Hittil i historien, faktisk, har kampen om pengene vært det overordnete temaet i politikken. Klassekampen, som den er blitt kalt, arbeiderbevegelsen mot borgerskapet, de som eier og de som ikke eier, de som styrer og de som er blitt styrt.

Dette er forenklinger, men man kommer ikke utenom perspektivet. Det har vært der i uminnelige tider, fattigdom, mangel på penger, kampen for tilværelsen – dette har vært det største problemet ikke minst sett nedenfra, det største problemet for flertallet av befolkningen i…antagelig alle land.

Det er et spørsmål å stille seg i dag om dette er i ferd med å endre seg.

Om vi er i ferd med å bli så rike, ikke bare i Norge, at hele perspektivet er i ferd med å skifte.

Det er i så fall historisk en slags sensasjon.

Det vil jo i så fall måtte få politiske konsekvenser.

Jeg ser horder av samfunnsforskere styrte til og nyansere bildet i alle mulige retninger, og politiske mennesker av alle avskygninger har sine oppfatninger av tingenes tilstand også, som kan være mer og mindre riktige og gale.

Alle er ikke rike, men den gjennomsnittlige velstanden har økt eller er høy.

Norge er, fordi vi ikke er så mange, og fordi vi altså fant den der oljen, i en spesiell posisjon, vi har faktisk akkurat nå penger til å gjøre omtrent hva vi vil. Vi gjør det også, kan man si, bygger oss opp i lufta og ned i fjellet og gjør alle mulige fysiske ting med de pengene som fortsatt stabler seg opp i en gedigen haug.

Vi er i hvert fall som land ikke fattige lenger, vi er onkel Skrue.

At angsten for en tom kasse finnes hos såkalt ledende politikere, Siv Jensen, for eksempel, forandrer ikke på det faktum at på dette tidspunktet i historien mangler ikke Norge egentlig penger. Man kan ikke påstå noe annet, totalt sett, når vi alle sammen eier et fond med 7-8 ganger et statsbudsjett som virkelig ikke er lite. Hva man kan og ikke kan gjøre med dem er en annen diskusjon, selvfølgelig.

Men resten av Europa, jeg ser dessverre ikke lenger, har også trekk som gjør at man ikke kan snakke om den samme typen økonomiske kriser som for 70-80-100 år siden. Jeg er ikke økonom, så jeg må være forsiktig med å si noe om naturen til de nedganger som kommer, strukturen i problemene fra et fagøkonomisk synspunkt, men velstandsnivået er, selv i en krise, såpass høyt at man på et eller annet tidspunkt ikke kan snakke om fattigdom på grunn av mangel på fysiske ressurser – totalt sett. Den finnes kanskje mere på grunn av sykdom og kanskje noen ganger på grunn av systemer som ikke fungerer etter hensikten, og også på grunn av en endret holdning til penger fra toppen.

Det er mulig det alltid har vært sånn, at man hadde kunnet dele selv for noen hundre år siden, men teknologien har gitt oss en helt annen materiell base enn for bare 150 år siden.

Mange har råd til å gjøre en god del mere selv enn før, men vi, samfunnet, har også råd til å ta vare på hverandre når vi faller utenfor og trenger det.

Man kan si at sosialdemokratiet på mange måter vant kampen om fordeling, vi hadde et sosialsystem og har det tildels ennå, som var designet for å ta vare på oss i perioder hvor vi ikke klarte, klarer, oss selv, økonomisk.

Vi hadde rettigheter, og vi hadde inntil populismen gjorde sitt inntog også et system som var ryddig og opptatt av regler på en fornuftig måte, det ivaretok både fellesskapets interesser, vil jeg si, og den enkeltes rettigheter.

Det var et system hvor informasjonen og arbeidsmåtene i det offentlige også var basert på utdanning, det vil si at hvis man hadde vanlig gammeldags almendannelse, så skjønte man både systemet og det saksbehandlerne sa og hvordan de tenkte. Jeg har en sånn bakgrunn, så til tross for sykdom hadde jeg ingen problemer med selve manøvreringen i systemet.

Hvis man ikke skjønte systemer hadde man antagelig problemer den gangen også.

I dag er nesten all offentlig informasjon lagt om, så med en tradisjonell utdanning mister man fort oversikten, for informasjonen er egentlig ikke lagt an på å gi deg oversikt, men på å svare på alle de enkeltspørsmål som man kan finne på å stille.

