Jeg har absolutt tro på intuisjon også, i tillegg til kunnskap.  

En nordlending, kanskje en musiker jeg kjente, jeg husker ikke helt, sa for ganske lenge siden noe i retning av at han lyttet til kroppen sin, hva den hadde lyst til eller lyst på, kanskje ikke bare når det gjaldt mat heller, andre aktiviteter, jeg husker bare slutten, at den av og til “ba hest om en røyk”.

Jeg sluttet å røyke for mange år siden og er glad for det. Det holdt vel på i første omgang å ødelegge den psykiske helsa mi, nervene, som man sa en gang, som var meget tynnslitte på det tidspunktet. Jeg kunne godt merke hvilken innvirkning det hadde på psyken å røyke, det var – for meg – selvdestruktivt, og på et tidspunkt i livet hvor jeg ikke hadde mye å gå på var det virkelig nedbrytende. Jeg klarte heldigvis å slutte, på tredje seriøse forsøket. Såvidt, men det man drar i land, det drar man i land. Man er ikke nødt til å vinne med god margin så lenge man vinner, det er i hvert fall en lærdom for meg.

Men jeg har ingen tro på et 100% sunt liv, heller ikke når det gjelder mat eller ting man liksom…inntar.

Hvis man tar alvorlig det poenget som har vokst frem som en sannhet i ganske mange år nå, at vi er en helhet av kropp og sjel, ikke bare det ene eller det andre, må man også tilkjenne maten visse psykiske egenskaper i møte med oss mennesker, eller erkjenne at den i tillegg til fysisk ernæring og eventuell glede over smaken også gir en eller annen psykisk effekt på våre liv.

I våre hoder er det til en viss grad plass til et sånt fenomen allerede, man snakker jo om at man blir trøtt av fisk, generelt av en stor middag, det finnes ideer om erotisk stimulerende mat, selv om det av mange blir sett på som en dårlig vits. Kaffe og te skal virke oppkvikkende, står det i Store norske leksikon, til og med. Medisinsk bruk av urter er kjent, også som middel mot depresjon og sikkert andre psykiske problemer. 

jeg kjenner alt for dårlig til andre medisinske tradisjoner enn den vestlige, hvis man kan si at det er én tradisjon, men jeg vet i hvert fall såpass at forholdet mellom kropp og sjel eller kropp og følelser absolutt ikke trenger å være det samme som hos en tradisjonelt anlagt lege her, eller enda snevrere, kanskje, en tradisjonelt anlagt pasient.

Dette er ikke en vitenskapelig artikkel, men jeg forholder meg til at vitenskapen finnes, og tar med meg det jeg vet, så langt jeg synes min kunnskap rekker.

Hvilken mental effekt maten har på oss er ikke helt lett å si noe generelt om, men ett poeng er i hvert fall etter min mening innøving av vaner. Som jeg har vært inne på før har jeg møtt folk som tror eller mener at alkohol alltid er et problem, at det å ta et glass hver dag er det, og tilsvarende at kaffe nokså utvetydig ikke er det.

Jeg kan for egen del si at det er stikk motsatt, og den måten jeg kan forklare det på er nettopp hva jeg har brukt begge deler til i oppveksten, fra puberteten, da, før det spilte ingen av delene noen rolle i mitt kosthold.

Jeg fikk et glass vin til maten av og til hjemme, lenge før jeg fylte 18, og det var en avslappet del av familiesammenkomster også, i hvert fall det jeg så og oppfattet av dem. Min farfar drakk temmelig destruktivt en periode etter at kona hans, min farmor, døde, men jeg visste ikke om det før jeg ble voksen, og faren min opplevde det ikke, han var student utenlands på den tiden. Så det kan ikke ha satt for store spor i hans forhold til alkohol, eller han har moderert seg på grunn av det, han levde i hvert fall i hele min oppvekst med en og annen fredagspjolter, noen øl til kjøling etter båten på ferie, og kort sagt et forbruk på et avslappet nivå. Jeg tror det fantes drikkeproblematikk andre steder i familien, men jeg merket ikke noe til det, og alt i alt var starten på alkoholforbruket forbundet med avslappet stemning i en koselig setting.

