Hvordan setter du grenser for deg selv?

Man kan gjøre det praktisk, ved å få noe vekk, helt konkret. Man flytter, man slutter å se noen man ikke liker, man får nye venner.

Eller man gjør det samme i hodet, plasserer ting annerledes. Mange har vel bilder i hodet som de grupperer virkeligheten etter, hvis de tenker etter, og hvordan de bildene eller modellene ser ut kan jo være så forskjellig, uten at det nødvendigvis plager noen.

Uansett innbiller jeg meg at det finnes en god del av det man kan kalle konkret tenkning, og jeg tror ikke jeg skal prøve å definere det for mye, enhver får kjenne etter hvor hun eller han befinner seg.

Det kan vel være en glidende overgang til, eller kanskje det noen ganger er det samme – å gi ting en ny verdi, en ny rolle, tenke annerledes om noe man allerede visste om, men som man har funnet ut mere om. Her finnes alle muligheter, men for meg er noen kanskje viktigere enn andre når det gjelder mennesker.

Man skjønner plutselig hvorfor noen gjør sånn eller sånn, ting man selv ikke liker eller andre ikke liker. Noen ganger kan man på denne måten forsvare det som skjer, andre ganger ikke.

Hvis ting er gjort eller tenkt eller sagt i desperasjon vil jeg kanskje si det gjelder litt egne regler som jeg ikke kjenner helt, det er kanskje ikke så enkelt å generalisere, men det er annerledes å være under press enn å velge å gjøre noe uten å være nødt. Effekten kan jo allikevel være lik, det er ikke alltid man vet eller kan styre det med viljen. eller kanskje man ikke aner hvem eller hva man tråkker på.

Da kommer vi ikke utenom det at…jeg synes kanskje at noen av de som snakker mest om skyld og ansvar og faktisk valg…kanskje de lever under konstant press på måter jeg ikke gjør eller ikke vil gjøre, men jeg synes ofte at de som snakker høyest om moral ofte gjør det på urimelige måter og med urimelige premisser. Det er slett ikke alltid sånn at valget mellom liksom…det gode og det onde er så renskåret at det finnes to helt tydelige muligheter og ingenting annet.

Denne måten å tenke på forutsetter vel nesten også at man dømmer en handling bare etter hensikten den er gjort med, og det går jo heller ikke, ikke helt, effekten er gjerne vel så viktig.

Prøv å følge effekten, virkningen av nesten enhver litt viktig handling så langt du kan – jeg tror det blir mer og mer uoversiktlig jo lenger man kommer. Ikke desto mindre finnes det opplagt feil valg i bestemte situasjoner, selv om det på en måte går an å rydde opp.

Men som sagt, jeg tror muligens ingen tenker på én måte, om alt, eller på én måte hele tiden, hver får sjekke hva som stemmer og i hvilken grad osv.

Da jeg jobbet som vanlig lærer syntes jeg ikke det var noe poeng å lete etter eller systematisere på hvilken måte elevene tenkte, jeg var vel på en måte en gammeldags pedagog, jeg hadde mitt pensum og forklarte det til de elevene som kom i min vei så godt jeg kunne.

Det krever at man har en følelse av når den man snakker med faktisk har skjønt det man sier, tatt inn poenget på en ordentlig måte – og at man stoler på at det selv i det «dummeste» hode finnes et punkt hvor man møtes, hvor interessen til eleven er stor nok til at man faktisk ønsker å koble inn forstanden på akkurat det læreren snakker om.

Det er ikke uinteressant å prøve å kartlegge elevers tenkemåte – man kan ha bruk for noe kunnskap om det i mange sammenhenger, også som lærer.

Men det var viktig for meg, og er det fortsatt, å kunne ha en så naturlig dialog som mulig med elevene, med hvem som helst ellers også, det gjør jeg så langt jeg kan. Å tilpasse budskapet for mye til den som hører på…man kan bli nødt, nok en gang hvis man er presset, men jeg er så ærlig jeg kan.

Noen har en idé om at livet er et spill, ikke bare i betydningen skuespill, men brettspill eller noe i den retning. Jeg er ikke glad i den forestillingen, men det betyr ikke nødvendigvis at de som tenker sånn gjør spesielt mye mer galt enn meg i utgangspunktet.

Alle har en eller annen form for forstand, alle kan et eller annet, og alle har evnen til å oppfatte det som blir sagt til dem. Er det store forskjeller i tenkemåte tar det bare litt ekstra tid, og kanskje arbeid, å få det til.

Da spiller det nok en gang ikke så stor rolle akkurat hvordan de organiserer det som blir sagt til dem i sitt eget hode, så lenge de som snakker sammen har en felles forståelse av de poengene som er viktige.

Det er det jo heller ikke alle poenger som er i enhver sammenheng.

Ingen elev trenger å kunne 100% av pensum, og ingen trenger å skjønne 100% av det man sier til dem – ikke med en gang, heller. Litt tid og litt sympati gjør mye bra for kommunikasjon, og for følelsen av trygge grenser. Blir man forstått føler man seg ok, det er et generelt poeng som ikke er helt feil.

Redigert etter publisering.