Jeg husker medstudenter snakket med en nokså glad, men ironisk eller overbærende latter om at de skulle hjem på «familiedrama», og fortsatt på den tiden skjønte jeg ikke helt hva de snakket om, selv om de jo konkretiserte, med historier om en onkel som hadde et horn i siden til en tante, eller ellers konflikter som jo finnes i enhver familie. 

Latteren skyldtes at de når de snakket om det så på det som litt underholdende, noe som vel tyder på at de for egen del klarte å holde avstand til konfliktene, eventuelt at problemene ikke ødela hele showet. Jeg trodde at vi var spart for sånt i min familie, men ble jo seinere orientert om at politiske diskusjoner, for eksempel, var blitt…forbudt, på et tidspunkt, noen hadde blitt enige om det eller bestemt det, vel fordi man var så uenige at det ville blitt for mye bråk av det.

Jeg hadde jo et blandet forhold til mine foreldre, ikke egentlig til resten av familien, og som pappa selv kan jeg rolig si at alle gjør feil…litt lettere å tilgi når man er kommet dit, men heller ingen grunn til å stikke under en stol at det fantes kjipe ting. Hva som kan tas opp og hva som bør tas opp kan jo diskuteres, men en virkelighet som er for mye sminket, selv for familiemedlemmene, kan være vanskelig å leve med.

Å sminke vekk ting kan man jo ikke si at moderne…familiedramaer, filmer og fortellinger, gjør. Jeg husker ikke lenger hva som var det store temaet i danske Festen, men det var nok å ta av, seksuelt misbruk var vel i hvert fall ett av flere. Bomben sprang vel på det mest høytidelige, opphøyde øyeblikket, eller kanskje man skulle si øyeblikket av dristigst forstillelse.

Så vidt jeg husker. Under middagen, ved festbordet, eller noe sånt.

Franske «Familiefesten» er i omtrent samme genre, og går vel rett inn i en god del av dagens diskusjoner om tradisjoner…mot alle slags forskjellige former for forandring.

Mye er gjenkjennelig også fra mitt norske ståsted, tross alt er min familiebakgrunn tradisjonell fra starten av, om ikke etter hvert, og veldig norsk, det var jo knapt andre muligheter på slutten av 50-tallet, da mine foreldre giftet seg.

Til tross for interesse og entusiasme for fransk kultur har jeg stukket nesa inn i mange andre lands  levemåte og kunst de siste årene, så hodet er litt for fullt til å ta ordentlig inn fransk, som jo også interesserer meg.

Klisjeen sett fra et «stivt» norsk synspunkt er jo liksom at franskmenn (eller var det «alle andre»?) er mere utagerende, sier mye mere og blir hissigere når behovet er der, og også har lettere for å falle til ro igjen etterpå og si sorry, og dermed kan man liksom trekke fra litt på utsving hvis man vil sammenligne situasjonene med de norske klisjeene.

Nå er ikke Norge riktig like stivt som før, og man kan kanskje til og med legge til, hvis det noen gang har vært fullt så stivt som klisjeene sier. Det er jo tross alt forskjell på familier og mennesker her også, selv om sånne klisjeer ikke er helt usanne, og det er kanskje større forskjell på offisielle sannheter og virkeligheten her i Norge enn i mange andre kulturer jeg har møtt.

Det siste er i hvert fall en idé å tenke over.

Jeg tror nok her hjemme også det finnes flere sannheter som har eksistert parallelt, hvis man er litt hobbysosiolog, noen er nokså frie i dag til å ta konflikter, andre har kanskje knapt begynt på den reisen.

Mamma fyller 70 og hele familien kommer hjem, det er rammen rundt fortellingen i filmen. De kommer til et svært hus med hage, som ville få enhver norsk familiemamma eller -pappa til å lene seg frem over PC’en for å lese oppslaget på nettet, hvis huset var til leie for en ferie. Hverken estetikken eller maten er langt vekk i en fransk fortelling om vanskelige temaer.

Til og med kommer den av døtrene som tydeligvis har tatt det nokså langt ut og som er aller fullest av konfliktstoff og som har reist lengst vekk, hun har vært et antall år i USA, etterlatt seg en datter hjemme som nå er tenåring. Datteren, tenåringen, er vel forresten en av de som takler familiens problemer best, såvidt jeg kan skjønne, ved å ta vare på seg selv, skaffe seg en kjæreste og dessuten spille teater med to yngre fettere? – som i sin tur i grunnen løser en god del av familiekonflikten, altså teaterstykket.

Men moren hennes, som sagt, av en eller annen grunn virkelig sprø, et forhold til penger…blir det sagt, og vist…hun rapper et dyrt skjerf fra en butikk, har nerver til å ta det på seg med en gang, på gata, for å imponere en fyr som ikke er helt den hun tror, men en eiendomsmegler som hun bestiller til å selge huset, just like that, uten å gjøre ferdig diskusjonen om det, fordi foreldrene skylder henne en ganske stor sum. Det finnes noen andre situasjoner i filmen som handler om noe av det samme, hennes forhold til penger.

