En gutt sang utenfor, akkurat passe høyt, ikke en norsk sang, helt uten bekymring, den var ikke i sangen, ikke i gata. Ingen grunn til det, hørtes det ut som. Han hadde en ganske stor snøball i hendene som han klappet på mens han gikk, akkurat som jeg pleide å ha da jeg var 9.

Jeg hadde vinduet oppe litt selv om det var kaldt ute.

Jeg tenkte wow, det der er første gang, i hvert fall her i Oslo. Hvis…de, liksom, begynner å falle litt til ro, nyte livet og til og med snøen, samtidig som det går an å holde på sin egen kultur – hva mere kan man be om?

Jeg burde hatt noen på middag for leenge siden, men når man lever som ei kråke, i et rot…

For å snakke om kultur igjen, ok, min kultur, den er jo norsk, jeg har ikke bodd i andre land, selv om jeg har reist…litt, den er blandet, skal vi si innenlands, Vestlandet, Nord-Norge, særlig, samisk kultur leste jeg om da jeg var barn, og jeg kan ikke si det akkurat skadet å møte den…de kødda aldri med meg, tvert imot. Acquired culture, absolutt, men hvor lang avstand fra lavvoen til Sørkedalen? Ikke lang, bare mer av det samme og mer av noe helt annet. Ned på rompa, tilsynelatende henslengt rundt et bål, men kanskje ikke så henslengt allikevel.


Avslappet – og våken.

Østlending? Ja, også, men med så mye humor i magan at jeg ikke klarer for mange uniformsstriper uten å le, hvis folk begynner å ta dem…alvorlig. Jeg ler ikke av alt alltid, men unngår krig i det lengste. Jeg liker å skrive ordentlig, og så gi f innimellom grammatikken.

For meg er det løsningen på noe som ikke har vært et problem for meg, så ok, jeg trekker andres verketenner igjen, men hvordan kan man la være å være kritisk til sin egen kultur? Man gir jo ikke opp hele pakka av den grunn – det går ikke, men litt går an. Kultur i betydningen væremåte er jo dobbel, mennesker er kjipe og fantastiske. Man kan være nødt til å slåss for noe, eller det kan vise seg at det var helt unødvendig å slåss, når du endelig tok sjansen på å si noe litt ordentlig i fremmed selskap, de hadde ikke noe imot det du trodde skulle være et problem.

Tillit. Jeg har det slett ikke alltid, men jeg er for nysgjerrig til ikke å oppsøke…mennesker. Det går bra…og det går på trynet.

Opp igjen…

Jeg vet ikke helt når svart dukket opp, altså, selvsagt, Scott Joplin, ragtime, jazz, 12-13-års-alderen, først «gammeljazz», seinere mainstream jazz, som jeg kaller det, liksom Oscar P., og hva heter hun, Strange Fruit, shit…Billie Holiday, det er sikkert ikke mainstream, men Count Basie, Bill Evans er jo ikke svart utvendig, men…ja. Tubasoloer og alt i genren.

Svart innvendig?
Treffer du meg på riktig tidspunkt og måte, så ja.

En personlighet er mange ting. Som sagt, rasjonalitet på min måte var allikevel siste skanse en gang, ikke kødd med Mozart, da får du så hatten passer, men i dag er vel rytmen mer under angrep, next stop portforbud.

Lyden av portforbud er vel en sinustone fra en eller annen maskin som holder deg i live.

Death…

Metal, finnes jo også.

Kanskje bedre å lage kunst av det enn å være død på gata, enten man fysisk sett lever, på gata, eller ikke.

Jeg liker uansett en sang inn gjennom vinduet.

På tide å vende blikket mot egen kultur så det er noe å by på.

Og noe å lage nye blandinger av.