Jeg så et eller annet sted at noen hadde eller var på nippet til å ha løst “autismens gåte”, og at det da ville kunne komme en medisin som enten løste problemet, det må vel bety helbredet denne tilstanden, eller låste den eller nøytraliserte den sånn som enkelte andre “nervemedisiner” gjør med andre psykiske problemer.

Men er enhver problematisk psykisk tilstand alltid en sykdom?

Spørsmålet er allerede stilt, og fagfolk innen forskjellige aktuelle fag har sikkert sitt å si.

Noen temaer til diskusjon:

Det finnes selvfølgelig mønstre i livet, ting som gjentar seg i ens eget liv, og fenomener eller hendelser man kan finne i manges liv, også systematisk, ikke bare tilfeldig.

Man snakker om å kunne bryte et mønster, altså et negativt et, i for eksempel familierelasjoner, og bevisstgjøring av sånne mønstre er vel sett på som viktig både i psykologien og pedagogikken, så man slipper å være slave av alle slags ting, psykiske vaner, som man er født inn i eller har pådratt seg i løpet av livet.

Mønstre kan være småtteri som bare er sjarmerende eller det kan være sterkt destruktive vaner og uvaner.

Mye kan henges på knaggen mønstre og repetitiv adferd, ting man ikke klarer å la være å gjenta i livet selv om det er lite heldig for en selv eller omgivelsene.

Mønstre kan også være svære ting, helt opp til Skjebnen, faktisk nok noe som mange fortsatt “tror på” og regner som en del av tilværelsen. Jeg vil vel kort bare si at så lenge mange mennesker tror på noe, eller mener noe er uunngåelig eller alltid sant, så vil det i seg selv være en kraft i en gruppe man tilhører som kan være vanskelig å unngå. I hvilken grad de sannhetene er sanne og uunngåelige, er ikke alltid lett å vite, det må man kanskje ta litt som det kommer og tenke over i hvert tilfelle, hvis man kommer så langt.

Jeg tror nok tross alt i mange tilfeller at man har mere spillerom enn man tror, men det kan hende det krever arbeid å få til det man vil, noen ganger mye arbeid.

Det kan sikkert også hende det ikke krever så mye jobb å komme løs fra ting, det man trenger er kanskje bare den riktige ideen gitt en på det riktige tidspunktet.

Nå skal man ikke glemme at sånne mønstre også kan være positive, enhver familie og enhver kultur har også positive, ikke bare negative trekk, og de blir jo også gjerne lært på en eller annen måte. At man har for vane å være sosial, at man ikke alltid er blakk, at forhold har en tendens til å vare, hvis det er dette man vil ha, alt dette er selvsagt resultater av heldige valg og kanskje erfaring, men kan også være en del av et arvet mønster, akkurat som negative og destruktive ting.

Men det finnes mønstre også i kunsten, og sikkert i annet arbeide også.

Jeg tenker at kunsten har en forbindelse til livet på en eller annen måte, og at måten det skjer eller måten forbindelsen er der, veksler opp igjennom historien.

Hvis man mener abstrakt kunst ikke har det kan man jo kanskje ta en titt på makrobilder av insekter eller enda mindre vesener, og tegninger eller mer eller mindre konstruerte bilder av atomstrukturer og andre fenomener på mikronivå.

Eller fra universet, for den saks skyld.

Dessuten er abstraksjoner, ideer, jo en del av virkeligheten i alle slags fag og alle slags sammenhenger, også i såkalt “hverdagslig” tenkning som foregår på siden av vanlig utdanning, og om man finner det man leter etter i Miró eller Kandinskij eller Jackson Pollock kommer som vanlig an på ens egen personlighet og smak og ens egen verden. Alt er ikke for alle, som Goethe sa, man er ikke nødt til å like alle ting i kunsten eller forstå alle kunstverk for å akseptere at de kan ha kvaliteter allikevel.

Jeg har også ting på kunstrepertoaret jeg ikke liker noe særlig, men som jeg allikevel respekterer på grunn av innholdet eller teknikken eller ideen som bærer kunstverket.

