Jeg møtte en gang en eldre tysk lege som hadde rukket å være med i Hitlerjugend som ung, hvor «alle» til slutt ble dyttet inn, for å sitere en annen tysk venn.

En interessant samtale, selvfølgelig, et møte med historien, egentlig.

I denne sammenhengen synes jeg ett synspunkt fortjener å bli nevnt, han sa at «det var jo enkelt å være tenåring under et diktatur, fordi alt var bestemt, man trengte ikke å lure på noe».

Jeg husker ikke nøyaktig hvilke ord han brukte, men omtrent dette var poenget.

En annen tysk venn, som er på min alder, omtrent, sa en gang at en av de tingene hun syntes var virkelig ille, av det hun hadde lært eller funnet ut av når det gjaldt nazismen, var hvor mange som bare fulgte strømmen, sånn som jeg forsto henne, som ikke tok selvstendige valg eller hadde veldig selvstendige meninger, men som mente det «flertallet» mente.

Dagens sítuasjon er ikke lik 30-tallet. Mye er veldig forskjellig, ikke minst velstandsnivået og de politiske metodene.

Men det fantes jo gjerne en hverdag den gangen også, selv i Tyskland, og her også, og sikkert overalt, med «normale» diskusjoner i hvert fall i familien eller blant venner. Alle filmene vi har sett, dokumentarer og spillefilmer, fokuserer ofte på de dramatiske situasjonene, og de fantes selvfølgelig, men et jevnt sig, en stille utvikling, en flytting av fokus og grenser, har det vel vært i forkant av alt som skjedde.

I hvert fall, én ting jeg tenker vi burde være på vakt mot er nettopp…stillhet.


Hendte det noe med naboen? Hm…så lenge ikke jeg er rammet…