Overraskende stille i byen, da, etter at en gærning til ville noe, men tilfeldigvis ramlet inn i armene til en tidligere militærflyver, som altså klarte å hindre det som kunne blitt…

Ja, vi vet jo omtrent hva det kunne blitt.

Jeg tror vel at Oslofolk av mange blir sett på som overlegne? Kanskje ikke minst i politikken?

Vel, som jeg har sagt noen ganger nå, de samme problemene med avstand til de styrende finnes her som andre steder, kanskje enda litt ekstra siden regjeringen holder til her, og de blander seg ikke så sjelden direkte inn i byens politikk. Og mind you, regjeringen består ikke av Oslofolk, først og fremst.

Jeg synes ikke det burde ha noe å si hvor folk kommer fra for at de skal bli tatt inn i varmen på et sted eller i en by, men alle burde ha litt respekt for kultur og tradisjoner det stedet de bor, og så ta med sin egen kultur inn i det som allerede er der, enten det da oppstår blandingskulturer (er ikke alle kulturer blandingskulturer?) – eller man har en by med en masse kulturarrangementer og levesett om hverandre. Begge deler finnes i hvert fall her.

Uansett har en by og et sted en historie, og selv om det også delvis er en konstruksjon, man lager seg en oppfatning av det som var og det som er, så er det jo alltid en del ting som bare skjedde uten at noen egentlig planla det, og som etterlater seg spor.

Hus, for eksempel.

Og de som kommer burde være med på å ta vare på det som er der når de kommer, og bidra med nye ting.

Litt forsiktighet er ikke av det onde, særlig når man har litt for mye penger man skal bruke til noe, altså, vi snakker om investeringer.

Poenget med dette var, i denne sammenhengen, at blant egentlige Oslofolk er det en utrolig vanlig ting, holdning, at man må finne seg i ting, innrette seg, tilpasse seg et nytt opplegg eller påfunn fra politikken eller næringslivet.

Begge deler, politikk og næringsliv, føles en del større i en forholdsvis stor by enn i en forholdsvis liten (legg til side eventuelle mindreverdighetskomplekser, hvis du bor et sted som faktisk er mindre er det forskjeller, og bor du i en by som har det man kan kalle storbyproblemer, så skjønner du jo hva jeg snakker om.) Man kjenner ikke nødvendigvis de som har makt, vet ikke en gang hvem de er, kanskje, bare registrerer at noen, de har gjort det ene eller det andre, og så må man bare akseptere det, tilpasse seg. Det er nok til det bestebra at de tar det alvorlig (terror), det blir nok bra når de blir ferdige (bygging).

Så litt av denne stemningen dagen etter et utrolig tragisk…mord, jeg mener, han drepte søsteren sin, og det spiller ingen rolle om hun var bonusbarn eller adoptert eller hva som helst, det der får meg til å grine, og egentlig lenge, jeg kan bare ikke slippe meg helt løs her jeg sitter på kafé og skriver.

Men i byen?

Det er jo ikke bare stille, for byen er ikke bare stille lenger, hvis den egentlig har vært det helt noen gang, det er faktisk en god del folk i gatene der jeg holder til, og de snakker med hverandre og smiler i hvert fall til hverandre over kaffen av og til, og dagen etter var det jo faktisk id, det tilsvarer kanskje vår julaften, og jeg er ikke så begeistret for julaften, og det finnes alle slags folk blant muslimer også,det er jo totalt anti-religiøse av de jeg treffer, alminnelig velutdannede folk som meg selv, familiefolk som sikkert lever sånn som jeg ikke vil leve, men det bryr jo ikke meg, mange norske lever også mere tradisjonelt enn jeg liker å leve, men jeg trenger jo ikke leve sånn, og så lenge folk tar imot besøk inn i sine egne liv, enten det er på kafé eller hjemme, så kan man jo være litt tyrist i andres liv, ha det hyggelig noen timer eller noen minutter og så gå hjem og tenke over alt mulig.

Id, og jeg vet ikke hvordan det feires, men litt ekstra fint tøy på noen damer, kanskje spesielt, jeg føler meg litt som en engelsk turist, tror jeg det var, på Folkemuseet da jeg jobbet der, som gikk litt av skaftet da det passerte en del veldig norske bryllupsgjester med bunader og det hele.