Da det ble aktuelt for ossbarna å ha fest, i tenårene,  altså på egen hånd, fikk vi ganske enkelt låne huset, med beskjed om at de gamle kom hjem neste ettermiddag, så bare vi ryddet opp til da ble det ikke stilt flere krav.

Mat var en viktig del av min oppvekst, et område hvor det faktisk, tilsynelatende, heller ikke var noen store konflikter mellom mamma og pappa. Mamma likte å lage mat, og det hun lagde smakte stort sett veldig godt, syntes jeg. Det skal sies at jeg var yngst og slapp unna et diktatorisk spis-opp-maten-regime som andre familiemedlemmer dessverre måtte finne seg i, med uheldige effekter som ennå ikke er borte.

Men jeg slapp unna det der fordi jeg var yngst, eller av en annen grunn, og slapp helt å spise blodpudding, for eksempel, som var det eneste på menyen jeg absolutt ikke fikk i meg.

Resultatet var et veldig godt forhold til mat i utgangspunktet.

Lesere av denne bloggen vil ha fått med seg at det seinere dukket opp andre problemer i forhold til mat som stakk dypere enn min gode appetitt og matglede. Foreløpig har jeg ikke riktig analysert årsakene til det, men nøyd meg med å prøve å løse problemene, blant annet gjennom å skrive disse artiklene og i det hele tatt gjøre noe positivt, kreativt ut av problemene.

Men starten når det gjaldt mat var god, jeg lagde etter hvert mat til familien mens jeg var barn og tenåring, og til andre. 

Mat var såpass viktig i min barndom at det kan virke som litt for små ord å kalle det innøving av vaner, men det var jo det, en haug med ganske gode vaner, at jeg hadde flaks som likte det mamma lagde (eller at hun tilpasset det til oss, kan man jo også tenke seg), at jeg dermed ofte spiste ting jeg likte, at jeg var med på kjøkkenet en del (selv om jeg ikke kan huske at hun egentlig instruerte meg noe særlig) – og at settingen på familiesammenkomster, jul og bursdager osv. – i min hukommelse var kjempegøy og fylt med god mat. Vi fikk besøk av familie, som alltid var gøy, sånn som jeg husker det, masse liv og ungetull & tøys. De voksne var også i godt humør, nok en gang i min bevissthet.

Selvfølgelig fantes det konflikter, jeg oppdaget dem bare ikke, eller de kom ikke ut på akkurat de dagene. Det var forbud mot å diskutere politikk, for eksempel, fordi man var for uenige.

Det må jo ha fungert bra.

Jeg maler det sikkert litt for rosenrødt, men hovedpoenget står, jeg har fortsatt grunnleggende et godt forhold til mat og til fest. Å sovne til lyden av de voksne som satt nede og lo og pratet er fortsatt et minne som betydde at alt i huset var som det skulle være. Det var da jeg var for liten til å være med til festen var slutt.

Og når det gjaldt drikking, som sagt, med noen få unntak, slapp jeg innblanding fra mine foreldre, og brukte alkohol nokså ubevisst hele ungdommen, men kom i stemning og hadde mange morsomme fester med mange hyggelig bekjentskaper som fortsatt finnes i ikke alt for lang avstand fra mitt liv. Jeg ser selvfølgelig ikke alle, mange nokså sjelden og enda flere aldri, men noen ser jeg ikke så sjelden, og jeg tenker ofte på venner.

Alkohol var et sosialt brennstoff, vennskapet og gleden over å se folk var hovedpoenget, og et glass med et eller annet i og god mat var en sjø å svømme i, ikke bokstavelig talt, for jeg unngikk den der ungdomsfylla hvor poenget var å bli full.

Kanskje jeg burde gjort det også, for å prøve ut litt flere grenser.

Seinere fortsatte jeg å bruke alkohol sosialt, etter hvert mere bevisst, som jeg har sagt før, jeg ventet til jeg var i feststemning, og drakk meg opp, ikke ned. Det var en bevisst tanke.