Jeg synes ikke det er galt å diskutere kvaliteten på kunst, og det finnes kanskje grenser for hvor langt man kan drive en idé, men helt forutsigbart er ting ikke. Plutselig finner noen på noe som man tenkte ikke gikk an eller som man tenkte ville være uinteressant, men som ikke er det allikevel.

Nå avdøde pianist Natalia Strelchenkos arbeid med virtuos 1800-tallsmusikk hører for meg hjemme i denne klassen, musikk som jeg litt lettvint så på som uinteressant, men som i hennes hender var virkelig noe å lytte til, jeg tror jeg kan si såpass etter å vært tilstede ved bare én anledning hvor hun forespilte noen enkelte musikkeksempler.

Somerset Maughams bøker er, tror jeg, ikke sett på som helt vellykkede på alle måter, i hvert fall har jeg sett den påstanden et eller annet sted i engelsk faglitteratur, men han tas med i pensum allikevel fordi ideene, plottene, antagelig, eller temaene i fortellingene, er så viktige og så godt tenkt at man ville miste noen viktige poenger ved å utelate ham.

Som et apropos til diskusjonen om sykeliggjøring av såkalt normale psykiske fenomener kan jeg si at jeg for eksempel har sett folk med ADHD-diagnose hvor jeg lett gjenkjente den rastløse energien man trenger både i matbransjen, på et profesjonelt kjøkken i full fart mot servering, og på scenen, som musiker, midt i en rask passasje hvor man tar hauger av små avgjørelser som gir seg utslag i bevegelser på instrumentet, alle de små bevegelsene som må til, og den drivkraften som styrer dem.

Det siste er akkurat den energien som utenforstående kanskje ikke en gang vet om eksistensen av.

De har noen ganger vanskelig for å forstå og tidvis akseptere denne energien, den er rastløs og kan godt bli problematisk hvis man ikke har styr på den, altså utenfor scenen eller kjøkkenet.

Men at man er propell behøver ikke bety at man er syk, enten er man bare en type med masse energi som jo trenger å bli brukt til noe fornuftig, eller nettopp den typen hurtighet som følger med en sånn personlighet trengs i bestemte yrker.

Men den energeien kan bli til sykdom hvis den ikke finner et fornuftig utløp, det er en påstand som er verdt å sjekke for klinikere og pedagoger.

At ting kan ha gått så langt at man ender med problemer som ikke lett eller raskt lar seg ordne selv om man får satt evnene eller energien i bruk, kan så være, men hvis årsaken er at behandlere ikke har skjønt hva de hadde mellom hendene, bør noe gjøres med deres kunnskaper.

For eventuelle talenter der ute i mat- eller musikkretning mener jeg også at dette er verdt å merke seg.

Dette er påstander som er basert i stor grad på egne erfaringer eller samtaler med folk jeg har møtt, så de må selvfølgelig sjekkes på vanlig måte mot det som er nødvendig eller sees på som ideer.

Virkelige psykiske sykdommer finnes jo opplagt også, man får skjelne.

Jeg har også møtt folk med tics, som det blir kalt, små rykninger i kroppen som nok kan være ubehagelig å leve med, men vedkommende jeg traff hadde en gang vært på vei inn i musikken, og hadde måttet stoppe av forskjellige grunner. Jeg tror gjerne at det hadde vært mulig å løse problemet ved å komme seg tilbake til spillingen, i hvert fall ville det vært en idé for en strategi som jeg ville prøvd ut, hvis jeg hadde hatt problemet selv eller hadde vært terapeut.

Man er nok nødt til å akseptere eksistensen av talent, og selv om jeg synes det kan være masete å overdrive snakket om akkurat det når det gjelder musikk og kunst, finnes det noen ganger både evner og handlinger som vanskelig lar seg stoppe.

Perfeksjon er jo et slags stikkord for en del autister, kanskje også ønsket om å fullføre et eller annet prosjekt.

Når det gir seg uttrykk i at man blir stående på veien når man går tur, hver gang, for å legge noen bestemte singelkorn på riktig plass, og ikke kommer videre uten hjelp, er jo det en tragisk ting, egentlig.

