Hvis man begynner å stille spørsmål til en terapeut om grenseløshet, kan man få til svar at det handler om reaksjoner som er overdrevne eller ukontrollerte, altså at det det er snakk om først og fremst er atferd.

Det kan nok godt stemme, men en annen måte å snakke om det på, krever at man også ser på fenomener fra den menneskelige psyke som…tja, å si ting høres litt feil ut, men et menneske er jo ikke bare sine handlinger, og vår psykologi lar seg også beskrive med substantiver. Alle snakker om egenskaper litt på den måten, medfølelse, aggresiv holdning, en følelse, minner, det er mange ting som ikke er handlinger, og vi ville ikke kunne lese faglitteratur hverken om pedagogikk eller psykologi uten begreper, heller ikke uten substantiver.

Når vi har med barn å gjøre skjer det også at samtalen blant de voksne dreier seg mest om barnas handlinger, de gjør gale ting, de burde oppføre seg annerledes. Eller hvis barnet gråter og tydelig ikke har det bra, noen krangler, en voksen har snakket hardt til et barn, en konflikt har landet i “fanget” på et barn – så vil jo situasjonen som regel etter hvert ende et sted, og det vil tilsynelatende bli…ro.

Har man egentlig løst floken? er jo et nærliggende spørsmål som alle vel skjønner kan være nyttig å stille seg, men også, selv om barnet slutter å gråte og går tilbake til leken eller hva han eller hun nå holder på med – er problemet, slaget, provokasjonen, ute av barnets hode?

Det virker som om en del antar det så lenge det er stille, men det er jo ikke alltid tilfelle.

Å se en annen person er ikke bare å se vedkommendes handlinger. De hører selvfølgelig med, men i og med at alle har et hode å forstå verden med, alle har sine oppfatninger om både menneskenes verden og andre ting, så vil det som skjer mennesker imellom, også i en familie, bli gjenstand for fortolkning i alles hoder.

Man kan øve seg opp til å gjette hva som foregår bak handlingene og uttrykkene hos både barn og voksne, bare ved å se vedkommende snakke eller gjøre ting.

En opplagt ting som man kan legge merke til er at man forandrer både atferd og uttrykk og hele sulamitten, personlighet, nærmest, etter hvem man er sammen med. Det kan selvfølgelig være ubehagelig hvis man ikke trives med noen bestemte, eller ikke trives i en bestemt situasjon, men det trenger overhode ikke være dramatisk eller konfliktfylt på den måten, bare en avveksling. Man får luftet forskjellige sider av sin egen personlighet med forskjellige venner og forskjellige typer venner, hvis man ønsker å tenke på den måten.

Barn er som regel enda mere skiftende enn voksne, uten at de nødvendigvis mister seg selv av den grunn.

Og som sagt, man kan øve opp evnen til å se hva de holder på med, tenker, hva som ligger bak det de sier og gjør – man ser på en måte ting i selve personligheten, som sagt ikke bare i form av konkrete setninger eller konkret beskrevne handlinger, men disse satt inn i en eller annen sammenheng, eller bare rett og slett ideer som kommer ut, som synes, – som er i hodet eller sjela til dem man ser.

Sånne inntrykk kan jo være nokså flyktige, så man bør nok være litt forsiktig med hva man gjør med dem, bruker dem til, som pedagog, for eksempel, eller som mamma eller pappa, men de kan i hvert fall fungere som en hunch, en arbeidshypotese, hvis det foreligger et problem eller man trenger en pedagogisk strategi. Å diskutere sånt med kolleger eller med en partner er selvfølgelig lurt så lenge alle skjønner noenlunde hva man snakker om, sånn at eventuelle korrigeringer er relevante, og det man har sett blir tatt vare på og brukt til noe fornuftig.

Som sagt, konkrete handlinger og replikker og samtaler hører med i bildet, men jeg tror det er alt for vanlig å putte disse tingene inn i et skjema, for eksempel for hva man oppfatter som normal eller ønsket atferd eller holdning.

Man trenger ofte mye spillerom for å vurdere hva de tingene egentlig betyr, og tid til å tenke for å finne det ut, både hva som egentlig har skjedd, og om det er grunn til å reagere, i så fall hvordan.

Mangler man fleksibilitet i tankegangen kan man gjøre mye skade.

Når det gjelder egne grenser og grenseløshet kan man gi det en slags definisjon som ikke har med handling å gjøre, men integritet.