Vanen med å drikke kaffe, derimot, kom i den perioden da jeg satt som tenåring på Natur og Ungdoms kontor og lagde internblad for organisasjonen eller gjorde dugnadsarbeid av ymse slag. Røyk også, i den samme tiden. Man kan godt si at det var en selvmotsigelse, men selv om jeg var mye ute i naturen også, og grunnlaget for engasjementet mitt var naturopplevelser og ideen om at vi holdt på å ødelegge naturen, var jeg kontorrotte fra i hvert fall dag to.  Seinere hadde jeg vanlig jobb på kontor og trivdes bra med det, fortsatt med kaffe og røyk, det var i den tiden vi virkelig plagde omgivelsene og røkte overalt.

I dag har vel “avholdsfolket” tatt hevn.

Første gang jeg drakk kaffe smakte det ille, bittert og ikke noe godt, men jeg klarte ikke å unngå vanen og avhengigheten allikevel, og helte på sånn som jeg vet andre også gjør, alle de timene jeg satt og jobbet på NU-kontoret.

Politisk raseri var jo en del av det, og de tingene koblet seg sammen, mener jeg å kunne identifisere som en erfaring, Fortsatt blir jeg snill og munter av å drikke, og krakilsk av for mye kaffe.

Jeg skal ikke utelukke fysiske sider av saken, altså at man har fysisk anlegg for visse typer avhengighet. Jeg har vært borti andre stoffer som jeg heldigvis har klart å unngå helt, jeg merket at hvis jeg gikk inn i et forbruk av det, et misbruk, ville jeg virkelig ta rotta på meg selv.

Når det gjelder stoffers psykiske påvirkningskraft bør man nok også ta med i betraktning selve deres fysiske egenskaper, selv om menneskenes hoder og kultur har så mange muligheter i seg til for eksempel å snu ting på hodet uten at noen tilsynelatende plages av det, så man skal kanskje ikke være alt for sikker på hva som i seg selv blir tøft, snilt eller har – for oss – andre karakteregenskaper.

Kaffe oppfattes kanskje ofte som tøffere enn te, hvis man først tenker på det, og sprit, vin og øl har tradisjonelt litt forskjellige assosiasjoner, gjerne også litt enkelt definert ut fra sin egen “karakter”. Dette er klisjeer, som vanlig ikke helt uten forbindelse til en felles virkelighet, for eksempel målt alkoholprosent, men heller ikke uten kulturelle konnotasjoner, vaner, nok en gang, og hva som er vanlig i den kulturen man befinner seg i eller har erfaring med.

Hva man kan gjøre ut av de forskjellige ting har muligens en grense, man kan forestille seg at det kan være vanskeligere å tøffe seg med et blomkålmåltid enn med en biff. Men på den annen side, hvis helsa virkelig slår seg vrang for eksempel av for stort fettinntak, kan jo ansvarsfølelsen slå inn hos en selv, og den har jo også sine beundrere, også av kvinnekjønn, hvis man nå er mann og ikke har noe imot oppmerksomhet fra den kanten. Miljøproblematikk er jo heller ikke akkurat et uaktuelt tema idag, og kan sikkert gi samme effekt, et vegetar- eller veganmåltid som er godt komponert vil sikkert kunne gi like mye applaus som en godt stekt biff.

Det kommer jo an på i hvilket miljø man befinner seg, som med så mangt.  Som intellektuell nerd blir man av noen sett på som en pingle hvis man ikke gidder å bruke sine fysiske muskler så mye, selv om man skulle ha dem, hvis tilskueren mangler intellektuelle muskler eller ikke liker den typen arbeid eller holdninger til tilværelsen. I andre miljøer kan man bruke sin såkalte skolekunnskap til både det ene og det andre. 

At intellektuell overlegenhet finnes og kan være ubehagelig er vel ingen i Norge i tvil om, men det motsatte finnes også i minst like stor grad.

Hvis vi går tilbake til konstateringen at vi også er en enhet av kropp og sjel, en helhet, er det jo som sagt nærliggende å mene at alle fysiske ting, for eksempel mat, også har en psykisk side eller i det minste en psykisk effekt på oss.