I hvilken grad systemet, tenkemåten, er ødelagt bak denne fasaden eller hva man skal kalle det, altså innover i kontorene, det vet jeg ikke, men til en viss grad tror jeg det er skjedd noe. Man møter når man ringer eller mailer offentlige kontorer i dag noen ganger hun der Shelldama “service? det er Shell, det” (altså ikke oss) – og noen ganger total ryddighet og oversikt som er minst like bra som i “gamle dager”. Så det er nok blandet.

Når det gjelder holdningen man blir møtt med i sosialsystemet er det også litt forskjellig, både den omsorgsfulle stemmen som er oppriktig opptatt av din situasjon på en måte jeg faktisk ikke helt kan huske fra da jeg ble syk for 30 år siden, og den der bank- eller forsikringsstemmen, effektiv, som egentlig virker som den har som mål å få færrest mulig til å motta penger, akkurat som forsikringsselskap noen ganger oppfører seg, eller kanskje de har den oppfatningen at statens oppgave er å spare penger, som en eller annen populistisk politiker sa for noen år siden.

Den første holdningen er rørende å møte, den siste ganske kjip, hvis man har psykiske problemer og trenger et eller annet fra systemet, informasjon eller penger, informasjon om penger. Den første ender kanskje lett i det Anniken Hauglie vil kalle dårlige statistikker fra NAV; den andre til det hun vil kalle gode. Den siste stemmen førte til at jeg skygget unna systemet, jeg hadde ikke styrke til å diskutere med en BI-kandidat som tenker at han er i forhandlinger med en annen bedrift, og som hadde makt til å bestemme ting som jeg sikkert ikke ville kunne leve med. Jeg tok i hvert fall ikke sjansen, jeg sluttet å forholde meg til NAV, planla å komme meg ut av systemet på sikt og prøvde å finne andre veier til bedre økonomi.

Og det er jo det både Høyre og Carl I. Hagen vil.

Et hardere samfunn? Neida, vi vil ikke ha det. Du kan ikke ta oss på det, for det er ikke det vi vil.

Jeg tror ikke helt på det utsagnet, faktisk, man merker systemets hensikt etterhvert også. Det hjertet er fullt av renner munnen over med, holdninger spres i systemet.

Man har en annen oppfatning av hva som er hardt og hva som er mykt, en annen skala, kanskje, og i hvert fall andre vaner. Staten er i ikke så liten grad tatt over av næringslivet når det gjelder holdninger og vaner.

Og så gjør man ikke alltid det man sier man vil.

Jeg husker følelsen for 20 år siden når slippen fra NAV kom i kassa, en litt upersonlig gavmildhet, kan man kanskje si, en vennlighet på avstand, men pengene har jo i hvert fall vært på plass hver måned, og er det forsåvidt ennå, bortsett fra noe småtteri som forsvant etter en telefon fra NAV. Du trenger vel ikke den der stønaden lenger? Og man skvetter og sier nei, jøss, sikkert ikke, man var jo ikke vant til at folk fra det offentlige hadde tid til å ringe deg, du måtte ringe selv, og det ga jo i seg selv en trygghet, for man hadde kontroll over hva som skjedde i sånne små prosesser som man hadde gående av og til.

Sykdom er i hvert fall en opplagt årsak til fattigdom, kan man ikke jobbe er det jo ikke så lett å skaffe penger.

Vi hadde som sagt et system som fungerte rimelig bra, såvidt jeg kan se, men designet for folk som forsto hvordan ting fungerte.

Og der er vi ved sakens kjerne, også politisk, kanskje, populismen er elendig utdannet og vet generelt ikke hvordan den skal ta tak i ting. Jeg tror det finnes en oppfatning blant en del profesjonelle administratorer, at FrP ikke er særlig gode til å administrere.

Høyre har forsåvidt også problemer, mange av deres politikere tilhører et sjikt av næringslivet som har lettet fra bakken av andre grunner, og som vet alt for lite om hva som skjer utenfor systemet.

Når det gjelder antall ansatte i staten er det mye mulig utviklingen også før Erna burde sjekkes, og jeg tror de der morsomhetene med at alle organisasjoner vokser til Gud vet hvilket punkt osv – de bommer nok ikke helt.

Dagens system er nok også utvidet på andre måter enn rent byråkratiske, det gjøres mer reelt arbeid også, på felt man ikke rørte eller måter man ikke jobbet for 30 år siden. I hvilken grad dette er tilfelle vet jeg heller ikke, men det finnes også.

En del av dagens nye politikere har ikke noen oppfatning av hva forvaltning er, offentlig administrasjon er jo noe annet enn administrasjon av en bedrift.

