Man kan virkelig merke diktaturet som sniker seg inn. 

Her i Oslo merkes det godt. 

Hvordan det skjer, i Norge?

Det skjer i hvert fall sosialt, blant annet ved at det er en grense for hvor mye du kan si, ikke avhengig av hva du sier eller hva som er saken, men avhengig av hvem “folk” synes du er.

Folk rundt deg, ikke minst.

På et eller annet tidspunkt blir du definert som en masekopp, hvis du sier for mye mot myndighetene, det er det du – til slutt – blir målt etter.

Nå må det være nok, liksom, hører du ikke hva statsministeren sier? Nå bretter vi opp ermene og gjør det han…hun sier.

Si meg hvem du er redd for å motsi…

…og jeg skal fortelle deg hvor mye frihet du har. Eller noe sånt, var det en som sa en eller annen gang.

Jeg vet ikke hvem som har vært hodeløse til å kalle en Facebookgruppe for Nasjonal Dugnad, med store forbokstaver.

Jeg tror ikke jeg skal kommentere det ytterligere. Hvem jeg da får på nakken…

Istedenfor å si mere om rammene for diskusjonen, skal jeg diskutere epidemi, pandemi, kall det hva du vil.

Er viruset spesielt farlig?

Jeg er ikke ekspert, men jeg leser.

La meg si med en gang at jeg ikke mener vi ikke skulle gjort noe.

Det synes jeg vi skulle, og det gjorde vi, sånn omtrent.

Men nå?

Ok, litt generelt først.

For barn er det visst mange andre ting som er mere farlig.

Det store flertallet av de som dør er eldre som også er syke.

Hvert år er det en influensaepidemi som tar livet av ikke minst eldre som er svake.

I Norge pleier den å ta flere liv enn Korona har gjort i år.

På verdensbasis en del færre, med en god del variasjon fra land til land, synes jeg at jeg ser. Det har med håndtering å gjøre, opplagt, og penger, men det kan jo godt være andre grunner til det også. Man reagerer ikke likt på enhver sykdom.

Jeg synes det virker sannsynlig at levemåte og kultur også spiller inn. Det gjør vel det generelt når det gjelder sykdomsbildet i en befolkning.

Men antallet dødsfall viser i hvert fall her hjemme nesten flat kurve – siden juni. Det dør noen få i uka.

Siden begynnelsen av august har smittetallene her hjemme gått oppover.

Antall innleggelser og antall dødsfall har ikke fulgt etter. Vi er nå i slutten av oktober.

Det er flest litt yngre som smittes nå, alder 20-50 roughly, selv om noen av de tallene som presenteres ikke er justert for totalt antall mennesker i gruppa.

Men fortsatt dør nesten ingen.

Faktisk så få at det er litt uvanlig i seg selv, sammenlignet med et normalt år.

Hvor ukjent er dette viruset? Regner noen, helt seriøst med en inkubasjonstid på flere måneder?

Jeg tror ikke det er sannsynlig.

Det var som sagt ikke dumt å gjøre noe i vår, jeg mener ikke det, selv om vi gjerne kan diskutere detaljer i hvor lurt det var, det som ble gjort.

Vi stoppet vel antagelig de verste, kanskje med litt enkle midler, men de virket vel.

Jeg mener heller ikke vi ikke skulle gjort noe.

Og vi gjør jo fortsatt noe, men hvorfor trenger vi en masse strenge tiltak nå?

Det virker tilfeldig hva man går løs på, man går løs på utelivsbransjen og kulturlivet.

Hvorfor det?

Det meste av smitten skjer jo ikke der, det aller meste skjer hjemme.

Men det der begrepet flokkimmunitet – det er jo ikke helt et biologisk begrep, det betyr vel bare at mange av oss blir immune, hvis vi blir det?

At man når man kommer så langt har en befolkning som i det store og hele er immune?

Ser det ikke litt ut som en del av oss er blitt det?

Jeg tar gjerne imot protester fra faglig hold, men hvis de bare går ut på at vi ikke vet det, garanterer jeg ikke min tilslutning.

Sverige heiv seg ut i det, og det var kanskje ikke helt lurt, selv om jeg heller ikke tror det er helt lurt å sammenligne forskjellige land direkte. Helt like er vi nå ikke, selv om vi mener vi forstår hverandre sånn ganske bra.

Men det virker i hvert fall som om vi kanskje er der nå, at mange av oss faktisk er immune, eller at yngre generelt ikke rammes hardt.

Jeg tar gjerne imot protester fra faglig hold, men den der tallenes tale som liksom får alle til å forstumme…de har ikke vært dramatiske på en god stund, ikke når det gjelder sykdom og dødsfall.

Smittetall oppover, lite sykdom.

Det virker som om regjeringen relaterer til engstelige folk, like uvitende som den selv, og føler presset om å gjøre noe.

Det er ikke alltid noe å gjøre, eller altså…vi gjør jo noe allerede. 

Vurder heller hva som er lurt akkurat nå.

En del politiske tendenser var i sving og på vei før Korona.

