New Public Management – ny offentlig administrasjon eller styring, betyr det jo rett og slett – er omtalt i Store norske leksikon, i en artikkel som tar skal vi si “offisielle” begrunnelser og fremstillinger av NPM sånn noenlunde på face value, selv om de behandles til en viss grad kritisk.

Markedet er generelt forbildet, sies det, altså for hvordan offentlig administrasjon skal fungere, “men med visse tilpasninger der det er vanskelig å ta i bruk markedsløsninger”.

OECD nevnes som en premissgiver, de har tydeligvis definert en del ting i dette tidlig på 90-tallet – målstyring, økt konkurranse for offentlige tjenester (og dermed privatisering) – og større valgfrihet for brukere av tjenestene – er det som nevnes i denne forbindelsen.

Jeg kjenner ikke historien til den norske statsadministrasjonen ordentlig, har mest kjennskap til det offentlige som vanlig bruker av tjenester og som pasient, men jeg har hørt synspunktet at vi har sluppet unna en del litt voldsomme ting i byråkratiet fordi hele systemet ble bygget opp på ordentlig da vi ble et selvstendig land, og at det finnes mere problematiske vaner eller uvaner i andre lands administrasjon på grunn av en lengre historie som et kanskje ikke bare selvstendig, men mektig land.

Jeg vil si, bare som vanlig bruker, at byråkrati – noen ganger – alltid vil kunne ha litt underholdningsverdi, men at det allikevel kan være noen gode grunner til heller ikke alltid å plukke i stykker systemer.

En grunn er selvfølgelig at regler ikke alltid kan tilpasses alle, og at alle systemer tross alt har en tendens til å bli rigide og kanskje rare. Man skal ikke bruke det som unnskyldning for urettferdighet, men grenser vil det finnes og bør det finnes – også.

Allikevel vil jeg si at den følelsen jeg får når jeg leser om New Public Management, er at den skyggen som mn føler ligger bak ikke er tanken om felles goder, men ideen om at offentlig styring ikke egentlig er av det gode, og en egoisme, også, som kommer fra store firmaer eller fra folk som taler deres sak.

Prinsipielt velger jeg meg en kombinasjonsposisjon i det der, å slippe helt taket i styring har jeg ikke tro på, men for mye av det skaper også problemer.

Merkelig nok har dagens stat tatt seg en god del til rette i våre liv, med en høyreside ved roret som en gang pleide å snakke mot Orwellske løsninger, ikke for.

Erna Solbergs mange regjeringer har ofte beveget seg i to helt motsatte retninger på en gang, men det gjenstår vel å finne ut om det egentlig er noen forskjell på H og FrP akkurat nå.

Målstyring for en hel organisasjon kan nok være positivt, og nå snakker jeg ikke som noen erfaren administrator, det er nesten en outsiderkommentar, men allikevel høres det for meg ut som det ikke er et prinsipp som bør dras for langt.

Enhver organisasjon vil ha sine tendenser og sine problemer, enten det handler om for stor stillstand på et eller annet felt eller at man er på vei i en retning som man ikke bør, eller som det i hvert fall vil være diskusjon om, med synspunkter som forhåpentlig – og best – er preget av et engasjement for det som man egentlig holder på med, enten det heter kirke eller skole, bare for å ta to ting som jeg har jobbet med, eller hva som helst annet. Samfunnet holder jo tross alt ikke egentlig på med administrasjon eller økonomistyring – de tingene er der for å skape noe annet vi vil ha.

Utenfra sett, og jada, også med mine politiske briller, virker dagens utvikling i det offentlige i stor grad som om den styres av næringslivsfolk, ikke bare med den hensikt å “forbedre”, som de alltid sier, men med den doble hensikt å rake til seg inntektskilder, og å omforme offentlig administrasjon i sitt eget bilde, å gjøre dens arbeid mye mere lik næringslivets arbeidsmåter, siden noen tror eller mener den er bedre – også for det offentlige.

Det at faste regler erstattes med løsere, at mere manøvreringsrett gis til ledere i systemet, vil i hvert fall i noen tilfeller gi mindre oversikt for innbyggere og brukere av systemet, i noen tilfeller dårligere rettssikkerhet, hvis en større andel avgjørelser overlates til noens skjønn istedenfor faste regler som alle kjenner.

Rene fullmaktslover er et ord som i mitt hode hører til i diktaturer, hvor den politiske ledelsen hever seg over folkevalgte organer ikke bare reelt, men også formelt.

