Da jeg stakk nesa et lite stykke inn i en profesjonell vinverden, eller kanskje egentlig matverden, var det en som sa at jeg burde interessere meg for drue. Altså Chardonnay, Riesling, Pinot gris. Og så videre. Det er vel ikke helt feil tenkt, jeg har vel opparbeidet noen favoritter, Sauvignon blanc, som jeg synes noen ganger har så fine kvaliteter som norsk fjellvann, fra en bekk, da, Pinot gris, som ikke trenger å være så klar i læten, tvert imot en kombinasjon av minst to motstridende smaker, kanskje, til og med.

Men siden jeg er blitt litt av en turist i livet (og jeg er ikke helt sikker på om det alltid er ok) – men når det gjelder vin er det vel lov, altså, som turist er jo steder viktig. Så da vet jeg ikke om jeg tar med meg interessen for Sauvignon blanc til New Zealand, hvor jeg tror jeg drakk noe fra (neida, jeg har ikke vært der) eller om jeg egentlig vet hvilken drue de bruker mest i Franken, som foreløpig er det tyske vinområdet jeg er mest fan av.

Jeg hadde en lang periode for masse år siden hvor jeg drakk masse fra Alsace, og nysgjerrigheten kom jo også av at jeg hadde vært der som 16-åring, utsendt fra Natur og Ungdom som deltaker på et samferdselsseminar, hvor det var gratis drikke til maten, en kvartflaske vin hvis du ville, og ingen brydde seg om at jeg kunne være 16 på Europarådets ungdomssenter, så det var jo strålende luksus.

Vi var et sted i byen og spiste blåskjell også, prøvde oss på et dansested eller noe sånt, men synes det var litt dyrt, men jeg var veldig fornøyd med at jeg fikk sagt akkurat det på fransk.

Strasbourg festet seg i hvert fall i hodet og sjela.

På polet her, nå, var jeg ikke helt ferdig med det der dyre (hvit-)viner, men det er jo ikke helt i orden å kjøpe sånt når man egentlig ikke føler for å lage mat. Jeg hadde noe karbonadedeig og selvfølgelig krydder, og fant forsåvidt ut at denne nokså dyre Chardonnay’en fra Côtes du Jura ikke umiddelbart likte alt for mye thai-feeling, litt mer i retning europeisk mattradisjon, selv om det blir en smule useriøst gjettverk med sånn mat.

Det å koble vin og mat, og forskjellige smaker…for meg er det kanskje lettest å tenke vanlig estetikk, man har et repertoar av smaker i hodet, vet noe om hva man liker, og prøver å bygge noe harmonisk. Sånn sett ligner det all annen estetisk kreativitet.

Jura-regionen ligger mellom Burgund og Sveits, ikke så langt syd for Alsace, egentlig, men åpenbart med en helt annen type vin. Når jeg snakker til en av de som jobber på polet her på min helt egne vin-sosiolekt, om for høyt abstraksjonsnivå og det ene og det andre, så får jeg til svar at sånt handler for eksempel om jordsmonn.

Når jeg, fortsatt som turist, går hjem og leser om akkurat sånt, så sprekker plutselig den der boblen med dyr/billig, og helt andre perspektiver åpner seg, for utforskning. En eller annen sa en gang at snobberiet hører med til vinverdenen, men hvis man aksepterer det og ikke prøver å flytte på noe, er det like korttenkt som når Linda Hofstad Helleland sier at hør nå her, det har foregått en sentraliseringstrend internasjonalt, hva kan dere gjøre med det, liksom?
Tja, vi hadde jo vårt eget opplegg på det, kanskje vi skulle begynne der? ville jeg kanskje sagt.

Når det gjelder perspektiver på vin håper jeg kveldens glass har åpnet noen nye veier, ut av noe som jo var en begynnelse, en litt enkel en, men allikevel noe.

Domaine Rolet, Côtes de Jura 2018.