Når det gjelder tenkemåte er denne artikkelen fra Pål Steigans blogg verdt å lese, i hvert fall den replikkvekslingen mellom Fredrik Solvang og Bent Høie.

Pål Steigan hadde selv en diktator i magen, den er der kanskje enda.

I likhet med mange av oss nordmenn.

Det er også en grunn til å lytte til ham…på seg selv kjenner man andre.

Jeg synes det er en fornuftig bruk av den hardheten når den blir brukt til å slåss mot andres dårlig begrunnete hardhet, som det er mye av på toppen av politikken idag. Den synes jo også bedre når den først synes, på grunn av nettet.

Men vi må passe oss litt, av to grunner: 

Vi må ha en generell retning på ting, på politikken, ikke bare løse opp alt. Carl I. Hagen har vært en typisk leder for en protestbevegelse – på mange felt. På andre områder så konservativ at det ikke tåles å flytte på en eneste tanke.

Sånn er mange av oss, vil jeg si, bare ikke på de samme tingene.

Derfor er det jo faktisk viktig å ha alle de diskusjonene vi har, fordi vi til syvende og sist – og da tenker jeg på hele politikken – så må vi antagelig ha en eller annen form for kompromiss – i mange saker, på mange felt.

I hardheten ligger det av og til begravd noe fornuft, og av og til ikke.

Harde metoder er allikevel, dessverre, ofte uakseptabelt. Det kommer vel an på, men det er i hvert fall noen ganger sant. Forståelsen av demokratiet…

Dette er politikk in general.

Når det gjelder denne epidemien – jada, jeg kan ordet pandemi, men en pandemi er én type epidemi. Det finnes innarbeidede begreper for mange ting, det er folk før oss som har tenkt tanker som vi kanskje…fortsatt kan bruke til noe, og som kan få ned adrenalinnivået litt.

Alt er tross alt ikke nytt, selv om hele situasjonen på mange måter er det.

Dagens diktaturtendenser her hjemme er sterkt preget av faget markedsføring.

De fleste i regjeringen, mener jeg å huske, har utdanning i markedsføring, i blanding med andre fag som ofte også har tilknytning til penger, eller til makt.

Markedsføring er ikke akkurat noe kunnskapsfag.

Det man lærer er avansert salg, kan man si.

Menneskesyn, samfunnssyn, i markedsføringsfaget…jeg vet ikke hva det er. Kundepsykologi? Den er i hvert fall ment å kartlegge når du er i ferd med å ta en kjøpsavgjørelse. 

I andre fag kan sånne temaer være gjenstand for mye tenkning. Det finnes en masse kunnskap om det.

En filosof, en litteraturviter, en musiker, en bonde…en avløser. En skuespiller.

En selger har også noe å komme med, bevares.

Men diktatur handler også om ensretting i tankegangen.

Salg er for viktig for tiden, som premissleverandør.

Det er vel der Carl I. Hagen kommer inn.

På tide å få dissekert hans politiske person og få ham ut av politikken, helst. 

Når det gjelder salg…så er vel jobben gjort når penga er kommet inn.

Bent Høies kommentar “du kan ikke bidra til å så tvil om dette” eller hva han sier, er en typisk markedsføringskommentar, med en eller annen form for helseangst i bunnen.

Og ikke en diskusjon om temaet, det er vel det Fredrik Solvang er ute etter, for det regner Høie som vedtatt.

Som sagt, jeg synes ikke det er grunn til å gå i taket på grunn av dette, særlig ikke her hjemme, særlig ikke nå. Vi har faktisk gjort det som trengtes, og selv om det var litt rotete, og hadde uheldihe sider, så har man vel sånn noenlunde kommet ned på beina, som i mange saker før. Jeg hører ikke til dem som mener at enhver politiker har 100% vond vilje eller lyver hele tiden eller gjør alt galt.

Politikk er politkk, til en viss grad.

Det skjer ting som ikke er ok, det synes jeg også. Men håndteringen av denne situasjonen har ikke vært så verst – kunnskapsnivået også tatt i betraktning. 

Det er litt sånn vi kan være, alle sammen. Vi pleide å fikse en del ting allikevel, i Norge, snakker jeg om, og så pleide det, også tidligere, å være…en del maktmisbruk og en del andre ting som slett ikke burde vært sånn.

Men en del tendenser, nå, har vært der lenge før Korona, som sagt.

FrPs irritasjon over kunstnere, for eksempel.

Høyres overlegenhet når det gjelder penger.

Folk som sier at for dem kunne godt alle restauranter og puber stenge, for godt.

Motviljen mot Oslo og kanskje andre byer, og mangelen på forståelse av hva en storby er, eller i det hele tatt en by.

For mye enten-eller-tenkning i situasjoner hvor ting ikke er så enkle, eller hvor det som blir fremstilt som uavvendelige valg mellom to alternativer ikke er det. Man kunne tilgodese begge parter, to posisjoner utelukker ikke alltid hverandre.

Alt sammen i mitt hode nokså kjipe tendenser, neon ganger med resultater som ikke er særlig godt begrunnet samfunnsmessig.

Diktaturtendenser.

På toppen, og her nede.