Jeg drakk noe skikkelig god hvitvin her om dagen, en hvit burgunder, etter anbefaling fra en på polet på Oslo S.

Den vanligste druen for hvitvin i Burgund er chardonnay, som også denne er laget på. 

Jeg ble en gang anbefalt av en kokk å begynne med å orientere meg etter druer hvis jeg ville vite mere om vin, men jeg vet fortsatt ikke om jeg vil si at jeg kan gjenkjenne druer uten videre.

Jeg kan heller ikke det faglige vinspråket foreløpig, jeg har liksom litt sta (som vanlig? neida) holdt litt fast på mitt amatør-blandingsspråk i butikkene også, og jeg må si, særlig på Grünerløkka kommer jeg nesten alltid hjem med noe jeg liker å drikke og som gir meg et ønske om å drikke det en gang til eller ideer til noe nytt. De som jobber der eller de eller den som leder butikken må ha gjort en god jobb når det gjelder kundekontakt og kommunikasjon. Det er skikkelig gøy å diskutere med dem også, og jeg tror de synes det er ok med en snakkesalig fyr som har interesse for deres fag og meninger om ting.

Polet er i det hele tatt gode på sånt, men dette er min nærbutikk og jeg synes de er spesielt flinke.

Jeg har en idé om klarhet som en beskrivelse av en del vinsmaker, nok hvitvin spesielt, altså klarhet som kontrast til smaker som er litt blandingssmaker, “med en knekk på”, som jeg noen ganger kaller det. (Tenker man at noe enkelt, noe som føles som én ting eller én karakter, er en rett strek, så blir en blandingsfarge kanskje en strek med en knekk. Mitt estetiske språk blander sammen begreper fra forskjellige kunstgenrer…)

Kanskje jeg har noen ideer om druer allikevel, for jeg tenker da at Sauvignon blanc, for eksempel, ofte er veldig klar i smaken, nesten sånn at jeg tenker at idealet til en vinmaker kanskje er vann (ikke glem norsk fjellvann, som burde være en turistattraksjon hvis det ikke er det allerede, live-versjon, da, ikke på flaske)  – mens for eksempel Pinot gris, som er viktig i Alsace, blant annet, og Pinot grigio, det italienske navnet på den samme druen, dyrket i Italia, da –  den er typisk “med farge på” smaksmessig, synes jeg, ikke én rendyrket eller naturlig smak, men i hvert fall to eller kanskje tre eller flere, avhengig av hver enkelt vin, selvfølgelig, og hvordan den er laget og tenkt. 

Pinot gris minner meg om saus med vin i, i motsetning til bare stekesjy uten mye krydder oppi, som blir nærmere smaksverdenen til en del Sauvignon-blanc-viner.

For meg, i hvert fall.

Uansett, det finnes vin som er en balansert blanding av noe som er “rent og klart” og noe som ikke helt er det. Hvitvin er jo tross alt nærmere friskt vann enn rødvin, selv om det er et spenn i smak innenfor hver vinfarge…

Og har vann smak? Noen ganger, absolutt, uten at det er mindre friskt eller rent av den grunn, vann fra bekker på fjellet er jo fantastisk, synes jeg, en touch av torv, høres ikke det passe Scotch ut? Ikke brent torv denne gangen, det vannet smaker virkelig frisk luft med duften av tørr myr blandet i. Hvis det er det det er. Sånn som lufta er på en klar dag på fjellet om sommeren. Jeg burde ha med meg min gamle trekopp.

Jeg fikk en gang en vin som virket som en blanding av for mange smaker. Den var jo forsåvidt godt balansert, men i min munn en for tett blanding av for mange ting, litt alt-i-ett.

Det kan være lurt å ta noen valg når man lager en smak, tenkte jeg i hvert fall etter å ha drukket opp flaska. Jeg vet forresten ikke hva som var ideen bak den vinen, den var i og for seg god, men overlesset, ifølge meg, i hvert fall.

Sånne meninger kan jo være så forskjellige, muligens også enda mere forskjellig hvis man begynner å diskutere med folk fra kontinentet. Litt typisk av en nordmann å snakke om enkle, rene, naturlige ting…

Men denne burgunderen var i hvert fall ikke overlesset, den passet vel til mine ideer om hva jeg ville ha.

Denne dagen, i hvert fall.

Paquet er produsent.

Mâcon er en ganske stor by i Burgund.

Vindistriktet heter Mâcon-Lugny.

Druen…altså chardonnay, som er typisk for Burgund, Bourgogne på fransk.