Én stor forskjell er at en offentlig etat opptrer på vegne av oss alle, mens en privat bedrift har ansvar overfor eierne og kundene. Begge gjør jobber, men ikke på vegne av de samme. Jeg er ikke ansatt i NAV, heller ikke kunde. Jeg er en innbygger, med rettigheter og plikter.

Når det gjelder holdningen til egne penger, privatøkonomi, rett og slett, er den kampen for tilværelsen som alle gjenkjenner på et maleri av Christian Krohg, fortsatt en del av livet ennå hos temmelig mange. Det finnes fortsatt folk som sulter i perioder, og generelt, hvis man er vokst opp med…ikke mye penger, men tilstrekkelig, og i et miljø som er sånn, så oppfatter man ikke denne underteksten.

Historisk er fattigdommen ikke særlig langt unna.

Fattigdom har dessuten vært knyttet til skam, så man skjuler den.

Dessuten fører den til medlidenhet og en del andre ting som man ikke alltid har lyst til å utløse rundt seg.

Det kan bli upraktisk å si noe om det.

Men den ligger under, den preger tenkemåten hvis man kommer langt nok i samtalen. Den preger tenkemåten i populismen i den milde grad, i noen situasjoner får alle spørsmål et svar som handler om penger. Mistenksomheten overfor alle slags avgjørelser “høyere opp” begrunnes ofte med at man tror de bare er ute etter å grabbe til seg, for det er kanskje ikke så uvanlig der de befinner seg, eller det er en antagelse om et miljø de ikke kjenner.

De tenker ikke over at klassesamfunnet, sånn som det har vært, har gitt alle en posisjon i systemet, og hvis den posisjonen, økonomisk, for en eller annen, er bare ikke alt for langt nede, så tenker man ikke på penger på den måten hele tiden, det er ikke nødvendig. Det man foretar seg er begrunnet i helt andre ting. Urettferdigheten består, hvis det er sånn, men det er systemet som tar seg av den, selv legger man kanskje ikke merke til den.

Har man en fast jobb som er nødvendig i systemet, og har familien din befunnet seg der en stund, i noen generasjoner, så har man tross alt et litt mere avslappet holdning til penger, inn med morsmelka.

Det finnes selvfølgelig alle slags blandinger av holdninger, og ingen vil kanskje innrømme at de ikke passer på pengene. Et annet spørsmål er hva det betyr når du sier du ikke har penger, det er enda et omtrentlig norsk uttrykk, som kan bety alt fra å faktisk sulte eller leve på poteter en stund til at det er et par dager til lønning og kontoen er tom. Eller at man er nødt til å ta av en sparekonto hvor det står 50 000. 500 000.

Systemet var urettferdig, men holdningene og kulturen var naturlig nok forskjellige fra toppen til bunnen. Når man ikke er vant til å slåss om pengene, ser man ikke helt hva som skjer lenger ned, der man har vært nødt til å gjøre det, verre jo lenger ned man kommer, vil jeg tro.

Og FrP befinner seg, i norsk perspektiv, vel å merke, i den ekstreme enden av en sånn tenkemåte.

Høyre befinner seg i en behagelig, litt døsig posisjon, atskillig lenger opp. De har kanskje kavet, og ordnet seg, eller de var der fra starten av.

Status er et like betent og like skjult tema, akkurat like viktig som penger for den bølgen som denne gang har hjemsøkt vårt land.

Jeg ser at jeg som vanlig polemiserer mot populismen, og det er egentlig en dobbelthet i det fra min side som jeg synes er vanskelig å håndtere.

På den ene side har alle rett til å komme til orde.

På den annen side er den bølgen så hard og så full av problematiske ting at jeg praktisk talt alltid ender med å slåss verbalt når jeg egentlig ønsker å skape fred og å diskutere og lytte.

Jeg tror den kan la seg forstå og innarbeide i et mere avslappet samfunn, men den fremstår i dag ofte som ekstrem og ugjennomtenkt. De går til angrep på en masse ting og endrer samfunnet alt for fort uansett hvilken retning man ellers vil.

Jeg tenker det stemmer til en viss grad, at det at vi har mere penger, gir større rom for private løsninger, flertallet har såpass mye penger at offentlige vedtak faktisk, hvis man ser stort på det, kan bety mindre og i noen tilfeller gjør det.

Men hvilke konkrete konsekvenser bør det få for oss, for samfunnet? Vi hadde en i hvert fall nokså godt fungerende velferdsstat. Er det noen grunn til å avvikle den? Vil vi ha en Adam Smith-stat, hvis det er det man går for?

