Det er for mye petimetertenkning og -snakking for tiden, for ikke å snakke om handling, men det finnes situasjoner hvor presisjon er et relevant tema. 

Spørsmålet er noen ganger om en definisjon burde gjøres med tall eller ord, om tallmessig nøyaktighet er viktig, eller om tvert imot et begrep formet i ord er det som beskriver et fenomen best og mest relevant i en bestemt diskusjon, eller viser en tendens tydeligst.

I debatten finnes etter min mening misforståelser i forhold til presisjon i disse to betydningene. 

Hva som er viktige fakta og hva som er uviktige i et felt eller i en debatt, enten de  beskrives bare med ord eller tallfestes, er det ikke alltid lett å vite hvis man ikke er noenlunde insider i det faget eller det er snakk om, eller helt profesjonell i det. 

Oversikt kan allikevel trumfe profesjonell bakgrunn, særlig hvis premissene for det som sies blir tydelig. Nye fakta og ny forståelse kan jo også dukke opp.

Et spørsmål for meg er også om skolen klarer å motstå presset om tilsynelatende klarhet fremfor reell klarhet, når det finnes. For tiden kommer det sånt press utenfra, noen ganger på måter som er irrelevante for skolen.

En bekymring er også om skolen klarer å holde de tingene vi snakker fra hverandre. Det er jo et mere generelt spørsmål, men kommer til uttrykk i skolebøker og -timer.

Vi ble i min skoletid etterhvert lært opp til forståelse mer enn faktakunnskap, med den underforståtte forutsetningen at faktaene kunne vi lære oss selv, det var viktigere å kunne lære seg selv ting.

Men starten var allikevel å pugge gangetabellen og en del grammatikk, ting som i seg selv er helt eller nesten uforanderlige, i hvert fall ikke noe man diskuterer på et grunnleggende kunnskapsnivå. Andre sider av matematikk og språk kan nok gi grunnlag for diskusjon, og i andre fag kommer man absolutt ikke utenom det.

Man kan gjerne diskutere hvor langt skolen burde gå for det ene heller enn det andre, meninger om kunnskap og konkrete fakta, begge er selvfølgelig viktige sider av saken, av kunnskap i det hele tatt, fordelt på forskjellige måter, avhengig av hva man snakker om.

Askeladden har jo vært en av norsk mentalitets viktige figurer, og originale, men funksjonelle løsninger tror jeg i en god del sammenhenger har vært et norsk varemerke, også i næringslivet. Reelle kunnskaper og evne til å løse oppgaver har tradisjonelt ofte vært satt over formell bakgrunn, men med den forutsetning at man ikke bryter alle regler på en gang.

Formell innsikt i den forstand at man ikke tråkker over de deler av et fag som man ikke kan tråkke over, er nødvendig for å kunne gjøre en jobb.

Å jobbe innen et felt uten formell utdanning i faget krever at man respekterer at det finnes grenser i faget – og at man vet at man ikke kjenner dem helt, og det betyr forsiktighet og mere arbeid enn om man hadde kjent dem på forhånd. Man bør jo heller ikke lett gi slipp på sine originale ideer hvis og når man har dem, men hvis man føler behov for å bryte regler krever det kunnskap om hva man gjør. I en sånn arbeidssituasjon må man lese seg mye opp og eventuelt diskutere med kolleger som kan grunnreglene.

Å være en profesjonell amatør er ikke en lettvint posisjon.

Det finnes diskusjonstemaer også blant fagfolk, og det er som regel også temaer det normalt ikke er diskusjon om. Det er forskjell på pillarene i et fag og andre deler som kan flyttes på eller gir rom for variasjon eller kreativitet.

Er man smart nok kan man noen ganger snu opp ned selv på viktige ting eller skape noe nytt selv i sentrale temaer, men det er neppe gjort på noen enkel måte, det krever innsats å få til sånne ting fordi man må forholde seg til det feltet man er i, også i nyskapningen.

Et eksempel fra Håvar Tjoras «Mattemagi» illustrerer en mulig fallgrube for en elev som skal lære seg matematikk.

I kapitlet om taljer og trinser forklares hovedprinsippene for hvordan man løfter ting med taljer og tau.

Hovedpoenget er at man kan dele vekta på det man drar eller løfter med antallet trinser. For hver trinse man legger på blir det lettere å løfte eller dra den gjenstanden man skal flytte, og sammenhengen mellom antall trinser og følt vekt er absolutt, den kan regnes ut og gir ett svar med et gitt antall trinser, halvparten så tungt med to, en tredjedel så tungt med tre osv.

Å kalle dette for en tommelfingerregel gir inntrykk av at det ikke finnes et nøyaktig svar. En tommelfingerregel er en omtrentlig regel, en regel man bruker når nøyaktighet ikke er viktig. 

Sånne misforståelser, hvis det blir mange av dem, kan spore av en diskusjon når man begynner å delta i samfunnsdebatten, fordi man tror det er flere løsninger når det ikke er mere enn én, eller hvor det ikke er noe åpoeng i å finne flere løsninger.

Eller man går i den andre grøfta, fordi det er så mange sånne diskusjoner om hvorvidt 7×8 faktisk er 56, tror man at det sånn stort sett ikke er noen vits i å diskutere noe, fordi som alle vet…sånn er det med den saken.

Når forvirringen er blitt stor, som den jo i grunnen er for tiden, kan det være vanskelig å finne veien i floken.