De fleste har forhåpentligvis områder i livet som faktisk fungerer ganske bra, ikke sånn at det ikke er rom for forbedring eller rom for å utvide repertoaret, men jeg mener jo det finnes noen normale reaksjoner i visse situasjoner.

At de voksne i en familie bør ha rom for både å se og sette pris på, rose, eventuelt kritisere, det barna lager, deres kreative utspill og aktiviteter, ser jeg på som én sånn normal ting.

De voksne kom først inn i verden, og bør ha et visst rom for å gi barna noe.

Man kan ikke forventes å kunne gi alt i utgangspunktet, det ville også være kjedelig for alle hvis man ikke måtte lære seg noe på grunn av barna, men de gangene man er konstant presset opp i et hjørne med et eller annet og ikke klarer å holde sine hangups eller småkjipe reaksjoner unna dem, er jo gjerne problematske. Det motsatte av å rose barnas tegninger for det de faktisk er verdt, er for eksempel å ha fått så lite ros selv at man nokså med det samme begynner å snakke om egne ting.

Jeg skynder meg å si at bevissthet om egne svakheter hjelper med en gang, at man kan innrømme feil overfor barna og lette på trykket. At det også lett fører til problemer i forhold til autoritet, som man også trenger, stemmer dessverre også, men det lar seg takle, er min erfaring, selv om det ikke alltid er noen åpenbar løsning i sikte, man må ofte tenke. Men å ikke be om unnskyldning var vel en av de store svakhetene ved min foreldregenerasjon, så for meg, å gjøre det, myker opp ting som i utgangspunktet har vært tildels harde.

Den måten å oppdra barn på som er så overveiende eller overveldende prinsipiell at egne, reelle, individuelle reaksjoner nesten ikke er lov, er et annet problem, kanskje også i en sånn situasjon.

Å få ros hver eneste gang man har gjort et eller annet, uten unntak, er egentlig ikke en reaksjon. Det er ikke mulig for noen å avgjøre hva et annet menneske mener om noe hvis man ikke har en viss tilgang på vedkommendes negative reaksjoner også, at man ser et gløtt av skyer eller torden, ikke bare sol hele tiden. Det motsatte er et opplagt problem, hvis man er sint mye av tiden, men å smile konstant er heller ikke naturlig, og gir lett usikkerhet – hvem er du egentlig?

Alle er glad i barna sine er vel en setning fra et sånt verdensbilde eller hva man skal si – nei, det stemmer ikke alltid, heller ikke 100%. Hvem kan elske 100%? Tenk etter hva det betyr. Alltid? Hvert sekund på døgnet? Eller på enhver måte – det er jo et ganske vanlig problem, fordi et møte mellom to mennesker jo nettopp er et møte, også mellom et barn og en voksen, mellom to personligheter, to viljer og to verdener. At man ikke får det sånn som man vil ha det er jo et problem i alle relasjoner mennesker imellom – og oppleves det sånn er det jo et eller annet problem der.

Hva er ikke alltid godt å si, men å si at det problemet ikke finnes er å utslette noe i den enes personlighet.

Selvfølgelig kan formaninger også virke, men på meg virker de da til slutt ikke som formaninger, men som noe annet, at vedkommende som kommer med dem har sett noe som tross alt er fornuftig eller ekte følt i andres relasjon, at de selv har opplevelser av å ha bitt møtt i en lignende situasjon, som kan være verdt å få med seg, lytte til, for å se om man kan bruke det til noe i sin egen relasjon, i sine egne problemer.

Men man kan ikke tvinge noen til å oppleve ting på en måẗe man føler ikke stemmer, da må man fortsette å snakke og bale med problemet til det løser seg på en eller annen måte.

Men tilbake til grenser.

Jeg har snakket før om at man som regel har en grenseløs verden i positiv forstand, som man deler med bestemte mennesker, en ikke uvanlig ting er en interesse, man kan snakke i timevis om musikk eller sport eller noe annet som interesserer en, og det kan gå lang tid før det dukker opp noe som virkelig skaper krangel.

Krangel, konflikt, kan jo alltid komme i en relasjon, eller det kommer jo gjerne fordi man er uenige om noe, men hvis man har det jeg vil kalle grenser rundt et eller annet felt, hvis man er trygg på sin kunnskap om for eksempel matlaging, så er det ikke fullt så lett å la seg provosere, det kan skje at den tryggheten gjør at man er mere åpen for andres innspill, andres oppfatninger.

