En annen ting som har skjedd de siste årene er at jeg mistet litt oversikten over min egen økonomi, delvis på grunn av det stekespadeprosjektet.

Jeg er ikke akkurat den fødte forretningsmann, selv om det er sider ved forretningslivet som har interessert meg i perioder, for eksempel markedsføring.  Politikk kan selvfølgelig være et problem for meg, eller man kan til slutt lure på hva det er, når man har en generell motstand mot å tjene penger på et firma. Jeg går jo som sagt gjerne i butikken eller enda mere på kafé. De selger meg jo ting.

Men uansett, når man har et firma og til og med prøver å sette i gang med produksjon og salg av en konkret ting, så er det faktisk noe annet enn å være frilansmusiker og -pedagog, uansett om den virksomheten foregår på høyt eller lavt bluss. Det kan se likt ut hvis man ikke har gjort det selv – man har et produkt i begge tilfeller, kan man si, kunnskapen om musikk og ferdighetene i det første tilfellet, stekespaden i det andre. Man selger det og får oppgjør.

Men sosialt befinner man seg i to helt forskjellige verdener, både når det gjelder do’s and don’ts i kundekontakt, som jo er ganske viktig, fordi man som vanlig kunde eller kjøper alltid har rett til å stikke av uten noen spesiell grunn, så hvis man oppfører seg sosialt “feil” risikerer man å ikke ha noen kunder, selv om man har noe å selge…og det samme i forhold til produsenter, i tilfellet stekespader, og større oppdragsgivere, i musikkverdenen, administratorer på skoler, for eksempel.

Dette er en av sidene ved forretningslivet, kanskje, uten at jeg egentlig har grunnlag for å uttale meg alt for generelt, som for eksempel skaper hemmeligholdelse eller en sosial holdning som kan være uforståelig og ugjennomtrengelig for utenforstående, man er nødt til å holde maska for ikke å fornærme noen kunder, eller man synes man må.

På samme måte som i politikken er strategi en nødvendig del av arbeidet, som det ikke er i selve forskningen eller kunsten eller lignende arbeid.

Strategier er i så fall knyttet til den posisjonen man vil ha eller har slåss seg til, hvis ting foregår sånn, mens selve arbeidet er fri for sånne hensyn eller i hvert fall bør være det. Det er ikke en del av pakka. Prestisje finnes, men det går ikke an å strekke seg etter det, fordi arbeidet egentlig krever at man ignorerer eller håndterer den siden av saken for ikke å bli forstyrret i det som egentlig er saken.

Man kan diskutere hva som skjer med strategi når man begynner å blande idealisme inn i forretningsverdenen, sånn som det i hvert fall i noen grad er skjedd i dag, det vil være en interessant diskusjon i hvilken grad man kan unngå de krasseste sidene av det å drive forretning, og man skal heller ikke glemme at det nok alltid har vært forskjell på forretningsmoralen også for en, to og fire generasjoner siden.

For meg har salg aldri vært noe poeng når jeg har jobbet som frilansmusiker, det var spillejobben eller undervisningstimene som dro, og så kom pengene i etterkant, jeg jobbet stort sett aldri gratis. Og det man snakker om, det som er underteksten, er jo alltid på hvilken måte man kan være til nytte for akkurat de elevene eller den skolen man nå nærmer seg. Det er det man blir vurdert på, ikke pris eller noe annet som har med forretningsvirksomhet å gjøre.

Ok, dette er min erfaring fra et nivå langt nede i musikkverdenen hvis vi snakker om salgbarhet, ting ser sikkert annerledes ut for Ole Paus eller for den saks skyld de som er virkelig kjendiser. De er salgsvarer i mye større grad. Man merker selvfølgelig den biten litt lenger ned også, man kan alltid skiftes ut, for eksempel, som ikke trenger å være så behagelig, men for meg har i hvert fall de faglige sidene av saken gjerne overskygget de som har med penger å gjøre.

Her går både Høyre og FrP i baret så det synger for tiden, de tar for gitt at det de har lært på BI og LSE og eventuelt i arbeid i bedrifter, do’s an don’ts, måten å jobbe på, er tilfelle og hensiktsmessig på en skole eller i et konserthus. Og det stemmer vel i grunnen ikke helt, eller kanskje ikke i det hele tatt. En arbeidskultur er ikke bare en vane, det er også en funksjonell tilpasning til det man faktisk gjør.

Jeg synes jeg har hørt noen si at du aldri får det der klappet på skulderen etter en jobb, det var vel ikke en musiker som sa det, jeg husker ikke helt hva det handlet om. Men jeg har i mange tilfeller motsatt erfaring, både vennskapelig og pengemessig synes jeg ofte det har vært nettopp en følelse der av å bli satt pris på. 

Det siste, helt konkret at det kommer inn lønn etterpå, er en viktig del av pakka for meg. Jeg er ikke så veldig kravstor når det gjelder penger, men det føles godt å få inn det jeg nå får på konto, som en helt konkret anerkjennelse av at jobben faktisk er gjort ferdig og ok.

Men det som var hovedpoenget i denne artikkelen, man har gjerne en modus når det gjelder å administrere egne penger, man vet hvor mye og hvor lite man har og justerer forbruket deretter, betaler regninger stort sett i tide osv. – og de tingene er kanskje noenlunde like over tid.

Men når rammene forandrer seg, og som i dette tilfellet man legger ut på en slags økonomisk og yrkesmessig reise man ikke vet helt hvor går, samtidig som det krever mye tid og arbeid, da kan  man lett komme ut på en glattis som ikke bare skyldes de helt konkrete utgiftene man har og de pengene som er lånt direkte til prosjektet. 

Rytmen i tilværelsen blir plutselig annerledes og uforutsigbar, og så begynner man å måtte låne penger til vanlig forbruk.

Det skal også sies at den planen jeg la ikke var noe mer enn å ha «en pose stekespader stående i et hjørne» og selge når det passet meg – og det fikk jeg jo til. Det meste er solgt, men pengene fra salget er også brukt opp, fordi det var planen – et eksperiment, man kan si et vellykket et, men allikevel et hvor fortsettelsen ikke var innebygget. Det krever litt mere.

For faktisk å kunne ha en inntekt av noe må man ha en plan som også gir en midler til i det minste å betale for videre produksjon. 

Altså, selv om man har penger på en konto er det ikke sikkert man kan bruke dem, fordi man i så fall i neste omgang ville mangle penger til å bestille flere stekespader fra snekkeren, som i sin tur gir inntekt ved salg hvis man har regnet riktig. 

Sånt tenker man kanskje ikke på hvis man er vant til fast lønn, uten at jeg dermed skal forsvare alt for rike forretningsfolk alt for mye, fordi de vel gjerne er kommet over dette stadiet for lenge siden, vet dette og mye mere, handler deretter og vel så det, kanskje. Det vil nok variere hvordan man går videre.

Men det som trengs er vel i hvert fall det man kaller en forretningsplan, en idé om en i hvert fall.

Hvis man skal være litt selvkritisk, kan man også si at det er risky å sette for enkle ideer ut i verden når man…ikke kjenner den verdenen godt nok. Det er jo andre nær meg som har betalt for eksperimentet – foreløpig.