Mange i dag misforstår det med penger og tror det er den eneste flaskehalsen i samfunnet, den eneste støyten som må tas eller til enhver tid den viktigste jobben som må gjøres.

Man må selvfølgelig ha et blikk på det i samfunnet eller politikken, men det blikket er ikke likt i de forskjellige bransjer eller jobber i et samfunn, og bør heller ikke være det. Det har etter hvert blitt sagt en del ganger, men mange yrker bør ikke ha pengebekymringer hengende over jobben, det har ikke noe med saken å gjøre og sporer av arbeidet hvis det får dominere.

Arbeidsdeling.

I livet, privatlivet, finnes det også mange andre måter å organisere seg på enn å starte i den enden.

I et samfunn med et byttemiddel må man skaffe seg det, men det spørs jo hvordan, for en selv og for omverdenen.

Fra et privat synspunkt er det lett å merke at lommeboka er tom, i verste fall sulter man til neste gang det kommer inn penger.

Men fra et samfunnsperspektiv er ikke dette den eneste måten å skape verdier, og ikke de eneste verdiene som skapes. Mange vil til og med si at penger i seg selv ikke har noen verdi, men det er også et ensidig synspunkt. Så lenge byttemiddelet finnes er det nødvendig å skaffe seg det, og det kan selvsagt brukes til mye positivt, men det spørs igjen hvordan det skjer.

Man kan selvfølgelig også si, og det mener jeg er riktig å si, at man ikke kan spise penger og at det ikke egentlig er det man er ute etter, med mindre man er en inspirert finansmann eller noe sånt. Er man også hensynsfull, vil jeg legge til, kan det kanskje passere som arbeid med kvaliteter utover en mengde penger skaffet.

Hvis jeg kunne ha kjøttkaker til middag hver dag eller noe annet jeg hadde lyst på – uten penger – ville jeg antagelig ikke interessere meg for hverken økonomi eller penger, men jeg ville fortsatt, uansett, interessert meg for kjøttkakene, og ikke bare å spise dem, men å lage stadig nye varianter, finne på nye kryddere og teknikker, kort sagt være kreativ med mat, som for meg har en drivkraft i seg selv som ikke har noe med pengene å gjøre.

Jeg ikke bare ville gjøre det uten penger som belønning, jeg gjør det konstant fordi jeg synes det er interessant i seg selv.

I tillegg gjør jeg konstant og også med en annen drivkraft enn penger, det jeg kan for samfunnet, men dette er for meg isolert sett knyttet litt for mye til plikt og ikke like mye til egen lyst. Jeg blir glad hvis jeg bidrar til at noe positivt skjer, og jeg gjør hva jeg kan for at mine prosjekter har samfunnsnytte, men jeg drives mer selv av musikken eller kjærligheten til menneskene enn av selve politikken. Det jeg da må passe på er at det i mine prosjekter er nok av…ikke egoisme, det er ikke så interessant, det er bare en grense som må settes av og til, men eget, personlig engasjement, i tillegg til nytte for andre. det siste er følt og spontant for meg, det første,a ltså samfunnsnytten, mere uttenkt og indirekte.

Jeg tror mange i dag ikke kjenner eksistensen av en tradisjon i samfunnsnyttig virksomhet, men den finnes, det er en helt normal side av saken i alle mulige offentlige og akademiske yrker.

Grunnen til at noen gjør narr av idealisme er noen ganger at de er så vant til å slåss selv, de tror ikke det finnes idealisme, de er for vant til hån eller misbruk eller tyveri, både fra systemet og folk rundt dem.

Det ligger vel mange kortslutninger i dagens populisme, men en av dem er at alle i bunn og grunn drives av penger. Først og fremst det, deretter kan man skaffe seg det andre morsomme. Om man trives med den måten å organisere livet på kan vel være så forskjellig, og om det er desperat eller ikke er jo opplagt også forskjellig.

Men det er i hvert fall i et samfunn ikke nødvendig at alle er forretningsmenn.

Forretningsmennene og -kvinnene, hvis det er pengene som først og fremst driver dem, er allikevel avhengige av de som har ideene som har med produkter å gjøre, for å få inn pengene.

Uten et produkt ikke noe salg, det er merkelig å måtte si det, men forretningslivet i dag er overdrevent opptatt av salg, og holdningen har spredd seg langt inn i andre deler av samfunnet. For noen år siden mener jeg tross alt forankringen i fagkunnskap og egentlig produksjon var sterkere i næringslivet, i dag er mye vridd i retning salgstall og inntekter, som tross alt ikke er hele historien om å drive forretning.

De folkene som klekker ut de virkelige produktene har faktisk som regel helt andre ting i hodet enn penger. Det kan være et teknisk talent eller et kunstnerisk, og forakten for det siste er vel i bunn og grunn knyttet til et gammelt samfunn og en oppfatning av at praktisk arbeid og praktiske resultater må prioriteres foran kunst og luksus, som en del i dag faktisk ser det og kaller det.

At nivået på økonomien generelt er så mye høyere enn i deres hoder tar de ikke hensyn til, de argumenterer ofte som om samfunnet var på konkursens rand.

Hvilket det jo definitivt ikke er, og i hvert fall ikke lenger.

Vi har faktisk råd til å ta oss av oss selv mentalt, og det er grunnen til så mangt, tror jeg. Ingen grunn til å overse muligheten, og heller ikke de nye problemene knyttet til det. Det er på mange måter en sensasjon, hvis vi utnytter mulighetene. Kunsten er bare én måte å angripe det på, men absolutt en av måtene.

At kulturprodukter av alle slag også bidrar til annen økonomisk aktivitet tas ikke med i regnestykket hvis man drar den sparsommelige tankegangen for langt, at man for eksempel trekker til seg turister som ikke ville vært her hvis kulturtilbudet hadde vært uinteressant. Også de som ikke er kunstinteressert vil komme fordi miljøet i en by vil preges positivt av kunstnernes og kunstens tilstedeværelse.

Og at kunst for alle, det betyr et mangfold av genrer og typer kunst, fra mat til musikk via parker til teater, og at vi alle har muligheten til å få nye ideer og bruke dem i en hvilken som helst annen sammenheng, privat og på jobb.

Kunsten står i forbindelse med levemåten.