Jeg er som sagt ikke helt sikker på om jeg tolker alle franske hentydninger og antydninger ordentlig. Jeg får her og der litt følelsen av en og annen teaterklisjé, men dels er det jeg har sett av fransk skuespill enkelte ganger litt annerledes enn jeg er vant til i ekstrem norsk realisme, og det tar litt tid å venne seg til andre vaner i sånne ting, og som sagt, dels har jeg også hodet fullt av andre inntrykk rett og slett fra Oslo, i forsøket på å forstå andre kulturer, så jeg skal ikke ta munnen for full. 

Alt i alt er det en vanlig fortalt historie om dramatiske familiekonflikter.

Jeg har opplevd i virkekligheten noe i retning av den typen happy ending som delvis skjer i filmen, hvor – her – hele familien samles for å se det teaterstykket som husets tenåringsjente altså har laget og øvd på, med det som vel er fetterne hennes, i seg selv en liten dramatisk godbit med rikelig innhold. Det stykket løser, i hvert fall i mitt hode, en god bit av den store knuten mellom familiemedlemmene.

I min private verden, i virkeligheten, var jeg en gang vitne til det jeg tolket som en happy ending – et besøk hjemme hos en venn, som helt motsa mitt hode, som stadig ser og prøver å løse konflikter – fordi alle i familien var skikkelig koselige både mot meg og hverandre, og med virkelig nærvær, til tross for eller kanskje på grunn av konfliktene som jeg visste i hvert fall litt om. Jeg spurte vel aldri, men det føltes spesielt, som om det skulle vært en forsoning. Det kan ha vært det eller det kan ha skjedd allerede, eller kanskje min tolkning var overdreven. Men opplevelsen virket sann på en eller annen måte.

Jeg har godt av sånne opplevelser.

Morens rolle (Catherine Deneuve spiller henne) er vel heller ikke helt ukjent…å unnskylde en sønn som til og med kommer hjem halvfull, etter å kræsjet brorens bil på veien («det er sånt som skjer») – men også generelt ser hun det vel delvis som sin rolle å dempe gemyttene.  Hennes «la oss tenke på det til i morgen» lyder kjent i mine ører, men spørsmålet er jo selvfølgelig om grunnen er at moren ville eller følte hun måtte tenke ut løsningen på et eller annet problem, istedenfor å overlate til…nåja, familiediskusjonen (-demokratiet?) å ta avgjørelser. Moren i filmen virker ikke helt diktatorisk i mine øyne, jeg synes jeg har sett det verre, men nok en gang mangler jeg litt kulturelle referanser.

Faren i filmen, altså mannen hennes, virker som om han overlater nokså mye til kona si, avgjørelser av forskjellig slag, og hadde det vært en norsk film eller setting vil jeg si at det i hvert fall finnes et par scener som ber om en eller annen filmatisk kommentar på grunn av det. Jeg har også sett den typen rollefordeling i virkelige familier, men i dag tror jeg ikke det ville passert blikket til en betrakter her hjemme nesten uten kommentar, privat eller kunstnerisk, for eksempel i en film.

Man kan si at dagens fedre, skal vi si fra min alder og nedover, er mye mere aktive i familien enn min foreldregenerasjons menn var, men vanene til de som har rukket å bli besteforeldre i denne franske filmen minner meg også litt om trekk ved noen i min egen generasjon, så det spørs jo om vi ligger etter, som vanlig. Eller, også som vanlig, om det går an å snakke om «vi» som om det skulle gjelde alle. 

Det gjør det jo stort sett ikke, selv om tendenser finnes.

Alle generasjonsforskjeller er vel heller ikke alltid helt i takt her hjemme, hvis man begynner å bevege seg rundt, for eksempel geografisk eller sosialt. Jeg befinner meg muligens aldersmessig også litt midt imellom de karakterene som fremstilles her.

I en sånn litt klisjémessig diskusjon må man selvfølgelig også ta høyde for at hverken én familie eller ett menneske hører totalt hjemme i én form, sosiologisk eller psykologisk, jeg tror nok jeg selv også har både «gammeldagse» og «moderne» holdninger i ett og samme hode, avhengig av hva vi snakker om. Det er ikke sikkert det henger helt sammen heller, alt som er i mitt hode, eller andres. 

Men et opplagt tema for enhver sånn historie er et fastlagt opplegg – en familie, en tradisjon, «lover» for sosial oppførsel osv – mot dagens krav om individuell utfoldelse. I tillegg finnes kravet om å si det høyt, det «alle» vet, og som noen kanskje ikke vil ha fortalt, forskjellene i hvordan man oppfatter familie, hvordan man oppfatter den familien det er snakk om, osv osv.

