Det begynte med den ryggsekken som sto på trappa, en ganske liten, blå ryggsekk med en ganske stor stein oppi.

Den første reaksjonen, før jeg rakk å tenke, var at noen hadde satt den igjen der, på en litt bred trapp ved en tilsynelatende lukket dør inn til et hus. 

På Olaf Ryes plass, ikke langt fra der jeg bor.

Men det er jo det med dagens kunst og dagens kunstnere, det er ikke alltid man skjønner med en gang hva de driver med, og det er jo ikke så sjelden humor i ting. Så selvfølgelig var det en kunstner som hadde vært så lur. Det så unektelig ut som en skikkelig bør med en sånn stein oppi der, som stakk opp av sekken.

Det neste møtet med kunsten var inne i galleriet, for det var et galleri der, da hadde jeg rukket å gå forbi den sekken mange nok ganger til liksom å kjenne den, hadde på en eller annen måte funnet ut at den var satt der med en baktanke av et eller annet slag, og vendt meg til den, som han gruvearbeideren i Longyearbyen på sokkelen sin eller Wergeland, for den saks skyld, nede i sentrum.

Det jeg husker av den første utstillingen var en uvanlig merkelig opplevelse, selv når det gjelder meg i gallerier, et bittelite rom, nei, to, tvers over gangen inn til bakgården, man gikk ut fra selve galleriet. 

I det ene rommet var det et kar som luktet nokså vondt, ikke akkurat fullt av skitt, men det luktet ikke helt bra, og det lå rare ting oppi det karet, avklippede negler, hår, sånne ting. Det var noen små merkelapper der også, med noe skrevet på.

I rommet ved siden av var interiøret nokså retro, en liten telefonhylle eller noe sånt, og en stol som man kunne sitte i, det var akkurat plass til den. Jeg satte meg selvfølgelig, går man et sted av nysgjerrighet sjekker man ut det man har lyst til å se på.

Man kunne legge fra seg noe hvis man ville…

Snodig kunstprosjekt, tenkte jeg jo, men etter noen få minutter dukket det opp en som jobbet på galleriet, og hun satte seg og begynte å spørre meg ut litt om hva jeg tenkte om prosjektet – og så videre! 

Det ble en lang og interessant samtale. Hun var ikke kunstneren som hadde laget dette, men det var en del av kunstprosjektet at noen skulle komme inn nettopp sånn og begynne en samtale. Hun holdt på med film selv, tror jeg det var, så hun var jo kompetent nok til å diskutere ting, vi hadde en masse å snakke om.

Neste gang jeg var der hadde de byttet ut utstillingene (det var flere ting der den første gangen også), og i det store lokalet, hovedrommet, var det satt opp en del trestammer, hentet fra bakgården, tror jeg, og de hadde alle en sensor i seg, og en veldig liten høyttaler, hvor det på en eller annen måte kom lyd ut fra trestammene fra den sensoren. Jeg er litt usikker på hvor mye elektronisk prosessering som fantes på veien til høyttalerne, men hele rommet tikket i ujevnt tempo, nokså svakt, men allikevel hørbart når man hadde funnet ut hva det hele var.

Inntrykket var en blanding av naturlige og syntetiske lyder, eller altså lyder hvor det ikke var helt mulig å si om de var det ene eller det andre. Det minnet kanskje litt om regn.

Et ganske interessant poeng og en ganske snodig og interessant verden. Grensen mellom…skal vi si natur og fiksjon er jo litt av et tema for tiden i mange sammenhenger, de bøkene man ikke helt kan plassere, fake news eller også alle våre forskjellige hoder som tenker forskjellig, noen ganger bærer det helt galt avsted for tiden, og noen ganger må man tenke etter hvem som har rett.

Ideen om at et tre kommuniserer med oss og har følelser kan man jo også komme på. Jeg husker ikke om sånne tanker var luftet i programmet, men de finnes jo i andre sammenhenger i offentligheten og har vært der en god stund.

For ikke å snakke om i hodet til en gartner eller en hageeier.

Assosiasjonen til det der prosjektet med liksom…skitt…altså, jeg kan noen ganger bli litt lei av at noe kunst er ekkelt, men tanken i mitt hode, særlig etter den samtalen, var at man kan få noe ut av andres problemer, og den er ikke vanskelig å relatere til. Jeg har hatt mange andre samtaler med venner om de mest innviklede og vanskelige problemer, og jeg mener ikke det er tull at vi har løst noen av dem. Et par timer og et måltid mat, to som snakker sammen, for eksempel, det er like effektivt noen ganger som en sats fra en Beethoven-symfoni eller noe tilsvarende. En fotballkamp, vil jeg tro, for de som er der

Nå sist jeg var oppe på Atelier Nord, som det heter, fantes det flere kunstneres arbeid, blant annet en lydkonstruksjon (det var nå mitt begrep) som lignet litt på de der trestammene med høyttaler. Lyden av noen insekter, muligens mygg eller fluer, fantes i hodetelefonene man satte på seg, sammen med lyden av trikken og vel også noen andre bylyder, og noen av de insektlydene var også en sånn blanding av prosessert, altså elektronisk, og naturlig, i hvert fall hørtes det sånn ut, og de var satt sammen til en slags komposisjon.

Jeg kjenner flere som maler bilder som er en blanding av figurative og abstrakte motiver, og resultatet er mildest talt interessant og givende. Ideene er ikke så forskjellige fra en del av dette, men det kan være at rammen rundt prosjektene er annerledes.

Det er i mitt hode greit å mene at noe er bare tull eller ikke helt vellykket, men jeg gidder ikke lenger forholde meg til stemmer i offentligheten som egentlig ikke bryr seg om eller interesserer seg for kunst. 

De kan blande seg utenom, som danskene sier, de kan holde på med sine egne ting og la oss som faktisk bryr oss både om Beethoven og Klimt og Jackson Pollock og gjerne for meg, Zappa og Schönberg og Lene Grenager og de andre idag, la oss holde på. Jeg bryr meg nesten ikke om  hva jeg møter i et galleri eller på en scene, så lenge noen har tenkt en tanke og har hatt et behov for å si noe.

Og sier det.

Så kan man diskutere, gjerne, men det var noen stemmer der da jeg var liten også, som hadde den samme klangen og omtrent det samme innholdet når man begynte å snakke om nesten hva som helst man hadde tenkt.

Hva f… driver du med, liksom?

Skal du lage en avhandling?

Ja, nettopp, det er det jeg skal.

Om det blir et musikkstykke av det eller en avisartikkel er ikke så nøye, bare det inneholder en idé som er verdt å tenke over.

Så kan du gjerne komme med din tanke også, så lenge du lar meg få bruke mine ord og si det jeg har å si.