En ting man nok bør tenke på når man begir seg inn i en slags forretningsverden, en posisjon som selvstendig næringsdrivende og kreativ, er at pengene begynner å oppføre seg annerledes enn hvis du er ansatt et sted.

Har man fast lønn kommer den som regel en gang i måneden, og har man full stilling og et budsjett som ikke er presset for langt i utgangspunktet, kommer det en sum eller en slump hver måned som forhåpentligvis dekker de faste utgiftene og noe mer. Man trenger penger til mat, underholdning, kultur, husleie, og det koster å være sosial også, som jeg vel har vært inne på. Inviterer man noen må man kunne servere et eller annet, og får man en gjeninvitasjon hender det at det er god tone å ta med seg noe. I mange miljøer treffes man på kafé. Osv.

Men som sagt, en regelmessig mengde penger inn døra, og påholdenhet, sparsommelighet, raushet eller andre måter å håndtere det man har. Best ikke å låne for mye, det føles kjipt når man får inn penger, å måtte betale ut alt igjen eller nesten alt.

Men med en fast lønn er det andre som har tatt den støyten å skaffe pengene, med andre ord å selge et eller annet som er produsert på en eller annen måte.

Med et firma og bare det, er du plutselig eneansvarlig for inntektene, og er du urutinert risikerer du raskt å få gjeld. Jeg har ikke oversikt over alle nødvendige bøyger som man må passere før en meningsfylt “pengemaskin” er i drift, men de finnes jo opplagt.

Jeg vet godt at det uttrykket, pengemaskin, brukes om kanskje litt kjipe organisasjoner som tjener mye penger, men det er jo faktisk det man gjør når man lager en organisasjon, enten den bare befinner seg i ditt eget hode eller involverer flere mennesker, man lager en konstruksjon som er istand til å tjene penger, og her på en måte som man selv synes er fornuftig også ut fra andre hensyn enn rent forretningsmessige. “Vanlige” forretningsfolk snakker også høyt om idealisme for tiden, i hvert fall som et element i arbeidet, og det blir interessant å følge med på hvor den utviklingen går.

Den støyten man selv vanligvis tar som kreativ eller kunstner er å gå igjennom den dritten som trengs for å lage kunstverket, eventuelt tenke ut den formen, vite hvordan og hvorfor, ha fulgt utviklingen på feltet sitt nok til å være i forkant med det man lager, og så videre. Det er mange grader og sjatteringer av svette og blod, og alt dette har i seg selv med andre ting å gjøre enn penger, i hvert fall i de fleste tilfeller.

Kanskje det geniale med fast lønn for en kunstner er at man slipper å tenke så mye på penger, man kan jobbe isteden. Det en FrP-politiker ikke skjønner er vel den der “jobber uansett”, altså at drivkraften og nødvendigheten ikke er penger, men noe annet. I hans eller hennes verden er penger navet som alt svirrer rundt, det er ingen overdrivelse å si det, tror jeg. I min verden er penger en irritasjon eller en plage når jeg ikke har dem, luft når jeg har dem. Money is a gas…for meg, luft. Jeg puster med dem i lomma, kveles langsomt uten, men ikke kreativt, det har ikke noe med det å gjøre, ideene bobler uansett når jeg først er i gang. Sult er Gud hjelpe meg ingen drivkraft i mitt liv, eventuelt er det en fare. Å gi andre noe, det er egentlig det viktigste, eventuelt å løse problemer. Da får jeg selv noe, mens hvis egoismen blir for stor går det jo ut over noen og man begynner å skape trøbbel istedenfor å løse problemer eller bare…gi.

Er min egen positive drivkraft for liten går det ut over meg selv og min inspirasjon, og jeg trenger også en porsjon forsvarsevne, eller flere typer, det finnes ofte motstand fra omgivelsene.

Også det motsatte, heldigvis, folk som backer en opp, og som skjønner hvor du vil.

At de to tingene finnes parallelt er vel ikke noen overraskelse, skulle man tro, egoisme og sjel, i hvert fall gjør de det, det finnes.

Redigert eter publisering.