Dette i seg selv er kanskje ikke toleranse, dette er mere trygghet i sin egen verden, men jeg synes det er én viktig ting å tenke på hvis man vil forstå konflikter. Det kan gi rom for toleranse, men samtale innebærer jo også risiko for å bli påvirket av andres meninger om ting, og slipper du folk inn, tar du sjansen på at de kan forandre deg.

Poenget er at med en eller annen form for trygge grenser rundt en selv eller rundt bestemte temaer, er man mindre sårbar, man har et sted man kan stikke, mentalt, hvis ting blir for tight, visse ting man ikke tviler på uansett.

Det er én grunn til at barn krangler, de mangler fra starten av – sånn er det vel i hvert fall vanlig å tenke – grenser rundt seg selv, de er ikke helt individer i den forstand, de trenger faktisk mammas eller pappas fang eller arm til å beskytte seg. Det stemmer i grunnen ikke, som mange sier, at han er ikke farlig – og lignende ting – jo, på en måte kan en fremmed godt være det for et lite barn, de har enda ikke så mye å forsvare seg med, inntrykkene slår inn på en helt annen måte enn hos en voksen som er noenlunde i balanse.

Altså, reaksjonene eller utspillene i et presset øyeblikk, i en alvorlig krangel, kan man betegne som grenseløse, man går virkelig løs på et annet menneske og gjør alvorlig kjipe ting, men grenseløshet i den forstand jeg tenker på betyr tankemessige grenser og tankemessig grenseløshet.

Det kan i sin tur føre til det andre man snakker om.

Det kan finnes ett eller flere temaer man ikke har helt sjekk på, man har ikke tenkt langt nok på noe som er viktig for en til å kunne forsvare seg ordentlig, eller man mener man vet ting uten helt å kunne sette ord på det.

Man har en konflikt i seg som er uløst, det kan også finnes, og hvis man mangler tilstrekkelig med kunnskap om den konflikten kan det gå nokså dårlig, man vet ikke hvordan man skal håndtere det når man braser inn i den samme situasjonen med et nytt menneske for Gud vet hvilken gang.

Eller, hvis man har gått såpass mange runder av den typen og har nok kunnskap til å håndtere problemet, kan det allikevel gå bra. Da vil jeg si at problemet, selv om det ikke er løst, har en slags grenser rundt seg, man har i hvert fall definert problemet og har ikke så lett for å gå av skaftet.

Men det krever jo også at en partner eller medspiller skjønner litt av den underteksten, for eksempel at det går an å «ha meninger man ikke står inne for» – fordi, for eksempel, alle i min generasjon etter min mening er vokst opp med en porsjon rasisme. Ikke spesielt mye for min del, og heller ikke andre jeg kjenner, men den isolasjonen Norge hadde og de små dryppene om Lille Svarte Sambo eller hva han het, lignende ting, sitter i beina på meg til og med til en viss grad enda, og jeg må bare le av hele greia og eventuelt utstede noen advarsler til nye bekjentskaper hvis det skulle være nødvendig.

Jeg vil aldri finne på å ha rasisme som et standpunkt av den grunn.

Dette er kanskje ikke et så godt eksempel fordi jeg er så lite sånn, men enhver familie kan ha sine sider, og selv om man ikke helt kan unnslippe dem kan det være en god ting nettopp å ha en ironisk distanse til visse kjipe sider i ens egen kultur, også familiekultur. Det er ikke like lett å kvitte seg med innøvde reaksjoner eller tankemønstre. Man kan være oppgitt over seg selv…

Det samme gjelder også den «store» kulturen, altså landets eller stedets kultur, der man kommer fra, og selv om jeg i dag kan se positive sider ved begge ting, har jeg alltid hatt stor skepsis til vedtatte sannheter. I en alder av 56 er jeg med på at det finnes ting å bygge livet på, men å ta alt man fikk i arv og bli der, mener jeg fortsatt ofte er lite reflektert. At man forsvarer sin egen levemåte til en viss grad synes jeg er naturlig, men hvordan og hvorfor kommer litt an på, vil jeg si. Jeg er vel ikke for glad i vanetenkning.

Jeg har generelt tro på at kulturer, i flertall, i dag er inne i en periode hvor det er viktig å innse at hver og en av dem ikke har hverken svaret eller løsningen på alt, at man trenger påfyll og justeringer og innspill utenfra, nettopp uten at man dermed trenger å gi fra seg alt, av det man regner som sitt eget.

Nok en gang er grenser en fordel, at man kjenner seg selv tilstrekkelig til å kunne både møte og leve i samfunn med andre.