Er det rimelig å instruere sosialvesenet til å oppføre seg som en bank? Jeg vil i hvert fall si at sånt skjer, selv om det ikke skjer hver gang.

Hurtige avgjørelser i selve systemet, så hurtige som mulig, som “alle” mener alltid er bra, er ikke det dyrt å få til? Er dette én grunn til at byråkratiet har vokst under borgerlig styre?

Og er det alltid noen vits? Man rekker jo ikke å tenke seg om, det var en av fordelene før da ting gikk litt tregere. Det har sikkert vært ting som har gått for tregt, men behovene kan jo være forskjellige avhengig av hva man holder på med.

Hurtige politiske endringer er ikke så sjelden et angrep på demokratiet, såvidt jeg kan se, man mister oversikten som vanlig innbygger fordi regler endres daglig, man får følelsen at alle disse næringslivsfolk benytter seg av det offentlige systemet omtrent som om det skulle vært en bedrift, som de eide. Der kan jo raske avgjørelser sikkert være nødvendig.

I et demokrati er en viss treghet egentlig nødvendig, for hvis ikke mister alle oversikten.

Raske avgjørelser er ofte heller ikke det samme som gode avgjørelser.

En ting er selvfølgelig om man er enig i de endringer som gjøres, men man ender til slutt med et system som ingen har oversikt over.

Den finnes kanskje ikke, selv blant politikere eller yrkesadministratorer. Jeg vet ikke.

Alt skifter til og med navn, man vet ikke hva som gjemmer seg under noe som kunne vært navn på et malingsmerke eller en plastprodusent. Kanskje offentlig forvaltning, kanskje noe annet.

Og er velferdsstaten avviklet? Eller er den på vei dit?

Den oversikten har ikke jeg heller, men den kan man jo også skaffe seg. Inntrykket er vel at det generelt gjøres mer enn før, og at systemet også legger seg mer oppi livet ditt enn før. Dette er tilfeldige observasjoner, og en virkelig generell formulering, man må finne ut og se selv.

Et inntrykk også er at man nå fra toppen går løs på systemet litt tilfeldig, men med den samme holdningen uansett – det skal spares penger, overalt. Alle må bidra, dette er en nødvendighet, ellers…

Balanse i budsjettene er sikkert en grunnsetning både i sosialøkonomi og bedrifts-.

Men balanse på hvilket nivå?

Og med hvilken kompetanse, hvis man flytter blikket utover? Penger brukes jo til noe. Små penger betyr noen ganger minst like mye som store.

At man har egne organisasjoner for både å spare offentlige penger og effektivisere de offentlige organene, som sikkert vokser etter den der organisasjonslogikken…det lukter i grunnen litt av kommunisme. Et morsomt poeng hvis det stemmer.

Har samfunnet hele tiden bruk for mest mulig penger?

Det finnes en haug andre strategier hvis vi faktisk snakker om økonomisk politikk.

Statskassa, et nesten komisk begrep i dagens virkelighet, den har så mange rom og turneres på så mange måter, men den er i hvert fall ikke det samme som en families lommebok.

Listen over typer skatt, og dette er sagt av en gammel SV-velger, er så lang som et vondt år, jeg lurer på hvem som har presset igjennom all denne detaljerte…hva skal man kalle det?

Ikke ta pengene mine.

Det er jo bottom line i mye av FrPs snakk om penger, og forsåvidt ikke bare deres.

I en situasjon hvor vi har…mye.

Mye penger.

Nå er den sparsommelighetsholdningen flyttet fra privatlivet til systemet.

Stemmen…til Siv.

Og som jeg har sagt noen ganger, en ting er at de økonomiske vilkårene tross alt har bedret seg enormt i hele det 20. århundre.

Ingen er vel i tvil om det?

Men en annen ting er holdninger og meninger, de beveger seg ofte langsomt, endrer seg ikke så raskt, ikke i ett hode, heller ikke i en befolkning.

Stemmer fra fortiden, på en måte, gamle holdninger, gammelt agg og gamle problemstillinger, som har overlevd selv om samfunnet har endret seg, ideer, bevisste og ubevisste, som kanskje hører hjemme i en annen tid, langt tilbake.

Gamle ideer om både fordeling og innsats.

Hvis rammene rundt…hele samfunnet, egentlig, endres, så burde mange ting bytte plass og skifte betydning.

Vi er i ferd med å sprenge naturens rammer fordi vi også er i ferd med å fylle magene.

I så fall burde vi komme oss over kneika, bli noenlunde mette og legge an på å holde på sånn at naturen ikke går i knas.

Det er en påstand det er verdt å tenke over.