Og hvis vi starter med å si at det ikke er lurt å basere kostholdet på junk food eller sjokolade i lengre tid, i hvert fall, men kanskje ikke så ille å spise litt av og til. 

Det samme kan man muligens si om andre ting som vi regner som nærmest helt giftig, for eksempel kaffe og i hvert fall tobakk. Andre folkeslag eller kulturer vil kunne ha noe annet å si også om dette, i hvert fall kaffe i ikke alt for store mengder.

Men hvis man vurderer det som måtte være usunt for deg som allikevel en nødvendig del av kostholdet, kan en psykisk eller mental begrunnelse for et sånt standpunkt være at ingen av oss er mentalt 100% sunne, ingen av oss er Gud, for å si det sånn. Alle har skavanker av et eller annet slag i sjel eller hode, og hvis man skal klare å leve med seg selv er man nødt til å fore sine demoner litt av og til – også.

Nok en gang er det neppe lurt å basere kostholdet på usunne ting, heller ikke det mentale kostholdet, men alle trenger litt fritid, time-out osv., og alle trenger å gjøre noe galt av og til, også. Det perfekte liv kan bli skikkelig farlig, enten for en selv, hvis all destruktivitet slår innover, eller for andre, hvis man tar for mye skit med seg inn i politikk eller arbeid forøvrig, for eksempel.

Og jeg har snakket tidligere om liksom…sunne sysler, friluftsliv, kunst, sex, for den saks skyld, samtaler osv – og de har alle i seg muligheten til et positivt møte med noe som er større enn oss selv, å gi andre noe, å opppleve naturen, å oppleve kunsten, musikken osv. 

I de prosessene vil man i heldige fall også ta med seg skiten og bli kvitt noe av den, det er opplagt for meg at det skjer når jeg hører brølet fra en fotballstadion eller en rockekonsert, men det er ingen prinsipiell forskjell på dette punktet i å sitte stille og meditere i kirken eller synagogen, lese en bok i sofaen eller snakke med kjæresten sin.

Hver for seg har de man møter også evnen til å omskape skitt til gull, musikere har den, folk man er glad i kan ha den evnen, og i og for seg ethvert meningsfullt arbeid, betalt eller ubetalt, har det samme i seg når den siden av saken fungerer og det ikke er snakk om utnytting eller lignende.

Matkunst er også kunst, forresten, ingen grunn til å glemme det. Om man steker et stykke geitekjøtt i ovnen eller lager en komplisert saus spiller bare en rolle hvis du liker det ene og ikke det andre, kunst er kunst, litt anstrengelse, mye kjærlighet og et ønske om å spise det du lager eller gi det til noen, det er vel basisoppskriften.

Proff eller amatør, alt kan funke hvis man vil noe og er heldig med det man gjør.

Private opplevelser er private, kunsten er vanligvis sånn at alle prinsipielt kan delta uten å kræsje privatlivet helt.

Gevinst finnes det uansett, i gode øyeblikk, og innholdet er vel som regel blandet, lyse og mørke sider deltar, selv seksualakten i “normale” tilfeller har et element av vold i seg, aggresjon, som nok en gang i heldige tilfeller omdannes til kjærlighet fordi det finnes for eksempel humor, sympati og evnen til å takle det den andre finner på.

I tillegg til det man kaller sunne sysler, finnes det man kan kalle usunne og tvilsomme ting, som når det kommer til stykket kanskje ikke er  usunne eller tvilsomme, det kommer kanskje også litt an på. Som sagt, hvis man fortsetter å se på det man gjør som usunt, for eksempel spise potetgull, kan det være at man har en psykisk skavank som gjør at man liksom må ha potetgull, og hvis den skavanken i og for seg ikke plager andre enn deg selv, kan du jo bare fortsette.

Selvfølgelig kan alt overdrives, og man kan jo komme dit at en lege man stoler på gir en en advarsel om at kolesterolnivået begynner å nærme seg et nivå hvor man må gjøre noe.

Tror man på henne og ikke har noen plan B selv, må man jo nesten gjøre det hun ber deg om. Helsevesenet premierer ikke alltid uavhengighet heller, så det kan jo også være en grunn til at man er nødt til å trappe ned på forbruket av potetgull eller noe annet. Ikke samarbeidsvillige pasienter får ofte problemer i systemet.

