Når Ketil Solvik-Olsen og andre sentrale politikere i samferdselsfeltet lar togtrafikken ut og inn av Oslo halte sommer etter sommer, tror jeg en av grunnene er at de ikke synes det er så viktig.

Dette er et av de store problemene i dag, så vidt jeg kan skjønne, at man ikke forstår naboens problemer og situasjon.

Populismen er full av det – vi sørger for oss selv, du sørger for deg. Jeg er i min verden, det eksisterer en annen, men vi vet ikke helt hva den består av eller i.

Saklig sett er det sikkert lett å finne grunner til at ting er som de er både når det gjelder denne saken og andre ting, at det gjøres på denne måten og ikke på andre.

Men vilje til å løse problemer er jo også med på å løse dem.

Og at man er eller blir noenlunde enige om hva problemet eller problemene består i.

Blindheten går også den andre veien. Når den samme Solvik-Olsen snakker om sine motstandere som krokodiller, må jeg, selv om det er drøy tale, respektere hans følelser.

Men ikke nødvendigvis hans politikk.

Da får man prøve å vurdere hva som er rimelig.