Ett muslimsk poeng som jeg tenker det kanskje ikke er lurt å dra helt ut, hvis det stemmer, er til gjengjeld veldig nyttig i passe, gjerne store porsjoner. 

Jeg tenker på en formulering som virker nokså sentral, “hvis du skader ett menneske er det som om du skader alle mennesker”.

På én måte en fantastisk rettesnor for samfunnslivet, er min første tanke, og det kan jeg merke på de jeg snakker med i nabolaget og ellers, de som kommer fra muslimske land, eller familien gjør det, at hensynet til andre finnes det masse av, virkelig omtanke og ofte en mykhet i holdningen til andre.

Men en kristen setning som ligner veldig, men som har et helt annet perspektiv, “Det dere gjør mot en av disse små, gjør dere mot meg”, altså Jesus, altså Gud.

Poenget for meg med det er, uansett hva man gjør, finnes det tilgivelse.

Hvor jævlig enn Mel Gibson fremstiller Jesu fysiske lidelser og uansett hvor full den vestlige kunsthistorien er av medlidenhet for Jesus på korset, det at Gud var på jorda og døde som menneske er for meg nok til å si at man i siste ende, i døden, egentlig, er fritatt for straff uansett hva man har gjort. Konsekvenser kan det være, i denne verden, som man bør rydde opp i, og om man gjør det eller ikke kan jo være så forskjellig, men prinsipielt er ikke alle konflikter nødt til å vare evig eller tas ut i sin ytterste konsekvens.

Det er de selvfølgelig heller ikke i en muslimsk eller en annen verden med andre tenkemåter, det finnes tilgivelse og hensyn og alle mulige andre positive menneskelige egenskaper, som også finner normale uttrykk i samfunnslivet. Nok en gang tror jeg ikke på å sammenligne kulturer direkte.

Men som en ramme rundt fortellingen, rundt livet, lurer jeg på om det er en forskjell.

Det kn godt hende det er noe jeg har misforstått.

Hvis man skulle lage teorier om hva som skjer når man dør, og mange har vel gjort det, så ville jeg si at det virker ikke så usannsynlig at man får med seg det gode man har gjort mens man levde, mens de problemene man skapte går i oppløsning i ens egen personlighet. Jeg har alltid likt Platon ganske godt, sorry, men hvis det mest virkelige er ideer, så kanskje det mest virkelige stedet er Himmelen, og det vi klarer å lage sånn her og nå, men i så fall nytter det ikke å ta med seg ting som ikke er bra dit.

LIvet kan ta rotta på deg, andre mennesker i den milde grad, men for meg, i hvert fall i skrivende stund, kan jeg ikke helt ta inn at Gud skulle straffe meg, forutsatt at jeg prøver i hvert fall noenlunde og hovedsaklig å gjøre noe bra med livet, eller, rettere sagt, ingen gjør bare feil ting, heller.

Akkurat hva som er bra og hva som ikke er det tror jeg kanskje man skulle konsultere både vår egen og alle mulige folkeslags kunsthistorie for å få en idé om, og ikke mene alt for mye om i utgangspunktet. Men som prinsipp.

Og jeg mener heller ikke perfekt, det er i hvert fall en slitsom modus som man vel sånn stort sett ikke bør pålegge andre å leve i.

Jeg er ikke sikker på hvor i et muslimsk hode akkurat det innledende poenget ville sitte, i skal vi si livsfilosofien eller rett og slett filosofien, men i hvert fall, i møtet med muslimske naboer, og ikke bare dem, forresten, folk med annen religiøs eller kulturell bakgrunn også – så er fattigdom så sterkt tilstede i bevisstheten at man fristes til å tro at for mange er lidelsen, kanskje særlig den lidelsen, nesten tilværelsens grunnbegrep eller grunn…hva heter det, -betingelse.

I hvert fall, til tross for at vestlige samfunn sikkert er like fulle av lidelse som noen andre samfunn, så finnes det et svar på det, skal vi si som et grunnleggende poeng, en ramme rundt livet, at i de virkelig store perspektiver, så er lidelsen tatt unna.