Men hvis man klarer å holde forbruket på et nivå som for en selv er noenlunde ok, vil jeg si at det er en ventil som alle andre. Man blir muligens tjukkere av det, eller det har andre effekter man ikke liker, men bare muligens, jeg vil tro vekta kommer an på andre ting også.

Intuisjon når det gjelder helse bunner i kunnskap om deg selv og kroppen din også, egne erfaringer…med å overleve, kan man jo faktisk også si. Ting som fungerer helsemessig for en selv kan det være grunn til å legge merke til.

Heller ikke tradisjonelt anlagte leger vil være uenig i at det er individuelle ulikheter mellom pasienter, selv “skolemedisin” har jo kunnskap om dette. Vitenskap er i stor grad generell, og medisinsk behandling må tilpasses den enkelte, akkurat som alle andre handlinger må tilpasses den situasjonen man står i. Jeg har det fra en lege…

Ingen, spesielt ikke forskere, vil være uenige i at menneskelig kunnskap har sine grenser, det er jo blant annet derfor de forsker, for å utvide de grensene. Man må nesten som legmann tenke selv, ikke stole blindt på autoritetene. 

Som profesjonell er akkurat det en selvfølge, skulle jeg tro, selv om selvfølgelig, i praksis kan det være forskjellig hvor kjapp man er eller hvor kreativ, uansett om man har en lang og interessant utdanning bak seg. Praktiske hensyn styrer jo også hverdagen til en lege, for eksempel. Man kan ikke alltid uten videre fylle et hull i fagkunnskapen, selv om man vet det er der, man er avhengig av å jobbe på i hvert fall noenlunde trygg grunn. Det finnes sikkert valgmuligheter og spørsmål, men før forskningen har konkludert på et nytt problem og man selv har rukket å tenke over hva en nyvinning betyr for ens eget arbeid, må man vel i hvert fall være forsiktig.

Men som pasient eller som legmann er man egentlig ikke bundet av sånne hensyn.

Det er jo også sånn at selv om en lege kjenner vitenskapen på sitt felt og kanskje andre felt, og har erfaring med pasientbehandling, så kjenner jeg mitt eget liv og min egen kropp bedre enn ham eller henne, i hvert fall hvis jeg har et forhold til min egen psyke og min egen kropp.

Hvis jeg lever litt ubevisst eller litt fjernt fra meg selv har jeg lett et ekstra helseproblem, fordi man gjerne får signaler fra kroppen hvis man er på vei mot en grense eller overskrider en.

Det gjelder å tolke dem riktig, ikke nødvendigvis i vitenskapelig forstand eller i en hvilken som helst forstand, bare sånn at man overlever, og helst lever, på en måte man synes er noenlunde ok.

At ting setter seg i kroppen, i betydningen mentale problemer, sjokk, stress og andre ting, er etterhvert en etablert sannhet, men jeg er usikker på om kunnskapen er kommet lenger enn til muskulaturen.

Der er det i hvert fall klart, så vidt jeg har skjønt, at man både sjekker og eventuelt anbefaler behandling av psykiske ting, situasjonen på arbeidsplassen osv også, i tillegg til rene fysiske problemer, for eksempel slitasje eller fysisk utmattelse.

At det finnes mye mere kunnskap, også fagkunnskap, om andre sammenhenger mellom kropp og psyke må være opplagt, anoreksi og bulimi er jo for lengst etablerte problemområder for psykologer og psykiatere, og man kan utdanne seg til musikkterapeut og sikkert kunstterapeut, og det finnes opplagt andre fagområder hvor temaet kropp og sjel finnes, i kombinasjon. Ernæring. 

Kunst, i videste forstand, er jo i seg selv et felt hvor det møtet skjer.

Det spørs jo for ens egen del hvor store sjanser man tør å ta når det gjelder å gå egne veier med egen helse. Jeg har ikke for vane å ikke legge merke til “vanlige” helsenyheter i avisene eller ting som sies fra legevenner, men jeg tenker, som også enhver lege vil være enig i, at forebygging er bedre enn reparasjon, og siden jeg lever mitt eget liv og ikke legens, har jeg en del egne vaner.

