake de gamle tingene også, de gamle bygningene, og ikke bare til skoler.

Skoler er fint, nesten alle politikere trenger å gå mere på skoler, virker det som, helst litt sånne vanlige skoler hvor de lærer om drivhuseffekten og Munch, for eksempel.

Men jeg vil ha tilbake de museene, så siden det sikkert ligger hauger av kunst i kjellerne som vi aldri har sett, akkurat som det ligger hauger av noter på Nasjonalbiblioteket av musikk vi aldri har hørt, og vi har god råd til bortimot 1000 milliarder til vei, så bare lag noen ekstra avdelinger av Nasjonalgalleriet og de andre bygningene med for eksempel Fransk-norsk kunstmuseum eller Kvinnelige romantiske malere eller Modernistisk skulpturmuseum eller noe annet. Det er mange muligheter, og det kommer til å skape enda mere turisme og enda mere penger i kassa som vi kommer til å trenge når vi endelig kommer oss ut av CO2-produksjon som hovedinntektskilde.

Når togene begynner å gå så vi slipper å ta inn alle turistene med fly.

PS Den musikken jeg snakker om begynner å bli spilt. Her er et tidlig verk av Monrad Johansen.

https://youtu.be/8ma-l6sGVdk?fbclid=IwAR01Cg1jpVk0nyvncarqHGtTUoknKLGHXUCAWtOet2FA4lhC1RIUdNwvToc

Kult, hva?