Internasjonalt, etter min mening, det som er i ferd med å skje, eller rettere sagt, en av tingene, en måte å se det på, er at vi er i ferd med å oppleve de mentale virkningene av historiens fattigdom fra Arilds tid.

Ingen liten påstand, men tenk selv om det stemmer eller ikke.

Psykologien i å være fattig, hvis du ikke har prøvd det selv tror jeg ikke du har helt oversikt over hva det betyr. Det går ut over atskillig mer enn magen, for å si det sånn.

Det man kanskje heller ikke tenker over hvis man er født inn i “normal” velstand, si fra 60-tallet og fremover, er at den psykologien fortsatt er i spill, at det fortsatt føles som om fattigdommen er der, selv om samfunnet, særlig det norske samfunnet, er rikt, veldig rikt, til og med, og akkurat nå har penger til nesten alt mulig, det er mere et spørsmål om valg, prioriteringer, kan man si, selv om de totale budsjettene vel er større enn de noen gang har vært.

Allikevel finnes det folk som er fattige, og det skyldes kanskje i større grad enn før nye ting, sykdom er en innlysende årsak, altså langvarig eller litt langvarig sykdom, og kulturelle faktorer, at man ikke finner seg til rette, sosiale problemer er jo i stor grad psykiske problemer. Innvandring er et opplagt tema, men “innenlandsk” kultur er heller ikke så homogen som vi har innbilt oss, og mange forskjeller i levemåte og oppfatning, også “oss” imellom, vi hvite, internasjonalt sett rike nordmenn.

Fattigdom har vel alltid hatt mange årsaker hvis man ser et liv fra et privat perspektiv, et liv består jo av arbeidsgivere og tidsfrister og familietradisjoner og hvilket miljø vokste du opp i, hva likte du å gjøre, hva gikk galt for deg og hva ikke, det er en haug med muligheter og stengsler. Man kan si at hvis samfunnet totalt sett har hatt en knapphet, så er fattigdom et nærliggende problem, en sannsynlig ting, for å si det sånn.

Så den har jo preget historien, all historie, må man jo nærmest kunne si, hittil.

Jeg mener, ærlig talt, klasseskillet, arbeiderbevegelsen, kampen om pengene, det er jo svære ting også i vårt samfunn. Tenk etter hvor stort det er hvis fattigdommen er på vei ut – eller har mulighet til å forsvinne.

Man kan si at fagbevegelsen og Arbeiderpartiet gjorde jobben sin, på mange måter, både ved å få alle til å mene at man burde ha ordentlig betalt for en hvilken som helst jobb, at det var alment akseptert. Jeg mener jeg har sett gjengitt leserbrev fra tidlig 1900-tall fra folk som mente det var greit at tjenestefolk, i byen, mener jeg det var, ikke hadde så god betaling, for de lærte jo en masse samtidig som de var på jobb.

Idag begynner sånne holdninger å melde seg igjen. Jeg hadde ikke regnet med det, det må jeg innrømme.

Men, det er klart, de siste 40 årene har en annen melodi spilt sterkere og sterkere, nemlig at man har rett til å livnære seg av et firma, og det skal heller ikke sees ned på, det skal ha like mye status som enhver annen måte å tjene til livets opphold.

Jeg er helt enig i det, jeg er ikke kommunist eller for den saks skyld sosialist hvis det betyr at staten eller det offentlige skal eie alt og drive alt.

Men jeg er heller ikke tilhenger av det motsatte, at privat eierskap er en rettighet som trumfer alle andre rettigheter.

I hvilken grad dette faktisk er tilfelle er jeg ikke sikker på, men det er et inntrykk som sitter igjen at det argumentet ofte trumfer alle andre.

Det synes jeg ikke alltid er ok.

For parallelt med den melodien har det gått en annen som sier at offentlig ansatte er trege, at offentlig virksomhet er ineffektiv og at alt ideelt sett alltid burde gjøres av private.

Man kan liksom ikke si sånt offentlig, så det har vel ikke blitt sagt så mye offentlig, men det har ligget bak synspunkter som høres annerledes ut, som er tilpasset offenltigheten.

Kompromisser og konkretiseringer høres ut som noe vi trenger i en sånn sammenheng, og ikke kamuflerte ødeleggelser av for eksempel kulturlivet. Man sier effektivisering og mener nedlegging eller i andre sammenhenger privatisering.

Som sagt, konkrete diskusjoner er ok, men ikke fordekt argumentasjon.

