Jeg bor i den gården Anne Holsen bodde i, og et kjapt søk på nettet får meg til å tro at hun kan ha vært viktig i den norske og kanskje nordiske pedagogiske vektleggingen av menneskelighet, ikke på tvers av faglighet, men som en ramme rundt hele prosjektet utdanning, vi har prøvd å utdanne hele mennesker som også kan noe, og som også kan lære seg selv noe. Jeg vokste opp med og i en sånn skole, føler jeg.

Anne Holsen (1856-1913) var lærer, kvinnesakspioner og viktig i organiseringen av særlig kvinnelige lærere. Hun vokste opp i Bergen og flyttet til Oslo, Christiania, hvor hun ble resten av livet.

Det er i gang en diskusjon om hvorvidt livsmestring skal inn på læreplanen for skolen.

Jeg har også undervist, i vanlig skole og på piano, og mange av mine musikerkolleger som jeg kjenner, oppfatter jeg på mange måter tenker nokså mye sånn som jeg har skissert over. Jeg var innom Barratt Due en periode som pianist, og inntrykket er bare utrolig fint, man er på et høyt nivå musikalsk, og man jobber masse, men man har det gøy, og henda i lomma er nesten et passende uttrykk når det gjelder holdning, samtidig som man er død konsentrert, oppmerksom, og, håper jeg, nysgjerrig. 

Jeg tror det stemmer. 

De er vel ikke akkurat alene i norsk pedagogisk virkelighet, heller, med de tingene der, de har bare også en utrolig entusiasme for musikken og for selve spillingen som må ha gått i arv fra de som startet skolen.

Frihet og faglighet, en idé som man kan få inntrykk av forsøkes torpedert for tiden av egentlig næringslivsfolk, både fra høyt (mye penger, store firmaer) og såkalt lavt (små bedrifter, såkalt lite penger).

I hvilken grad næringslivets tenkemåte er brukbar i offentlig virksomhet burde også være et større, generelt tema i debatten.

Jeg er ikke i skolen for tiden, men en kjapp observasjon av egne barn får meg til å tenke at det ikke er nødvendig å dra mere i denne retningen akkurat nå, det er det allerede mange som har gjort og fortsatt gjør. 

Hvis man har den oppfatningen av pedagogikk at det å undervise er en helhet, sett fra lærerens synspunkt, ikke minst, og at man til enhver tid må ta tak i den biten som trengs akkurat i øyeblikket, uten å miste eller ødelegge andre viktige sider av saken, så virker det som om kunnskap og disiplin er mer enn godt nok ivaretatt for tiden.

Ulempen med å være politiker er vel alltid at man befinner seg på avstand fra samfunnsproblemene. Enda mere når man har vært mere eller mindre heltidspolitiker hele arbeidslivet, men uansett vil man ikke kunne ha den samme kunnskapen som de som går til et arbeid i en bransje daglig.

Dermed burde man forvente forsiktighet fra politikere, generelt.

Det er sikkert ti år siden jeg var innom et lærerværelse tilfeldig, etter at jeg selv hadde sluttet som lærer, og fikk inntrykk av at bølgen av “kunnskapsskole” var i gang, og med en kommentar om at det kanskje ikke var dumt.

Men jeg kan ikke påstå at jeg vokste opp uten å lære kunnskap, jeg befant meg i overgangen fra den gamle til den nye skolen, hvis man skal si det sånn, vi måtte pugge gangetabellen og sterke verb på barneskolen, som var smart, og fikk rikelig plass til å ha egne meninger i samfunnsfagtimene både på ungdomsskolen og videregående, noe som også var lurt. Samtidig som vi måtte kunne konkrete ting var det hele veien plass til og forventning om selvstendighet, etter hvert mere enn å kunne tabeller over alle slags ting, og jeg var den typen som likte selvstendighet selv, så det passet meg godt. Men om jeg ikke kunne alle detaljer i alle fag var jeg etter hvert godt klar over eksistensen av kunnskap, også i andre fag enn mine favoritter, hadde en intuitiv eller vanemessig innøvd forståelse av strukturen i kunnskap, og kan fortsatt fylle inn og lese meg opp etter behov. 

Mere av dette jo høyere vi kom, altså forventning om selvstendige holdninger, som også er naturlig. Jeg har sett for eksempel matteundervisning som ga små barn valgmuligheter fra starten av, som ikke virket lurt med mindre du var virkelig intellektuelt interessert helt fra starten av. Idag, altså.

Jeg har vel inntrykk av at flere barn i dag er mere sånn som jeg var, mere intellektuelt interessert, men litt for mye av det er i dag bygget på prestasjon heller enn nysgjerrighet og interesse, og mister man balansen der får man lett stress. Jeg så på karakterer som et nødvendig onde, ikke som særlig interessant i seg selv, og mener fortsatt det.

At praktikere ikke passet helt inn i opplegget var et tema allerede da jeg gikk på skolen. Jeg synes her også det ikke burde være enten-eller, men kjenner ikke situasjonen, særlig i praktiske fag, godt nok.

Uansett er alt, inkludert kunnskap, bare forskjellige sider av saken undervisning og pedagogikk.

Jeg håper ikke noen mener man ikke skal lære å rette blikket innover såvel som utover? Det er nok av folk på banen i dag som mangler oversikt over seg selv og noen ganger opptrer rett og slett hensynsløst i samfunnslivet, det inntrykket får man i hvert fall. Om selvinnsikt burde opptre som et eget fag vet jeg ikke helt, men på samme måte som jeg fikk samfunnsfag inn med blodet på 70-tallet kan det godt hende behovet for basiskunnskap i psykologi til eget bruk er noe man trenger mer av i dag. Jeg kan egentlig ikke skjønne hvorfor ikke, i en utvikling hvor kultur og tenkemåte betyr så mye.

Nok en gang, mange temaer kan og vil være nyttige.

Men lærere følger jo med i samfunnsliv og -debatt, det er ikke nødvendig å dytte på dem formelt enhver politikers eller bestemors kjepphest for å få dem til å ta det inn i undervisningen. Ofte er det nok at et tema finnes i debatten, man ser jo som lærer gjerne i avisa for å finne ideer til egen undervisning, og oppvakte elever finnes også…

Overivrige utenforstående er et problem i flere fag enn pedagogikk, tror jeg.