Anmeldelse av Odd Nerdrums teaterstykke Immanuel Kants siste dager.

Jeg gikk på teater med Odd Nerdrum, men han var jo ikke der, annet enn gjennom stykket han hadde skrevet.

Det er for lenge siden til egentlig å skrive en ordentlig anmeldelse, flere uker, men jeg skriver allikevel.

Odd Nerdrum har vært omstridt og har også vært provoserende, men jeg må i hvert fall si med en gang at jeg synes en strid mellom figurativ og non-figurativ kunst er meningsløs. Det er ikke noe mere komplisert enn at enhver genre inneholder noe, eventuelt potensielt noe, og for meg er det ikke så mye mer å si om det, egentlig.

Jeg vet ikke om “kitsch” er Nerdrums versjon av andres oppfatning eller om noen faktisk har sagt det, men et sånt uttrykk om hans bilder er latterlig. 

Man kan jo si at tonen i mange av hans bilder er ganske dyster, og at han sånn sett deler uttrykk eller følelse med en god del modernister, etter min mening, men det er heller ikke noe stort poeng når det gjelder å vurdere hans kunst, bare en kommentar om tiden vi lever i.

Jeg er heller ikke enig i at man må kunne all klassisk maleteknikk for å kunne uttrykke seg i en eller annen genre, men det betyr jo heller ikke at man ikke kan uttrykke seg hvis man faktisk kan den teknikken og bruker den.

Begge deler er mulig, og begge deler skjer og bringer oss nye ideer. Ikke minst musikkfeltet renner over av fantastiske musikere som i hvert fall behersker sin egen musikk og får det fint til med det. Alle mulige andre typer finnes også, og selvfølgelig følger ofte kunnskap fra andre genrer eller teknikker med når man skifter beite som kunstner.

Teaterstykket er et godt stykke teater, for å si det sånn, det er spennende og godt spilt. Jeg ville ikke ha noe imot å se et stykke til av ham.

Det historiske perspektivet er vel ikke så realistisk, at Kant skulle være skjult homse er vel en beregnet fornærmelse, kanskje, mot…det som angrep Nerdrum? Man kan vel kanskje tenke sånn. Jeg er ikke helt godt nok filosofisk skolert til å si helt hva som rammet Nerdrum og hva han forsvarer seg mot i den forstand, men kjønnsmoral og i det hele tatt tørr intellektualitet er i hvert fall temaer.

I parentes bemerket var det vel også ganske mye spørsmål om hvor historisk “Amadeus” var, filmen og teaterstykket det var bygget på, men for meg er den allikevel en favoritt fordi det for en gangs skyld fremstilles en musiker på film som en musiker kan tro på, det er ikke ofte man ser det.

Hovedpersonen i Nerdrums stykke er heller ikke uinteressant hvis man ser litt bort fra Kant og erstatter ham i hvert fall delvis med en eller annen Osloboer eller i hvert fall norsk vitenskapsmann, ingeniør, fagmann innen et eller annet, i Nerdrums generasjon eller eldre, vil jeg kanskje si. Det går et skille et eller annet sted kanskje i alder eller i geografi i Norge når det gjelder holdninger både til seksualitet, intellektualitet og kunst.

Eller det finnes sikkert flere sånne grenser i vårt kulturelt sett nokså mangslungne land.

Hovedtemaet i “Kants siste dager” blir den eldre manns psykologi, morsbinding, ikke minst, var et interessant poeng i mitt hode, et ikke ferdigdiskutert emne i dagens Norge, man kan kanskje si merkelig nok. Eller kanskje ikke diskutert, jeg vet ikke helt. Kvinnene sitter med litt mange trumfkort for tiden, og uten at jeg skal ta fra dem kvinnefrigjøringen, er det noen temaer nettopp i forholdet mellom kjønnene, privat, ikke minst, som jeg tror vi trenger å finne mere ut av.

Skuespillet til Per Christian Ellefsen mot slutten av stykket er tidvis veldig interessant, når hele figuren bryter sammen og vi får i hvert fall delvis tilgang til hans traumer. Mye stoff til ettertanke, og også gjenkjennelse for ting jeg har sett eller opplevd.

Skuespillet hans var her noen ganger i nærheten av stort.

Underveis dit kunne man vel kanskje i hans rolle merke litt mye til Nerdrums irritasjon over som sagt oppfatninger jeg ikke har det samme innbitte forholdet til, men jeg burde jo selvsagt kjent konflikten rundt Nerdrum bedre for å kunne si noe mer ordentlig.

Mediestyret er uinteressant, forsåvidt, men ikke på den måten at offentligheten kanskje får et inntrykk til slutt av at en ordentlig kunstner…ikke er det. 

For Nerdrum er jo det.

Den døde studenten som kommer til Kant og sier ting, var visuelt og egentlig også innholdsmessig en genistrek, selv om noe av det han sier sikkert lyder patetisk hvis man vet for mye om konflikten mellom Nerdrum og verden eller hvem det nå er som har slåss.

Når man ikke vet så mye om det, tones de sidene av teksten ned, og det står igjen en hel del andre sider av saken og av denne rollen, også, som er mye mere spennende. Man kan ikke si at forholdet mellom kunstnere i videste forstand og offentligheten ikke er et viktig tema, særlig i et land som Norge og vel særlig i en tid som vår egen.

Uansett er jo det et evig tema, og som sagt, når man som tihører ikke er så dypt engasjert i den virkelige konflikten, blir teaterstykket desto mere interessant, selv med en antagelig uhistorisk Kant, det spiller også mindre rolle for stykket i seg selv.

Ellers synes jeg jo at hvis Kants kategoriske imperativ er ment å være et stort poeng i stykket, så tenker jeg nok i hvert fall at det tas alt for bokstavelig av alt for mange i Norge, man lager seg eller diskuterer seg fram til et prinsipp for noe og holder ofte videre for fast på det og for generelt. Kjønnsmoral, hvis det også er riktig oppfattet at det er et annet hovedtema, har også føringer i Oslo og andre steder i landet som er mildest talt alderdommelige.