Hva som skjer med kulturlivet…under koronakrisen?

En venn dirigerer korps. 

Noen av ungene forsvinner innimellom, de har symptomer, får ikke lov å gå på skolen eller på korpsøvelse. Plutselig har du tre kvart korps, eller noe sånt.

Når reglene forandrer seg hele tiden vet man ikke hva man har å forholde seg til, det er et problem. Det samme har jeg hørt fra restaurantbransjen. Det er lettere å forstå der, kanskje, for utenforstående, da, men for oss er det i tillegg til inntekter noen andre problemer knyttet til jobben i en sånn situasjon.

Plutselig får man ikke lov til å ha en konsert, man må strømme isteden. 

Jeg er sikker på jeg kjenner folk som ikke skjønner forskjellen på de to tingene.

Det fikser du vel, det er bare å sette opp et kamera, og så kjør. Er du dum, liksom? Jeg kan fortelle deg alt du trenger, det er enkelt.

Det er omtrent som å høre Høyrefolk snakke om penger. Det klarer dere så fint, dere er jo så flinke.

Eller noe i den retning.

Det spørs jo hvor…hardhudet man er og hvor erfaren og rutinert, når vi snakker om å få lagt om programmet hele tiden, antall barn, elever, kan man jobbe eller ikke. Når sånne ting kommer stadig vekk, uforutsett, så kommer kanskje nervene litt på høykant, og de praktiske tingene fungerer bvare sånn passeog så går hele opplegget dårlig.

Det spør jo litt hva det er.

Ja, stakkars deg, nerver, ja, har du ikke blitt kvitt dem enda?

Man blir ikke kvitt nerver når man spiller, de er en del av gamet. Energien, kaller noen det. Du vil kanskje ha en flat og kjedelig konsert?

Nehei.

Den energien du opplever, oppleves i våre hoder og kropper delvis som…nerver. Det trenger ikke være bare negativt, men hvis man blir litt for mye forstyrret krever det i hvert fall mere å få orden på ting. 

Så når det kommer folk inn i bildet som fungerer som en klokke, som en sementblander, kanskje, mange synes maskiner er gøy.

Jeg leste et intervju med noen dansere for mange år siden, klassisk ballett, tror jeg, og de ble spurt om det gjorde vondt?

Jeg husker ikke helt hva de svarte, men det var liksom tuller du?

Hverdagsproblemer, kalles det.

Det finnes maskiner i musikken også, greit, i noe genrer, du får spørre de som driver med det om det er noen forskjell. Jeg tror faktisk ikke det. Jeg har i hvert fall sjelden problemer med å kommunisere med andre musikere uansett genre, det er samme greia, føler jeg. Idé, forberedelse, nerver, selvfølgelig, du må bare passe på å være forberedt så de ikke slår deg i hodet på scenen uten at du er forberedt. Levering. Noen kaller dt prestasjon. Jeg driter i prestasjon, jeg vil heller ha musikk. Det er meg for tiden, ja, jeg kan konkurrere, men det er ikke derfor jeg gjør det jeg gjør.

Men gikk det bra? Det gikk skikkelig i dass. Topp kveld.

Det er grader av følsomhet og alt annet.

Så hver gang man endrer sånne praktiske ting får det stor innflytelse på selve jobben, som er å spille eller å undervise, også, i litt mindre grad, men for meg, i hvert fall, er det også showtime

Det er en mye mere følsom og personlig ting å spille en konsert enn å gjøre ferdig et regnskap, forandre administrasjonsrutiner eller skrive en rapport, hvis det er sånne ting jobben din går ut på.

Jobben til en musiker går ikke ut på de tingene der i det hele tatt. Enhver musikers drøm ville være å slippe administrasjon, for det jobben først og fremst går ut på er å spille sånn at du får – en opplevelse.

Hei Abid, dette er ikke akkurat skrevet til deg, men du kan godt lese det, siden du kanskje hadde en oppfatning om musikklivet som jeg synes var litt langt ute, litt komisk, egentlig, sorry, de der glamour-greiene. Du er vel forbi det, men det er en litt spesiell verden, og jeg begynner å bli dit lei av et land hvor “ingen” vet det eller bryr seg, men “alle” vil ha musikk. Jeg jobbet i den tyske kirken i Oslo noen år, og de visste alt. Jeg følte meg som en primadonna etter norske normer, for det eneste jeg trengte å gjøre var å forberede meg og spille. 

Ellers kunne jeg være så rar jeg ville og la være å hjelpe til med kaffen og sånt, til og med. Jeg kunne virkelig bare spille. 

Det er jo ikke så ofte man har det sånn, men det ble da litt musikk av det, det var skikkelig kult.

Jeg klager ikke over å ha det sånn før en konsert, jeg klager bare over at litt for mange ikke vet det og ikke tar profesjonelt hensyn.