Ikke så spesielt hvis man er vokst opp i gamle Noregs land, selv i Asker, der fantes også rømmebrød og selvsagt bunader på 17. mai, i hvert fall, eller i brylluper og noen andre sammenhenger, og hvis du snakker om røtter vet jeg ikke helt hva det er, bortsett fra Bergen fordi mormor & morfar og fordi moren min aldri sluttet å snakke om det, så å komme til Bergen er fortsatt litt som å komme hjem. Bortsett fra Tromsø, som også er hjemme, fordi jeg hadde de tre morsomste årene hittil i livet der (bortsett fra da ungene var små, som topper de årene, og blant annet derfor er Ski ogsåhjemme, og selvfølgelig Oslo er jo i praksis hjemme, jeg bor jo her, og Asker er hjemme fordi det er så fint der, og jeg er snart lei av å snakke så jævla mye om hjemsteder, ethvert kafébord er mitt hjem, sier jeg snart. Kaffe med hvem som helst.

Men selvfølgelig, hvis det ikke var noe meg og deg, og litt oss og dere, ikke dem, det blir fort kjipt, men dere, deg, du, hvordan skulle man ellers kunne utveksle erfaringer fra forskjellige kontinenter eller under forskjellige myndigheter eller i forskjellige land…det er jo ikke minst det morsomme med forskjeller. At de finnes og at de ligner på det du har selv.

Og hvis virkelige turister begynner å spørre for mye om norske tradisjoner blir jeg fort litt skuespiller eller føler meg litt malplassert, for jeg stakk vel av fra mye av det der og er ikke dødelig opptatt av pinnekjøtt og bløtkake selv om begge deler er godt.

Jeg er mye turist i egen by og litt ellers, og før du vet ordet av det har du lyst til å dra til et sted på kartet du knapt visste fantes, og til og bli kjent med noe du i hvert fall ikke visste om, før du traff henne. Ham. Dem.

Og når det kommer familier eller en gruppe av venner med ekstra fargerike gevanter, som faren min kanskje ville sagt hvis han var i live…så er det jo nettopp eksotisk, og når man faktisk får snakket litt med noen fra langt borte, om noe, ikke bare høflighetsfraser… Jeg røkte vannpipe med en syrisk familie som satt og koste seg nede ved elva der jeg bor, vi hadde språkproblemer og fikk ikke sagt alt mulig, jeg husker ikke, jeg ble sikkert sjenert til slutt eller en av ungene dro i meg, men det var ingen andre problemer enn språkproblemer.

Jeg tenkte, jeg sluttet jo å røyke for mange år siden, men seriøst, en sånn sjanse lar jeg ikke gå fra meg. Jeg har jo ikke vært turist i Syria før den jævla krigen.

Så etter den der moskéaffæren i Bærum tenker man kanskje, tenker jeg, må vi faktisk venne oss til det der? Å ha sånne hendelser av og til? Jeg har tenkt lenge på andre byer og steder med terrorproblemer over tid, London, Tyskland, Italia, lenge siden alt sammen, men det betyr at jeg har hatt tid til å fordøye muligheten.

Til daglig er jo ikke Oslo noe farlig sted, det er vanlig byliv og litt mylder og folk spiser og drikker og jobber og løper hit og dit. Lufter bikkja eller er på vei et sted.

Og hver dag har man muligheten til å skifte kultur for et par timer, mange kafeer og restauranter drives av folk fra andre deler av verden eller er bare utformet sånn at jeg lar meg lure, med amerikansk musikk og milkshakes og burgers, for eksempel, her jeg sitter akkurat nå i Thorvald Meyers gate mens de graver og graver i gata utenfor…

Om noen timer kan jeg spise tyrkisk mat på Grønland hvis jeg vil, eller jeg kan ta elver’n rundt og opp i Bogstadveien og spise moderne norsk på Broker, hvis økonomien ikke er kræsja før jeg kommer meg dit.

Det dummeste du gjør er å være for sjenert eller for sliten til å snakke med noen, eller for nedkjørt hvis det er noen som trøkker deg ned, det finnes jo dessverre også.

Jeg synes fortsatt det mangler litt skikkelig godt pinnekjøtt eller ribbe eller sånne tradde ting i byens restaurantflora, men jeg sier det ikke alt for høyt, håper jeg, for jeg vil gjerne beholde alt det andre – også.

Ja takk, begge deler, når det er mulig, så hvorfor ikke?

En øl til eller for mye kaffe er alltid en mulighet i byen, begge deler med stor variasjon og god kvalitet, det siste ødelegger magen min, og jeg er litt lei å drikke for mye øl, men det smaker dessverre bra allikevel, og vin finnes også, brennevin, interessante smaksverdener begge deler.

Alltid en kafébølge man kan hive seg på, stor eller liten.

Over den kaffen eller den ølen produseres vennskap.

I mellomtiden bekymrer Bærum meg litt, jeg vokste opp i Asker og føler som sagt at det er hjemme, selv om det selvfølgelig ikke stemmer helt lenger, og jeg lurer på hva som har forandret seg siden det der kunne hende, eller nesten hende.

Men vi finner nok ut av det også, kjenner jeg oss rett.