Rettssikkerhet og mulighet for oversikt for den enkelte, for oss, er to viktige generelle prinsipper for offentlig administrasjon. Det å kunne skaffe seg regler lett, det at de er offentlige, lett tilgjengelig og ikke for kompliserte, alt det er med på å gi den enkelte borger mulighet til å forsvare sine rettigheter overfor systemet når det trengs, og også å kunne se grensene for sine egne rettigheter, for de må – normalt også finnes.

Situasjonen under korona er jo forresten ikke normal.

At de to prinsippene jeg snakker om må ha en annen posisjon enn i en privat bedrift mener jeg er opplagt, en bedrift må – til en viss grad – ha rett og mulighet til å manøvrere etter eget forgodtbefinnende, det behovet har ikke en tradisjonell offentlig administrasjon i samme grad, med mindre den misbrukes politisk.

En bedrift skal ikke bryte loven, så lenge loven er rimelig, men den jobber tradisjonelt i en annen virkelighet enn det offentlige, den befinner seg i et marked, og har ikke de samme rettigheter til å bestemme premissene for alle andre som staten har hatt.

De to tingene er dermed mye viktigere i offentlig enn i privat administrasjon. 

Blandinger finnes og fantes, offentlige bedrifter, for eksempel, og sånne ting krever vel en egen diskusjon, men når det gjelder forvaltning mener jeg vel det ikke er lurt å blande kortene for mye, å holde fra hverandre selve målene og dermed noen av rammene for demokratiets forlengede armer og pengenes.

At offentlig administrasjon skal opptre på vegne av oss alle, gjør også at systemet lett blir tregere, fordi selve oppgaven som offentlig byråkrat egentlig er å sørge for at ting går riktig for seg, etter reglene, mens en privat ansatts hovedjobb er å være med på å levere en vare til noen som betaler for den.

Jeg synes ikke man burde blande de to tingene helt sammen, selv om det er gjort i gnske stor grad i dag. Et demokrati er ikke det samme som et næringsliv.

Mye misnøye med treghet i det offentlige har ført til at systemet ikke lenger er så tregt bestandig, men dette er ikke alltid en fordel, man mister også på denne måten lett oversikten som innbygger, og det er ikke nødvendigvis noen fordel å ta raske avgjørelser i eget liv heller, man rekker rett og slett ikke å tenke seg om.

Kostnadene ved å speede opp systemet kjenner jeg ikke, men det er kanskje ikke usannsynlig at de også øker. Altså, penger, kanskje fordi det tross alt er mere arbeidskrevende.

Noen, i politikken og ellers, har brukt en god del krefter på å snakke det offentlige ned, nokså grundig og generelt, det snakkes om ineffektivitet og treghet, kanskje først og fremst.

Det gamle systemet var ikke alltid så kjapt, men det var faktisk oversiktlig og redelig.

Og som sagt, tregheten ga en tid til å tenke og planlegge når det trengtes, for eksempel under sykdom.

Jo raskere alt skjer, desto mere må man stole på at alle involverte vet nøyaktig hva som er riktig å gjøre.

Er det flere enn meg som får assosiasjoner til populistiske utsagn av det siste poenget? De som er sånn i det politiske landskapet diskuterer sjelden hva som er riktig å gjøre, det vet de jo, ganske enkelt, for dem er ofte det eneste som betyr noe hvor raskt man får gjort…det.

Og hva det er, det vet jo som kjent alle.

Omtrent sånn snakkes det ofte.

Og med høyt tempo settes det press på de som faktisk kan noe, og som gjør selve jobben, leger, lærere, musikere antagelig også, alle mulige fagfolk må jobbe ræva av seg etter en rytme som settes fra toppen, av folk som ikke kan de fagene og kanskje ikke har noe konkret forhold til dem. Målstyring får vel ofte et litt rart preg på grunn av det, fordi målene settes av folk som ikke kjenner ordentlig til hva som egentlig gjøres, og hvordan, og dermed ikke vet helt hva som egentlig bør gjøres. Det er ikke det at fagfolkene kan bestemme det heller 100%, kanskje, det bør være en dynamikk der, ellers får man kanskje en situsjon som med korona, hvor politikkens letthet blir tydelig, og fagfolks vurderinger kanskje veier for tungt.

Men idag har noen hånden på rattet på det offentlge, virker det som, og kanskje på mange måter med retning grøfta, noen presser oss dit med vilje, tror jeg, om ikke med kunnskap.

Jeg vet ikke om det ville være nok å gjeninnføre den respekten for fag, om vi faktisk har et skikkelig behov for den store gruppe av administratorer som har vokst fram. Hvis de er så gode til å administrere – og det pleide å være nokså mye god vilje i Norge – så kunne kanskje mange problemer vært løst bare med en bedre balanse mellom administrasjon og det som administreres.

