Jeg snakket her om dagen med en jeg kjenner som er bonde, og hun fortalte meg et og annet jeg ikke visste om landbruk og om bygdene.

Hun har ikke lest denne teksten, den får stå for min regning, men dette var det jeg fikk med meg og syntes var mest interessant av det hun sa.

Å være deltidsbonde har vært det vanlige i Norge. I tillegg til gårdsdrift har man vært lærer, prest, man har drevet skogsdrift, vedsalg, håndverk, jeg har sikkert glemt en masse. Både prester og lærere måtte en gang ha gård eller jord fordi lønna ikke var høy nok til å leve av (da snakker vi vel om temmelig lenge siden). Langs kysten har man selvfølgelig fisket.

Folk har vel drevet med alt mulig. Er ikke det typisk oss?

Pellementmakeren, han og hun som kunne masse forskjellig og visste hvordan man kunne overleve på mange måter, har vært en typisk nordmann, man har, eller mange har, på grunn av naturen, opprinnelig, vært nødt til å leve litt sånn, eller mye sånn, for å overleve.

Inn på banen i dagens landbrukspolitikk kommer Sylvi Listhaug, eller kanskje det er Carl I. Hagen som bør anholdes, han virker som en mann som er full av lettvinte ideer til enhver tid, og hans talent som utøvende kunstner (jeg gjetter på danser) gir ham en karisma som egentlig hører hjemme på scenen.

I hvert fall, landbruksminister Sylvi Listhaug, i den rollen denne gangen, forandrer støtteordningene i landbruket sånn at store bruk tilgodeses mer enn små, mere enn før. De små har det alltid vært mest av, det er mest de som har gitt oss maten.

Jeg antar at det er ut fra en tanke om at man må ha “nok å leve av” som bonde, at de store enhetene må til for å få en stor nok inntekt, sånn tenker og snakker jo en del.

Men det stemmer jo dårlig med den virkeligheten jeg akkurat har beskrevet, som er tilpasset vår natur. Ikke noe dårlig poeng i dagens situasjon, vil jeg vel si.

Typisk nok for en god del av tidens politikere har man ikke sjekket det feltet man blander seg borti.

Det har alltid vært import, men vi har også klart å dyrke og produsere en masse mat til oss selv.

Jeg antar også at man ikke har vurdert hva som ville skje hverken med bygdene eller med kvaliteten på kjøttet eller med markedet når man gjør sånn som man gjorde.

Selve bildet, situasjonen, om man vil…det ser man ikke, legger ikke merke til, bryr seg ikke med.

Det er en generalisering, men det skjer ting så fort for tiden, det er ikke lett å se hva som skjer fordi det skjer utrolig mye på en gang.

Det er et problem at ting skjer så raskt, man innfører store endringer på felt etter felt, som om man skulle styre en bedrift.

Norge er ikke en bedrift, men et land.

Det er min mening,

Men denne utviklingen har pågått lenge. Det virker bare som om den har kommet til et sluttpunkt for hva som er mulig uten å ta livet av bygdene, eller vi har fått politikere som er så krasse at de plutselig snur helt opp ned på dette også

Ok.

I hvert fall investerer noen i store fjøs, produksjonen går opp, så mye opp at vi fikk overproduksjon av sau, for eksempel. Grunnen var primært denne omleggingen av tilskuddsordninger, hvis jeg forsto det riktig.

Uansett er det ressursmessig heller ikke lurt å bygge fjøs som egentlig ikke trengs, det gir CO2-utslipp, soyaproduksjonen har miljøproblemer innebygget, og transporten fra la oss si Brasil, av det fôret, gir CO2-utslipp.

Kompliserte konsekvenser av en idé som er for enkel. Den sier at store enheter tjener mere penger, og det er det vi trenger for å overleve.

Men virkeligheten er faktisk ikke så enkel.

I dag er en stor del av jorda på landet blitt leiejord, det vil si at én mann eller dame driver over et større område, jord hun leier, ikke selv eier, og han eller hun må dermed kjøre med traktor over lengre avstander enn da brukene ble drevet som selvstendige enheter. 

Man kan kanskje tenke seg at hans egen jord også drives bedre enn den jorda han leier, det kan i hvert fall skje.

Dette gir også større CO2-utslipp enn tidligere, hva var det det ble kalt, dekk og diesel…hvor det altså tidligere var en god del flere små, selvstendige bruk.

Ett argument mot å spise mye kjøtt er ressursbruk. I den grad man forer dyra med vekster vi kunne spist, er det selvsagt ressursmessig lurere å spise grønnsakene selv – til en viss grad.

Men Norge er fullt av beitemark, hvor det ikke lett kan dyrkes noe, eller ikke lett noe annet enn gras. Da er det mange ganger ressursmessig lurt å bruke dem til beite til sau eller andre dyr. I hvert fall blir regnestykket et annet enn steder hvor driften er basert på kjøpt kraftfor.

At vi spiser melkekyrne våre er også et ressursargument for kjøtt.

At alt dette har noe å si for bosettingsmønsteret i landet skulle vel også være opplagt.

Mange av de store brukene kjøper fôr i en butikk, heller enn å dyrke det selv, og mye av det fôret er importert.

Når det gjelder diskusjonen om utslipp generelt fra landbruket, finnes det også kunnskap om binding av karbon i jorda. Der glipper mine kunnskaper foreløpig, jeg føler jeg må vite mer om levende jord satt opp mot industrielt landbruk, for eksempel.

Man bør også legge merke til, etter min mening, det ser sånn ut for meg, at regjeringen går løs på landbruket ut fra det som for meg ser ut som alt for enkle tanker, nemlig et regnestykke som jeg som sagt ikke tror bryr seg noe særlig om hva som skjer når man skrur til lønnsomhetsskruen, bortsett fra…at lønnsomheten muligens øker. Det er mulig at man kan presse mere penger ut av et eller annet, men bak det der “et eller annet” skjuler det seg for en søvnig byboer et land, en landsbygd, da, om man vil, som virker som det er presset til grensen.

Penger er det man tenker på, uten å tenke på at en bestemt økonomisk tankegang har konsekvenser i helt andre sammenhenger enn økonomi.