Men som komponist begynner jeg å få erfaring med at både evnen til fullføring og perfeksjon er nødvendige hangups, for å si det sånn, man er nødt til å gjøre et stykke ferdig hvis man skriver noter, og som låtskriver gjelder vel det samme bare med litt andre rammer, ideen må i hvert fall være ferdig tenkt ut og prosessen avsluttet, sånn at andre musikere eller en selv kan bruke den.

Og man blir utilpass på en eller annen måte når man ikke får gjort det.

Improvisasjonsrom i musikken er en annen diskusjon, men i hvert fall hvis man skriver et partitur sitter man gjerne og svetter over detaljer som i en annen sammenheng ville kunne bli sett på som bagateller, og som gjerne ville ha vært det også.

Noenlunde de samme tingene er sikkert tilfelle når man skriver en roman eller andre skjønnlitterære tekster, og i og for seg også journalistikk, men i siste tilfelle kommer man kanskje såpass nært hverdagsvirkeligheten at de litt dumme kommentarene uteblir.

I fiksjonen har faktisk en del hatt problemer inntil nylig, og har det kanskje ennå, jeg har støtt på aggressive kommentarer til forfatteres beskrivelse av sitt eget arbeid, man mente at de gjorde seg til og var jålete, at det de sa egentlig var tull.

Det er nok stort sett ikke det, det å være i en fantasiverden, en fiksjon, som skapende, kreativ, er på den ene siden ofte mere regelbundet enn mange tror, siden teksten eller musikken jo skal ha en forbindelse til en eller annen virkelighet, indre eller ytre, eller også ha en indre logikk, ellers fungerer den ikke, man tror ikke på det som blir skrevet, spilt osv.

Den logikken kan ligne på livets logikk, men er ofte allikevel ikke helt lik.

Og dessuten er det en verden for seg til en viss grad, man sitter selvfølgelig i et vanig rom og skriver, eller hvor man nå befinner seg, men man er samtidig i en annen verden, den verdenen man skaper eller har skapt for å kunne være kreativ.

Det samme vil jo da være tilfelle på scenen eller hvor nå kunstverket kommer ut i virkeligheten, utøveren og publilkum er i heldige tilfeller i nettopp en fiksjon, en annen verden, det er dit man vil både som publikum og som utøver, det er der ting skjer. Den verdenen kan være mer virkelighetsnær, som hos Brecht, eller mindre, som for eksempel Svanesjøen, som jo er et eventyr, men alt sammen har en eller annen forbindelse til virkeligheten, det er i hvert fall en påstand.

Men fiksjonen finnes. Man har ikke tid til å gå igjennom et helt år i en tekst, blant annet derfor forteller man om et år isteden.

Det er jo ikke bare rent praktiske grunner til dette. Akkurat her er de grunnene åpenbare, men man har jo også et eller annet man vil ha sagt eller gjort eller uttrykt, og formen må jo passe.

Knausgård og andres arbeid idag er beskrevet som “virkelighetslitteratur” eller noe lignende, og det er nok noe der som er nytt for romangenren idag. Men som jeg har vært inne på tidligere lurer jeg på om ikke populærkulturen har en annen tilnærming til stoffet sitt enn den “vanlige” kunst- eller litteraturtradisjonen, og at disse tilnærmingene, hvis man kan skille ut to måter, nå har møttes og skapt noe nytt. Det private har i hvert fall en annen plass for eksempel i en del popmusikk enn den ofte har i klassisk musikk, bare for å ta én sammenligning.

Det er i hvert fall en idé å forfølge, synes jeg.

Det er jo i hvert fall ikke noe nytt i at kunstgenrer har forskjellige innfallsvinkler og forskjellige måter å se verden på – det er vel mye av poenget med alle sammen at de har det.

Jeg er klar over at dette også er forholdsvis kjappe kommentarer til flere fagfelt hvor det gjøres en masse terapeutisk arbeid, men jeg mener det kan være relevante kommentarer eller ideer å ta med seg.

Sorry, redigert…