Jeg vet godt at jeg tar vel store ord i munnen, de som sitter og gjør fornuftige jobber får tenke og kommentere.

Og huske på de politiske agendaer, FrP og Høyre utnytter raskt enhver enighet i ord eller prinsipp til å gjennomføre sin egen politikk, selv om det ikke var den man var enige om.

New Public Management forbindes med en nyliberalistisk ideologi, den befinner seg altså på den såkalte høyresiden i politikken, i utgangspunktet. Det betyr også at det ligger en politisk dagsorden bak. 

Den er kanskje generelt ikke helt enkel og vel heller ikke utformet av bare én gruppe i samfunnet, men det handler i hvert fall om, som sagt etter min mening, at noen har villet tjene penger på de offentlige oppgavene og delvis har brukt vikarierende argumenter for å få til det.

For noen handler det om en irritasjon over systemets treghet, som i hvert fall delvis skyldes at de ikke helt vet eller bryr seg om hva det var til for. Kritikk må være lov, men ødeleggelse… 

Kanskje det er riktig å si at ideen bak er så enkel at resultatet blir komplisert fordi samfunnet er mere komplisert enn de har tenkt seg, de som har ideen.

Det føles ofte som om nye koster har overtatt gamle systemer, går løs på dem med fynd og klem, og etter noen år ender med nesten like gode løsninger som de som var der i utgangspunktet, etter å ha lært en gang til det samme som systemet de administrerer kunne – i utgangspunktet. Og etter å ha kjørt det i grøfta eller nesten i grøfta først, eller gjort overdrevne ting.

En dyr måte å lære opp en ny generasjon, i så fall, og ofte til nokså stor irritasjon og ulempe for brukere.

Det finnes et kommunikasjonsproblem i samfunnet som gjør at politiske diskusjoner og løsninger ofte blir unødvendig vanskelige. Noe av dette skyldes datateknologien, som krever mye omlegging av tenkemåte og arbeidsmåte. Det finnes helt sikkert effektiviseringsgevinster også, men for meg virker det som om de befinner seg mere på den tekniske siden, mye kommunikasjon er foreløpig egentlig blitt mere komplisert, er i hvert fall et inntrykk, nok en gang utenfra. Men man vil antagelig svare t behovene hr endret seg og at vi gjør utfører andre oppgaver enn før.

Jeg tror unsett også samtidig vi holder på å løse en del mye mere grunnleggende problemer, også via datamaskinen, så noe entydig bilde får ikke jeg helt frem selv om jeg er kritisk til en god del effekter av digitalisering.

For noen er maskina en vei ut av ensomheten, for andre inn i samme. Eller kanskje man skulle si at den fungerer forskjellig i forskjellige situasjoner, i dette perspektivet. Ensomhet.

Men noe av det kommunikasjonsproblemet jeg snakker om skyldes mangel på kunnskap både om samfunnet og om systemer generelt, jada, jeg snakker om populisme igjen. Man kan ikke gjøre hva som helst med regler og organisasjoner uten at det blir problemer av det, og hvis som sagt grunnen er klønethet, egentlig…

Det offentlige vs det private…for noen er forakten for det offentlige så generell og stor at tja…de vil vel helst avskaffe alle offentlige løsninger.

Om de forstår hva de holder på med er jeg ikke sikker på. Om det er mange som tenker sånn vet jeg egentlig heller ikke.

USA er for noen et ideal, og på dette området, forholdet til det offentlige, skjønner ikke jeg helt det poenget.

Jeg er enig i at det er en grense for hvor mye det offentlige skal ta seg av, generelt i samfunnet, og at det særlig var et tema, men i dag er det offentlige i ikke så liten grad tatt over av næringslivsfolk og næringslivstenkning, på måter som heller ikke alltid tjener oss, og staten brukes også tildels på måter som gjør at vi virkelig må begynne å forsvare oss mot den.

FrPs velgere virker ofte ikke som om de ser helt hva de er eller har vært med på i politikken, og Høyres politikere virker også ofte nokså virkelighetsfjerne for tiden, ikke minst når det gjelder temaer som overvåking og offentlighet, men også generelt når det gjelder konkrete effekter av politikk, nesten i sin alminnelighet.

Når det gjelder veksten i byråkratiet har jeg ikke oversikt, det må være mange ting, kanskje, i gang. Den gamle vitsen med at alle (offentlige) organisjoner vokser nærmest av seg selv – det finnes nok, vil jeg tro, helt feil er det ikke. Men det finnes også trangsynte som ikke bryr seg om naboens behov og omtrent ikke ser samfunnet, så man får balansere litt forsiktig.