Begrunnelser for den ene eller den andre løsningen er heller ikke gode bestandig, synes jeg, det er mye mistenksomhet ute og går, og jeg vet virkelig ikke over hvilke grenser bestandig. Politisk kan det noen ganger være lett å se hvor skillene går, men sosiologien i det er for meg fortsatt ikke alltid tydelig.

Men det er jo problemer knyttet til det jeg vil kalle gammeldags politisk tenkning.

Arbeiderpartiet har en oppfatning av seg selv som de gode administratorene, de som er best til å administrere samfunnet.

De tok oss på mange måter ut av fattigdommen.

Høyre slåss egentlig med dem om det hegemoniet idag, på overflaten.

Fremskrittspartiet har brøytet seg inn i politikken på en måte som i hvert fall skaper politikerforakt. De kritiserer ikke sine motstandere, de prøver å knuse dem, ikke egentlig med argumenter, men med verbal brutalitet.

Jeg kan ikke si jeg beundrer deres ledende politikere, men de flyter på noen få, men tildels viktige poenger, etter min mening. Kanskje dette er det viktigste:

Mengden penger i samfunnet, siden den er så stor, gjør faktisk politikken litt mindre betydningsfull, eller dette faktum kan gjøre politikken mindre betydningsfull for de som har evnen til å drive bedrifter og i de yrker og bransjer hvor dette passer. Der det ikke passer, og det er jo en god del yrker, kunstnere, lærer og helsepersonell er tre opplagte grupper hvor bedriftsøkonomisk tankegang ikke har noe å gjøre. Kunsten og pengene er et historisk problem som har funnet en løsning under sosialdemokratiets ledelse, og som kommer til å bli ødelagt så langt som FrP får det som de vil. De kommer til å kræsje NRK på samme måte som de ødela NSB, hvis de får sjansen, og de er prinsipielt imot statsstøtte til hvem som helst.

Felles for alle tre partiers virkelighetsoppfatning er at de ser pengene som fellesnevneren for alle politiske temaer, det alt egentlig handler om. Fremskrittspartiet er ekstremt opptatt av penger, de andre to hører jo historisk hjemme på hver sin side av klassekampen. Ingen av dem klarer i hvet fall helt å omstille seg til en situasjon av velstand, hvor den for lengst er blitt et problem både for folkehelsa og for naturen.

At vi har hatt et subsidiert jordbruk og et fiskeri som har tilgodesett lokalsamfunn og ikke kapitalister, er vel også umulig for Carl I. Hagen å svelge, og det sier mye om hans forhold til å se sitt eget folk, siden begge ordninger såvidt jeg kan skjønne har skaffet oss vår egen mat på bordet, renere og mere miljøvennlig enn det som har vært vanlig mange andre steder, og sørget for bosetning der folk tross alt ville bo. Det har også tatt vare på en del av norsk kultur som Fremskrittspartiet jo faktisk er helt reelt opptatt av, og det er for meg nok et eksempel på at de ikke vet hva de selv gjør.

At landbruket trenger å justere seg inn i nye tider med nye matvaner er delvis sant, men man trenger – som vanlig – ikke å ødelegge hele systemet for å få til det, eller legge om hele produksjonen, for bildet er blandet.

Ren kapitalisme er det samme som den sterkestes rett – den økonomisk sterkeste – og det bringer slett ikke alltid den maten på bordet som er sunnest for hverken menneskene, dyrene eller naturen. Det finnes åpenbart en idealisme også i landbruket som ikke drives av penger, men som selvfølgelig er avhengig av penger for å leve, som alle er. Populismen er anti-idealistisk på mange måter, til tross for mange gode hjerter privat, må de hjertene ha blitt tynt så mye i samfunnet, eller det er andre grunner til at det som kommer ut, totalt sett, etter min mening, ikke kan fungere som et helt grunnlag for å bygge et samfunn, det er i beste fall et supplement til en eller annen type sosialt demokrati. Jeg sier med vilje ikke sosialdemokrati, siden det uttrykket er direkte knyttet til Arbeiderpartiet.

De må også finne seg i å være ett av flere alternativer i det politiske landskapet, og det virker som om de også, i likhet med Høyre og i ekstrem grad Fremskrittspartiet, aksepterer pengene som samfunnets basis, enten det er den uomgjengelige egoismen som alle forutsettes å ha, i FrPs tilfelle, eller de litt mere moderate holdningene som fantes i Høyre, eller Arbeiderpartiets fordelingspolitikk, som jeg støtter, men som bare burde være en selvfølgelig del av et samfunn som i dag må tilpasse seg naturen fordi det er tidens største problem, ikke mangel på økonomiske midler.

Samfunnets basis er det arbeidet som gjøres, og penger er bare ett av mange midler og mange drivkrefter som bærer dette videre.