De “vanlige” skolemedisinske kunnskapene jeg har er ikke spesielt store, jeg blir regelmessig overrasket over min egen uvitenhet. Men det jeg kan blir vel ikke helt glemt, og forsøksvis innarbeides det i hverdagslivet i hvert fall i den grad at jeg vet noe om når jeg overskrider grenser som de legene jeg har snakket med ville se på som viktige. 

Så prøver jeg kanskje å dra inn litt på et eller annet, eller, og der kommer kreativiteten inn, jeg gjør noe annet som jeg føler kompenserer for et eller annet problem.

Urter, hvitløk og chili i en eller annen form er nesten alltid en del av dietten, i moderate, nokså europeiske mengder, nokså mye honning, også i middagsmaten, og jeg kjøper praktisk talt aldri halvfabrikata unntatt pålegg, hvis man skal kalle det for det, de tingene er jo i hvert fall laget på en form for fabrikk. 

Jeg spiser mer smør enn jeg føler er bra, jeg drikker alt for mye kaffe, og det finnes andre ting jeg burde gjøre noe med, som er problematisk i hvert fall i perioder. Jeg fikser ikke å spise særlig mye frukt, så jeg kompenserer ved å kjøpe ferskpresset eplejuice i nokså dyre dommer, som føles bra. 

Jeg stoler delvis på den typen følelser, koblet med en dose av skikkelig gammeldags vitamintenking, som sagt noen innspill fra leger via bekjentskaper eller aviser, jeg har min urtebibel, som jeg kaller det, skrevet av en franskmann som jobbet som “urtelege” på 50-tallet, i Frankrike.

Jeg har begynt å snuse litt mere systematisk på indiske krydder, hvor det nok finnes en hel vitenskap rundt sunnhet, ikke minst sjelelig eller åndelig sunnhet. Det ser ut som en spennende verden i seg selv, men venner fra Østen får tilgi meg om jeg som vanlig tilpasser det hele til min egen norske latskap og enkelhet på kjøkkenet, og ender med crossover-mat som lar seg realisere på tre kvarter. Det skjer nokså ofte i min verden, uten at jeg mister respekten for hverken fransk omstendelig kjøkkenkreativitet, eller teknikker fra andre deler av verden som tar tid.

Jeg har venner fra Aserbajdsjan som inviterer meg på middag, og jeg er i ferd med å spise meg inn i den smaksverdenen også. Ikke masse sterke krydder foreløpig, men en del kjøttdeig, faktisk, som kan få en nordmann til å tro at det er lettvinn mat. 

Det er det visst ikke, og det tar litt tid å komme dit at man skjønner resultatet litt mere og begynner å skjelne og sette pris på de forskjellene som alltid finnes i en kultur. 

Jeg skulle gjerne hatt overskudd til å lage litt større måltider igjen, som tar litt tid, jeg er egentlig ikke noen forkjemper for lettvinn mat, jeg vil gjerne stå lenge på kjøkkenet, passelig med et glass i den ene hånda og en stekespade i den andre.

Blir man kjent med folk fra andre deler av verden merker man kanskje fattigdommen som en nærmere realitet enn i Norge,  som en slags mentalt inventar, men også kunnskap nettopp om helse og mat som dukker opp, tips jeg gjerne tar med meg fra tilfeldige eller ikke så tilfeldige møter rundt i byen.

Jeg tenker at vanlige urter i maten stort sett ikke er en farlig ting, det er lettvint og smaker godt også. Den eneste planten jeg fikk litt alarm med en gang er merian, som smaker omtrent som oregano og er i slekt, men jeg fikk en eller annen bieffekt som jeg ikke syntes om, og sluttet å bruke den med en gang. Utover det har jeg aldri hatt noen negative utslag av å bruke urter eller krydder, som man gjerne kaller den mer eksotiske delen av utvalget i hylla.

