Jeg ser at Støre stadig kommenteres på den ene og den andre måten. Jeg har kanskje ikke interessert meg spesielt for Arbeiderpartiet, men jeg kan godt huske stemningen, ikke minst i pressen, en ganske intens og ikke så kort periode for noen år siden, hvor Fremskrittspartiet og antagelig Høyre slåss om…nærmest hegemoniet i debatten, å legge premissene rundt de fleste eller i hvert fall mange diskusjoner de så på som viktige. Den store feilen som pressen gjorde, i hvert fall mye av det jeg leste, var å gi etter for oppfatningen at «å vinne en politisk debatt» betyr at publikum går derfra med en følelse av hvem som var “vinneren”.

Og at pressen refererte dette i alt for stor grad, i stedenfor å puste mere og tenke dypere og finne ut hva som egentlig…foregikk, ikke bare når det gjelder strategi og taktikk, men sak.

Fortsatt er det en utbredt oppfatning, i Norge, at å være “smart” betyr å “vinne”, også når resultatet blir en alt for egoistisk seier til noen istedenfor en fornuftig løsning på et problem. Det finnes sikkert mange posisjoner når det gjelder oppfatninger om makt, jeg tenkte ut “best mulig for flest mulig” da jeg begynte å interessere meg for politikk som ung, som et ideal for hele pakka, uten å vite at det var en av flere posisjoner, som allerede var tenkt og beskrevet og gitt et navn, for lenge siden. Værsågod finn din egen plass i den politiske tenkeboksen, de som har studert statsvitenskap kan sikkert mye mer enn meg, og resten kan vel tenke selv, som vi pleier…

Det er forskjell på kunnskap og oversikt på den ene side og strategiske og taktiske ferdigheter på den andre.

Jeg vet ikke om jeg har lest referat fra en boksekamp noen gang, men det kunne passe ganske godt i mitt hode, som beskrivelse av overskrifter og delvis tekst og vinkling, den gangen, og tildels finnes fortsatt det samme, jeg snakker stadig om avisene og vel media.

At politikk til en viss grad er kamp og til og med slåsskamp er et uunngåelig faktum, men ikke like ideelt, og særlig ikke når premissene legges på denne måten, og særlig ikke når det rendyrkes som metode. Ledende politikere særlig i FrP har gjort det til hovedregel at det bare er sånn, at den som er sterkest eller har sterkest stemme alltid er den som har rett, og det er vel egentlig det premisset som ikke holder.

Avisene gikk den gangen langt i å gå med på det, og gjør det til en viss grad fortsatt.

Ett ideal for hvordan vi løser politiske konflikter bør vel være mest mulig saklighet, ikke mest mulig høygaffel og knyttneve. Avisene burde – fortsatt ideelt sett – ha mere is rundt hodet enn de ofte har for tiden, eller hva man skal kalle det.

En venn kommenterte på den tiden at han mente kanskje Støre tenkte høyt, og hvis det stemmer, er ikke det noe man gjør lett i en situasjon som jeg har skissert over.