En annen ting som kommer når du har levd på for lite penger over tid, er angsten for tom lommebok. Hadde du den ikke før du begynte å slite økonomisk, kommer den på et tidspunkt. Plutselig gir det å ha noe på konto ikke nok trygghet, 5000 er ikke nok, selv ved høyere summer fortsetter stresset, i hvert fall hvis pila på kontoen er på vei ned.

Dette inntreffer kanskje ofte når økonomien tross alt er i ferd med å bedre seg, da først har man overskudd til å merke hvordan man har det. Som sagt synes jeg medlidenheten har en tendens til å minke, også, følelsen av at alle med sånne problemer er i samme båt blir litt borte, man blir opptatt av å beholde de pengene man har.

Til en viss grad må man jo ta vare på seg selv også.

Jeg snakket en gang med en, som jeg tror jeg også har nevnt, som ikke syntes det føltes trygt – for landet – å ha 5000 milliarder eller noe sånt i oljefondet, nivået var omtrent der da. Jeg har glemt hvor mye han tenkte begynte å nærme seg nok, men han hadde en idé om at vi burde kunne leve som rentenister – altså bare av rentene.

Om han virkelig mente det vet jeg ikke helt, mange av oss har en tendens til å fable litt mye privat, også om felles anliggender.

Men det illustrerer angsten for pengene, som sitter i mange, kanskje flertallet, og som det kan virke som man ikke kjenner hvis man har vokst opp med god økonomi – og blitt der. Den tryggheten mange ledende politikere i dag snakker med, for ikke å snakke om evnen til å være uberørt, forteller oss at de ikke riktig kjenner historien til mange av dem de…styrer.

Oss, kan jeg kanskje si, selv om jeg ikke er vokst opp med pengemangel. Nå har jeg i hvert fall erfart den, og sett litt av den erfaringen hos andre.

Men den utryggheten jeg snakker om, finnes i hodene til andre politikere, som gjør forsøk på å styre samfunnet litt som de styrer sin egen lommebok – i redsel, antar jeg, og i hvert fall strenghet.

Redigert etter publisering.