En annen observasjon er at hvis nervene er på høykant er følsomheten for hva man spiser eller drikker også mer akutt, en kopp te kan være uhåndterlig. Akkurat det var ikke en egen erfaring, men en kommentar fra en medpasient, men både kaffe ig alkohol har i perioder vært ikke ok, jeg har måttet ligge unna til ting roet seg.

Jeg føler det er lite smart å tenke at all vår folkemedisin eller all alternativ medisin er ubrukelig. Når det gjelder medisinske tradisjoner fra andre deler av verden er for meg en sånn holdning nesten enda mer urimelig, hvis man antar at de har manglet mulighet til å ta vare på seg selv. Jeg liker europeisk kultur, men så høyt som det setter jeg den ikke at jeg tror den har svaret. Ingen har vel det.

En kommentar fra en annen venn, fra Kasakhstan, er at helbredelse ofte tar lengre tid med urte- eller naturmedisin enn med vanlig medisin. Hun har en lege i familien, og burde ha noe fornuftig å si om det. Det stemmer også med mine egne antagelser, selv om jeg ikke kan si så mye om hvorvidt jeg i det hele tatt har kurert meg selv for noe annet enn vondt i magen eller angst, i og med at jeg ofte ikke går til legen med det jeg mener jeg kan takle selv.

Dette er jo et problem som stikker seg ut i alternativ-feltet til en viss grad, at man ikke alltid er helt sikker på om det som noen oppfatter som sykdom egentlig er det, og i så fall hva det er.

Helt generelt må det allikevel sies at oppfatningen av problemet, sykdommen, hva det enn er, alltid hører hjemme i en bestemt ramme av forståelse, og det er ikke gitt at skolemedisinen alltid har det beste svaret eller den beste løsningen, spesielt ikke på det feltet, hvis det kalles det, som utgjøres av plager eller sykdommer som er en blanding av psykiske eller somatiske, eller hvor det ikke er mulig å avgjøre generelt om det er det ene eller det andre.

Dette er for meg et filosofisk poeng, det er jo sånt man lærer når man tar forberedende, og det kan virke litt useriøst å trekke inn en sånn tankegang i diskusjonen så generelt.

Jeg innrømmer min manglende kunnskap, men mener også å ha oppfattet at dette nettopp i skolemedisinen er et felt hvor man foreløpig mangler en del kunnskap. Det kommer av og til overskrifter som antyder nye sammenhenger ikke minst når det gjelder fordøyelse, og det forteller meg at man er på vei.

I mellomtiden tenker jeg også at vi alle kan spare oss for en del nye sykehusbygg og krangler om penger og miljø ved nettopp å bruke enkle kunnskaper om for eksempel urter og mat til å holde oss friske, og erstatte den holdningen som er litt for vanlig i generasjonene før min, at legen sitter på svaret og løsningen på våre egne helseproblemer.

Når det gjelder spørsmålet om klare svar på om noe er sunt eller ikke, som det bales med i mange aviser for tiden, utsetter jeg det til neste artikkel, men vil vel kanskje si at det vel kan tenkes at man ikke nødvendigvis trenger nøyaktig de samme tingene hele livet, siden det jo endrer seg for alle, og det skjer ikke en gang på samme måte for alle, i dag mindre enn noen gang, kan det virke som.

Et spørsmål som også melder seg i det skolemedisinske feltet, for en legmann, er om for mange medisiner plastrer såret, men ikke løser problemet, altså at du blir gående på en medisin resten av livet med mindre du klarer å helbrede deg selv på annen måte. Dette har av enkelte vært koblet til skillet mellom rene kjemiske stoffer, som brukes i vestlig medisin, og planter eller andre medisinske preparater eller ting som hentes rett fra naturen, som jo i tillegg til kjemien har en annen eksistens eller tilstedeværelse i hvert fall via biologien, kanskje også på andre måter.

Det finnes vel kjemikalier som kurerer også, ikke bare gir deg en krykke, antibiotika er jo et opplagt eksempel, og det finnes nok andre. 

Bortsett fra det synes jeg ikke dette er et uinteressant spørsmål. Det leder også inn på spørsmålet holdning til sykdom, hvordanman hjelper oss med problemene våre, men det vil føre for langt å gå inn på det her, og jeg vet heller ikke nok til å gjøre det.