Jeg var på konsert for en stund siden, med et tyrkisk damekor som holder til i Oslo. 

Konserten presenterte musikk av Zülfü Livaneli, kjent tyrkisk musiker, forfatter og politiker.

Korets dirigent heter Aygun Seferli Acar, pianist Arzu Aliyeva spilte.

En venn fra Aserbajdsjan, Nigar Gahramanova, spilte også piano og sang, hun er organist, pianist og sanger. 

Jeg vet ikke om noen husker de platene med bulgarske damestemmer som kom for mange år siden, på 80-tallet en gang? De var en liten sensasjon i mitt hode, og en nyhet blant i hvert fall noen venner i Tromsø, intenst og…tja, beåndet. Jeg husker vi var enige om at den plata eller de platene var et bevis på Guds eksistens, og jeg var ikke religiøs på den tiden. Ikke de andre i den samtalen heller.

Dette koret var litt mildere i klangen, men hadde noe lignende i seg. Den samme følelsen av sympati, kjærlighet er et ord som brukes for lite i offentligheten i Norge, men når selv politiske tekster klinger vakkert… (Jeg kan ikke tyrkisk, jeg må basere meg på det som sto i programmet.)

En følelse av å reise, i tid eller geografisk, noen tekster hadde referanser til hendelser eller tider jeg ikke visste noe om.

Her er en smakebit: