Blog Image

Den profesjonelle amatør

_________________________


Mange, inkludert meg selv, er opptatt av frihet og har vært det lenge. Men det lar seg faktisk gjøre å jobbe for egne interesser og fellesskapets beste, noen ganger til og med samtidig.

Kanskje man også kan gi sine venner en god latter med det man gjør.

Homansbyen, Oslo, i oktober.

Fra frilanser til produsent

Økonomi for idealister Posted on 15 Feb, 2020 14:18

En annen ting som har skjedd de siste årene er at jeg mistet litt oversikten over min egen økonomi, delvis på grunn av det stekespadeprosjektet.

Jeg er ikke akkurat den fødte forretningsmann, selv om det er sider ved forretningslivet som har interessert meg i perioder, for eksempel markedsføring.  Politikk kan selvfølgelig være et problem for meg, eller man kan til slutt lure på hva det er, når man har en generell motstand mot å tjene penger på et firma. Jeg går jo som sagt gjerne i butikken eller enda mere på kafé. De selger meg jo ting.

Men uansett, når man har et firma og til og med prøver å sette i gang med produksjon og salg av en konkret ting, så er det faktisk noe annet enn å være frilansmusiker og -pedagog, uansett om den virksomheten foregår på høyt eller lavt bluss. Det kan se likt ut hvis man ikke har gjort det selv – man har et produkt i begge tilfeller, kan man si, kunnskapen om musikk og ferdighetene i det første tilfellet, stekespaden i det andre. Man selger det og får oppgjør.

Men sosialt befinner man seg i to helt forskjellige verdener, både når det gjelder do’s and don’ts i kundekontakt, som jo er ganske viktig, fordi man som vanlig kunde eller kjøper alltid har rett til å stikke av uten noen spesiell grunn, så hvis man oppfører seg sosialt “feil” risikerer man å ikke ha noen kunder, selv om man har noe å selge…og det samme i forhold til produsenter, i tilfellet stekespader, og større oppdragsgivere, i musikkverdenen, administratorer på skoler, for eksempel.

Dette er en av sidene ved forretningslivet, kanskje, uten at jeg egentlig har grunnlag for å uttale meg alt for generelt, som for eksempel skaper hemmeligholdelse eller en sosial holdning som kan være uforståelig og ugjennomtrengelig for utenforstående, man er nødt til å holde maska for ikke å fornærme noen kunder, eller man synes man må.

På samme måte som i politikken er strategi en nødvendig del av arbeidet, som det ikke er i selve forskningen eller kunsten eller lignende arbeid.

Strategier er i så fall knyttet til den posisjonen man vil ha eller har slåss seg til, hvis ting foregår sånn, mens selve arbeidet er fri for sånne hensyn eller i hvert fall bør være det. Det er ikke en del av pakka. Prestisje finnes, men det går ikke an å strekke seg etter det, fordi arbeidet egentlig krever at man ignorerer eller håndterer den siden av saken for ikke å bli forstyrret i det som egentlig er saken.

Man kan diskutere hva som skjer med strategi når man begynner å blande idealisme inn i forretningsverdenen, sånn som det i hvert fall i noen grad er skjedd i dag, det vil være en interessant diskusjon i hvilken grad man kan unngå de krasseste sidene av det å drive forretning, og man skal heller ikke glemme at det nok alltid har vært forskjell på forretningsmoralen også for en, to og fire generasjoner siden.

For meg har salg aldri vært noe poeng når jeg har jobbet som frilansmusiker, det var spillejobben eller undervisningstimene som dro, og så kom pengene i etterkant, jeg jobbet stort sett aldri gratis. Og det man snakker om, det som er underteksten, er jo alltid på hvilken måte man kan være til nytte for akkurat de elevene eller den skolen man nå nærmer seg. Det er det man blir vurdert på, ikke pris eller noe annet som har med forretningsvirksomhet å gjøre.

Ok, dette er min erfaring fra et nivå langt nede i musikkverdenen hvis vi snakker om salgbarhet, ting ser sikkert annerledes ut for Ole Paus eller for den saks skyld de som er virkelig kjendiser. De er salgsvarer i mye større grad. Man merker selvfølgelig den biten litt lenger ned også, man kan alltid skiftes ut, for eksempel, som ikke trenger å være så behagelig, men for meg har i hvert fall de faglige sidene av saken gjerne overskygget de som har med penger å gjøre.

Her går både Høyre og FrP i baret så det synger for tiden, de tar for gitt at det de har lært på BI og LSE og eventuelt i arbeid i bedrifter, do’s an don’ts, måten å jobbe på, er tilfelle og hensiktsmessig på en skole eller i et konserthus. Og det stemmer vel i grunnen ikke helt, eller kanskje ikke i det hele tatt. En arbeidskultur er ikke bare en vane, det er også en funksjonell tilpasning til det man faktisk gjør.

Jeg synes jeg har hørt noen si at du aldri får det der klappet på skulderen etter en jobb, det var vel ikke en musiker som sa det, jeg husker ikke helt hva det handlet om. Men jeg har i mange tilfeller motsatt erfaring, både vennskapelig og pengemessig synes jeg ofte det har vært nettopp en følelse der av å bli satt pris på. 

Det siste, helt konkret at det kommer inn lønn etterpå, er en viktig del av pakka for meg. Jeg er ikke så veldig kravstor når det gjelder penger, men det føles godt å få inn det jeg nå får på konto, som en helt konkret anerkjennelse av at jobben faktisk er gjort ferdig og ok.

Men det som var hovedpoenget i denne artikkelen, man har gjerne en modus når det gjelder å administrere egne penger, man vet hvor mye og hvor lite man har og justerer forbruket deretter, betaler regninger stort sett i tide osv. – og de tingene er kanskje noenlunde like over tid.

Men når rammene forandrer seg, og som i dette tilfellet man legger ut på en slags økonomisk og yrkesmessig reise man ikke vet helt hvor går, samtidig som det krever mye tid og arbeid, da kan  man lett komme ut på en glattis som ikke bare skyldes de helt konkrete utgiftene man har og de pengene som er lånt direkte til prosjektet. 

Rytmen i tilværelsen blir plutselig annerledes og uforutsigbar, og så begynner man å måtte låne penger til vanlig forbruk.

Det skal også sies at den planen jeg la ikke var noe mer enn å ha «en pose stekespader stående i et hjørne» og selge når det passet meg – og det fikk jeg jo til. Det meste er solgt, men pengene fra salget er også brukt opp, fordi det var planen – et eksperiment, man kan si et vellykket et, men allikevel et hvor fortsettelsen ikke var innebygget. Det krever litt mere.

For faktisk å kunne ha en inntekt av noe må man ha en plan som også gir en midler til i det minste å betale for videre produksjon. 

Altså, selv om man har penger på en konto er det ikke sikkert man kan bruke dem, fordi man i så fall i neste omgang ville mangle penger til å bestille flere stekespader fra snekkeren, som i sin tur gir inntekt ved salg hvis man har regnet riktig. 

Sånt tenker man kanskje ikke på hvis man er vant til fast lønn, uten at jeg dermed skal forsvare alt for rike forretningsfolk alt for mye, fordi de vel gjerne er kommet over dette stadiet for lenge siden, vet dette og mye mere, handler deretter og vel så det, kanskje. Det vil nok variere hvordan man går videre.

Men det som trengs er vel i hvert fall det man kaller en forretningsplan, en idé om en i hvert fall.

Hvis man skal være litt selvkritisk, kan man også si at det er risky å sette for enkle ideer ut i verden når man…ikke kjenner den verdenen godt nok. Det er jo andre nær meg som har betalt for eksperimentet – foreløpig.



Mere sement

Oslo Posted on 15 Feb, 2020 03:25

Andreas Slettholm i Aftenposten synes ikke riving av Y-blokka er en viktig sak. 

Vel, Picasso er nå Picasso, og han sitter liksom fast i huset. Det interiøret ser faktisk også interessant ut, selv om jeg ikke er noen stor fan av 60-tallet i arkitekturen. Jeg tror muligens yngre folk enn meg også har et annet forhold til akkurat det.

Bygget har og kommer til å ha historisk interesse. 

Det er vanskelig å se det annerledes enn at en riving er en symbolsk riving av sosialdemokratiet, i så fall gjort av en regjering som stort sett består av næringslivsfolk.

Det som også er viktig, det er det faenskapet som er planlagt der isteden. Det er i hvert fall ikke til beste for byen.

https://www.aftenposten.no/kultur/i/karVbk/planene-for-nytt-regjeringskvartal-nedjusteres#&gid=1&pid=2

Det blir vel også et friskt CO2-utslipp av å gjøre det. Pff…pff.



En idé om kaffe

Noe å drikke? Posted on 15 Feb, 2020 01:22

Mange ser på kaffe som gift, i forsåvidt en slags positiv forstand – man tøffer seg litt med den, kanskje, ikke så alvorlig ment bestandig, det der, og heller ikke nødvendigvis sånn at man drikker sterkest mulig kaffe eller noe sånt, men prosjektet går noen ganger liksom litt i den retningen, særlig når det gjelder espressokaffe.

Det der er vel i og for seg helt greit, ingen grunn til panikk, liksom, sunnhetsmessig eller psykologisk.

Det finnes en slags mal, et ideal, for meg i hvert fall, for espressokaffe, litt sånn – igjen – ren, sterk, enkel. Stockfleths vanlige espresso er litt sånn, og hvis jeg trenger noe mainstream smaksmessig, sånn som jeg oppfatter det – går jeg veldig gjerne dit.

Kaffe i Italia, som jeg har drukket på ferie, da, jeg har ikke hatt noe annet å gjøre der, er smaksmessig nokså i den retningen, synes jeg, men av en grunn jeg ikke kjenner, bedre for magen, min, i hvert fall.

Jeg hadde en liten diskusjon med en jeg kjenner som er gresk, eller stilte noen spørsmål, om kaffe, og hun mente at det var jo sunt, hva tenker du på, liksom, hvis det føles annerledes drikker du bare litt for mye. Hun lagde ellers te, på kafeen der hun jobbet, som smakte både skikkelig godt og sunt, og ellers espresso cirka så god som man får den i Oslo, så gresk kaffe vet jeg ikke helt hva er, husker ikke hvordan det smaker. Jeg har jo vært i Hellas for et par evigheter siden.

Men tyrkisk kaffe, som jeg må ha fått på tyrkisk restaurant noen ganger, sikkert her, serveres jo gjerne (alltid?) med gruten oppi, i små glass eller kopper, og følelsen av mat er sterkere, av jord, både litt konkrete antydninger på grunn av gruten, og litt smaken og det litt cloudy med selve kaffen, litt som kokekaffe, alt gjør det tydeligere for meg oppi den koppen at det er et jordbruksprodukt, mer enn både den italienske og den norske espressokaffen.

Ikke sånn at det man får på kaffebarene smaker kjemi eller rart, men det er en på én måte en mye tydeligere, nærmest abstrakt ting, ren smak, espressokaffens idé servert i en kopp. Laget av naturlige ingredienser, men tatt så høyt opp at det kanskje minner om Mozart.

Han gikk nok på noe, var en morsom kommentar om Mozart fra en østerriker jeg traff en gang, og det kunne han kanskje ha rett i, selv om det vel neppe var dop. Mozart er ofte så høyt oppe at det gjerne krever noe ekstra å finne plass til musikalske valg når man skal spille det han skrev.

Kanskje.

Men noen mener jo Debussy er vanskelig å spille, og selv om jeg ikke har spilt særlig mye av ham, passer hans ideer rett inn i mitt hode, i hvert fall de “enklere” tingene, arabeskene og Images, Hager i regn, den pianomusikken som vel generelt er lettest å lytte til også, jeg har ingen umiddelbare problemer med å forstå dem eller relatere til innholdet på en eller annen måte, min måte.

Så det kommer kanskje an på personlighet og hva det passer en å gjøre.

Det går jo an å finne frihet i Mozart også, å improvisere i hans partiturer mens man spiller, man velger ikke tonene, men uttrykket og innholdet, ideene, faktisk – hvis man forstår dem eller har en oppfatning om hvilke de er, kan man bruke det til å si det man…mener Mozart snakker om, musikalsk. Og idémessig.

Jeg hørte en gang Mozarts c-moll-messe, mener jeg det var, i Filharmonien i Oslo, og med en sopran, muligens koreanske Yeree Suh, men jeg husker ikke helt sikkert.

I hvert fall tok sangeren av, det var nettopp en sånn frihet jeg snakker om, hun fløy virkelig høyt, både i register, det var høye toner, og i følelse eller tanke. Det var i salen, i mitt hode, en følelse av ekstrem frihet, og av improvisasjon, selvsagt i mildest tatt trange rammer, og en følelse av noen, en sanger, i hvert fall, som var et sted du ikke ante hvor var, men som var et ufattelig fint og merkelig sted. Magic.

Alt det der fantes plutselig der man satt, en kveld i byen, man hadde liksom bare bestemt seg for å gå på konsert.

Ofte skjer vel sånt live, oftere enn i studio.

Jeg har jo alltid likt ideer, i filosofisk forstand, men fra starten av var det vel ofte sånn at jeg opplevde dem, via musikk, for eksempel. Jeg tenkte vel ikke alltid over hva det var da jeg var liten, men det skjedde ting.

Det passer meg sånn sett bra med kaffe som er ikke bare ekstrahert, men nærmest abstrahert, man tar ut av kaffen det som er kaffens idé, gjennom det håndverket du må lære deg når du jobber som barista, og så mange sekunder og så mye trykk og fingerspitzgefühl, erfaring i å lage den og servere den og gleden ved kaffe.

Jeg har følelsen av at den greske tilnærmingen, eller tyrkiske, er en smule mere fordøyelig, men jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre med et sånt poeng. Eller om det alltid stemmer.

Malabar espresso er forresten faktisk egentlig en favoritt også, hvor kaffebønnene har ligget ute i vind og regn i flere måneder før tørking, får vi tro, og brenning. En virkelig interessant variant av espressokaffen, synes jeg. Malabarkysten er en god bit av Indias vestkyst, ned mot sydspissen.

Jeg tror det var Bjørneboe som snakket om naturen, jeg tror kanskje generelt i Norge, eller kankje han snakket om en skikkelig kald, klar vintermorgen et eller annet sted, eller jeg assosierte meg dit – uansett, han beskrev det som et møte mellom ånd og materie eller noe i den retning.

Det er ikke sikkert det er så dumt tenkt, en måte å se på naturen, sånne morgener balanser jo på et punkt som befinner seg temmelig høyt oppe, kanskje et sted man ikke vet om, noe som bare er der, det er jo derfor man blir fascinert og blir sittende og se på utsikten.

Man bare lever i det.

Kanskje en enkel eller dobbel espresso av den rendyrkete typen er en lignende opplevelse eller idé, i miniatyrformat.

Men det finnes jo selvfølgelig annen natur enn utsikt over byen klokka ti om formiddagen i desember, når sola står opp, det finnes andre terrenger, andre steder med kanskje mildere farger, andre sesonger i Norge, forresten, og annen kaffe også.