Ris spises hver dag av milliarder av mennesker.

Det vanlige japanske uttrykket for et måltid, gohanmono, betyr løselig oversatt «ordentlig tilberedt ris». 

Det høres nærmest ut som Den daglige ris, det daglige brød, den daglige mais. I Amerika har mais spilt den samme rollen en gang.

Men risdyrking har langsomt spredd seg rundt i verden, også til Amerika.

Ris stammer fra gressorter, og ble antagelig først kultivert av mennesker ved foten av Himalaya, på østsiden, ved begynnelsen av de store elvene som har sitt utspring i Tibet. Mekongelva er en av dem.

I England finnes tradisjonelt rice pudding, og røttene går tilbake til romersk tid, ifølge Oxford Companion to Food. Det finnes en oppskrift i Apicius, en romersk kokebok som har fått hans navn, på ris kokt i mandelmelk, med safran i. 

“Mange søte risretter døde ut i det 20.århundre, unntatt rispudding, som fortsatt er en favoritt.» (Fra et tilsvarende matleksikon for amerikansk mat). 

Til Norge kom ris på 1300-tallet.

Til å begynne med ble det laget søtsaker av ris her, satt sammen med for eksempel mandler og sukker.

Den danske historikeren Troels Fredrik Troels-Lund, som på 1800-tallet skrev det store verket «Daglig liv i Norden i det 16. århundre», sier at risgrøt ble spist på Malmøhus slott julaften 1541, med støtt kanel på, og mandel i grøten.

Vi vet ikke nøyaktig når denne grøten ble vanlig i Norge, men f.eks. i årene 1755-57 ble det i snitt innført 17-18 000 pund ris pr år, i 1818 omtrent tre ganger så mye, og i 1819 over 175 000 pund, altså mer enn 75 tonn.

En kilde fra ca 1850 siterer en eldre mann i Bøverdalen som syntes søtgrøt lå så tungt i magen, det var en blanding av fløtegrøt og risgrøt, servert med rosiner og knuste, tørre honningkaker. Fortellingen var fra et bryllup, og denne retten var i ferd med å ta over etter rømmegrøt, som var vanligere på denne tiden.

Kheer eller khir er et ord i hindi og beslektede språk som rett og slett er navnet på retten, søt rispudding eller altså -grøt. Ordet kommer fra sanskrit ksiri, «ris (eller andre, lignende ingredienser) kokt i melk», opprinnelig fra ksira, også sanskrit – tyknet melk. 

Den samme retten finnes med nudler istedenfor ris.

Det finnes mange forskjellige kryddervarianter og tilsetninger, rosiner, mandler og andre ting. 

Retten kom ifølge Oxford Companion to Food opprinnelig fra Persia.

Her er den norsk-pakistanske hverdagsvarianten, en oppskrift jeg fikk av en bekjent som jeg traff på kaffebaren på hjørnet.

Kheer

4 ss basmatiris (eller vanlig norsk grøtris)

2 ss sukker

1 ts kardemomme

5 dl melk

Kok opp melken med sukkeret og kardemommen, ha i risen, sett plata på middels varme og rør av og til. Mine plater går trinnløst fra 1 til 12, så rundt 7 er vel normalt for dette.

Det tok vel et kvarter å lage med basmatiris, og det dufter godt av den risen når du er ferdig. Bruker du grøtris tar det jo lengre tid, som norsk grøt. 

Oppskriften er forsåvidt pakistansk, mengdene er mine, jeg fikk ikke med de, men konsistensen hørtes litt tynnere ut enn den tradde norske grøten. Hun jeg snakket med brukte også norsk grøtris av og til istedenfor basmati.

Vanlig norsk risgrøt er jeg egentlig ferdig med å lage. Jeg har alltid syntes at det smakte ok, klart, smør, sukker og kanel, men én skål var egentlig nok.

Jeg husker også fra jeg var liten at det tok lang tid å stå og røre i grøten, inntil moren min fant ut at hun bare kunne ta en emaljegryte og sette i ovnen en stund, med nok melk. Den ble nærmest til pudding først, men vi kokte den ut på plata med litt mere melk etterpå, så fungerte det bra.

For meg var det bare gøy til å begynne med, inntil jeg kanskje overtok litt av holdningen at det tok lang tid.