De usagte tingene er også et tema når man diskuterer film eller hva som helst, egentlig, fra en annen kultur, også i Europa, jeg er ikke “inne” i fransk kultur, og i hvert fall ikke nok til å kunne si ordentlig hva som ville bli sett på som underforstått i en film eller som sagt, i hva som helst. Jeg vet litt på overflaten, og må snakke generelt og egentlig prøve å blottlegge litt av min egen uvitenhet, for å kunne diskutere i hvert fall noe. Franske eller folk som kjenner Frankrike bedre kan fylle inn! Og generelle temaer er generelle i den grad de…er det.

Det finnes mange andre intessante situasjoner og personer i filmen, det er nok av ting å tenke over og delta i.

Gutten i tenåringskjæresteparet er svart, en fyr som spiller glimrende piano og for eksempel akkompagnerer teaterstykket til kjæresten, men han har praktisk talt ingen replikker. Litt rart at det også er nokså ukommentert fra regissørens eller manusforfatterens side, bortsett fra den tydelige rasismen hos jentas mor, som jeg i hvert fall heller ikke skjønner helt grunnen til ut fra rollen eller sammenhengen. Det kan jo hende tanken fra regissøren er at hun hadde vært borte fra Frankrike (familien er normalt aksepterende, det er ingen antydning hos rasisme eller egentlig noe spesielt i det hele tatt hos dem, fra bestemoren noen setninger med forsvar for ham, tror jeg) – og altså har vært i USA en del år.

«Er ikke hun for ung til å kjæreste?» er en av morens replikker, sagt ikke særlig antydningsvis, heller fordømmende, uten at det vel egentlig sies hvorfor.

Det sies ikke veldig mye om ham, såvidt jeg kan se, men pianomusikken er ganske viktig, den brukes også som vanlig bakgrunn for andre situasjoner enn når man ser ham spille.

Man får selvfølgelig ikke plass til alt i én historie, heller.

Enden på den store konflikten eller problemet til moren til jenta er jeg litt usikker på, jeg skal ikke slippe ut hva jeg tenker på hvis du vil ha med deg muligheten for å bli overrasket helt til kinoen, men jeg vet faktisk ikke om hennes problem egentlig løser seg eller ikke. 

Uansett en forholdsvis optimistisk film, tross alt. Temaene er godt kjent, for eksempel fra Thomas Vinterbergs film, som sagt. Kanskje man, når man fokuserer på mørke sider av tilværelsen, ikke vil være glad for en «godkjennelse» av en slags familieidyll tross alt…jeg har som sagt opplevd begge sider av saken, om enn ikke riktig på denne måten i min egen familie, men allikevel viktige biter av forsoning, og andre steder, andre opllevelser, mere som biter av det samme, som jeg samler fra mange steder.

Eller kanskje man kan si at verden har kommet et lite stykke fremover, hvis man vil lese dagens kulturliv eller kunst som et barometer på samfunnsproblemer. Tross alt har sånne filmer som den danske jeg snakker om, og mengder av terapeuter, venner og familiemedlemmer diskutert sånne problemer i mange år. Den perfekte familie er død – leve den uperfekte…

Typisk meg, sikkert, å overse et opplagt tema i filmen, kjærligheten, som vel binder hele historien sammen. En stund synes jeg det mest balanserte kjærlighetsforholdet, eller det eneste tydelige, er det mellom de to tenåringene, men det finnes mange glimt av vennskap og kjærlighet underveis, ikke minst mellom søsken, innimellom nokså plagsom tyning av for eksempel den av sønnene som kræsjet den bilen, fordi han er en eksperimentell filmskaper, sett på som en bohem av…tja, familien, kanskje, og ikke i positiv forstand. Han har også en kjæreste som kanskje er litt i yngste laget, ville noen sagt her, tror jeg, men uansett ser det forholdet også ut til å jenke seg etter hvert.

Kontakt og forsoning, dels gjennom kunsten, dels bare gjennom å komme til hverandre, på ordentlig.

Men man kan jo si, fortsatt en slags konservativ konklusjon. Jeg synes, hvis jeg først skal si noe i den diskusjonen, at det er helt i orden å fokusere på familieverdier, så lenge det fortsatt er lov å fokusere på andre verdier også.

For de som er vant til å se på virkeligheten, også i en familie, som en normal ting man ikke trenger å diskutere i det vide og det brede, vet jeg ikke helt hva jeg skal si, annet enn at de neppe har sett langt nok hvis de faktisk mener det stemmer, sånn stort sett. Jeg kan ikke forutsi andres liv, men at det finnes problemer tror jeg det er vanskelig å komme utenom.

PS Jeg får lyst til å kommentere begrepet “drama”, jeg synes det er en corny kategori fra kinoplakatene eller hva man skal si, “drama”, “komedie” osv., men assosiasjonen til den typen “familiedrama” som jeg snakker om over er for innlysende til ikke å bruke den til noe.

Redigert etter publisering.