Eller kanskje vi skal begynne med ordet pakkis?

De som har slengt det etter noen kan jo sette seg ned litt og tenke over om det var en ok ting å gjøre, og hvis de var barn da det skjedde, kan de jo tenke etter om det var noen voksne som hadde sagt det først. 

Hvis noen hørte det bli sagt, og ikke sa noe imot…

Det er ikke det at jeg alltid er modig. Men jeg synes det finnes situasjoner hvor det er bra å være det. Man kan noen ganger i hvert fall hjelpe de som er blitt utsatt for sånt ved å snakke med dem og si at man ikke synes det var ok.

Unnskyld, heter visst det.

Man kan få inntrykk av at noen (norsk-)pakistanere holder seg litt for seg selv, som det heter på skikkelig godt norsk.

Det kan hende det også har noe å gjøre med ting som skjedde da de kom på 70-tallet eller deromkring, og som fortsatte å skje, jeg vet ikke hvor lenge.

Jeg har møtt og undervist en del som jeg synes hadde ganske kul humor.

De jeg ellers har snakket med er ekstremt høflige og behagelige.