Det er et slags forsøk på et kristent argument. Ikke at kristendommen har monopol på medfølelse eller barmhjertighet eller noe sånt, det er allmennmenneskelig.

Men som en grense for menneskelig ansvar i ytterste forstand, kanskje.

Man lever jo sine liv allikevel, det er jo et paradoks som kristendommen heller ikke kommer utenom, vi har også en fri vilje som vi ikke klarer oss uten, og ikke kom trekkende med det der “frihet under ansvar”, det er ikke frihet, men andre som egentlig bestemmer over deg, de som snakker sånn.

Det kan jo godt finnes nødvendighet, på en arbeidsplass eller en skole, og foreldre må også forholde seg til ansvaret for barns ve og vel og sikkerhet, men for et voksent menneske finnes i hvert fall prinsipielt også reelle valgmuligheter, det bør man både oppdra barna til og prøve å la andre få, selv om livet gjerne inneholder både krokveier og å gå seg fast i fjellet.

Vi drikker vann med den ene hånda og heller i oss for mye kaffe med den andre. Sånn er vi vel…

Og selvfølgelig har man også et ansvar for andre, overfor samfunnet også.

Bare…kanskje ikke totalt.

Man skal være forsiktig med å dømme eller måle andre etter egen tommestokk, å forstå andre helt etter ens eget liv, fordi mange sider av det menneskelige bytter plass når man flytter seg fra en kultur til en annen, og det går ikke an å forutsi helt hvordan, uten å ha sett ganske godt etter.

Hvis drømmer spiller en annen rolle enn i en kultur, hvis politikken inneholder mere varme og mere er blandet med kunst og det finnes mere vold…hva man tar for gitt, hvordan ting vanligvis fungerer, er ikke det samme fra land til land, men danner allikevel grunnlaget for hvordan man tenker, det gir bakgrunnen for det man sier. Ordene kan være de samme, men hvis man snakker ut fra, kommer fra, to helt forskjellige situasjoner, forstår man hverandre ikke, ikke uten å ha sett noe av de sammenhengene og forstått hva ordene betyr i den sammenhengen som er aktuell for hver enkelt.

Hva som gjør deg forbanna er heller ikke likt overalt, og det er jo litt lettere å snakke sammen hvis man vet litt om andres såre punkter. Det er ikke alltid nødvendig å brase inn som en olm stut for å få sagt det som faktisk er viktig, eller å tviholde på alle egne vaner eller standpunkter.

Fattigdommen er i den grad tilstede mange steder, jeg hadde ikke kunne forestille meg det hvis jeg ikke hadde møtt en del av de jeg har møtt. 

Den varmen man kan oppleve blant muslimer eller folk fra en muslimsk kultur, hvis man er åpen for den, og som jeg har opplevd både privat, i musikken, og bare ved å komme inn i en butikk her på Grünerløkka på en god dag, den fyller en med gode følelser uten at man trenger å be om noe og uten at man har gjort det.

Selvfølgelig kan det samme skje blant hvem som helst, også de man kjenner bedre kulturelt sett, men det virker som om det skjer mye der i den kollektive sfære som man kan ta til seg, som gir et annet perspektiv på mange ting.

Spørsmålet for meg her blir jo kanskje om prinsippet om ansvar for kollektivet kan bli for stort – som vestlig oppdratt, enten man er religiøs eller ikke, er man i hvert fall prinsipielt vant til at det skal kunne dukke opp i debatten noen som absolutt ikke er enig med deg i et eller annet, og hva da, er jo det store spørsmålet noen ganger.

Om “alle” er enige om noe, sånne tendenser er det jo skummelt mye av akkurat nå i Europa, da ser man kanskje ikke muligheten til andres frihet og gir den ikke til de som måtte være uenige og har rett til det, og man vil i en sånn situasjon som i dag være nødt til å finne ut av en del ting på nytt, gå opp noen grenser på nytt og kanskje omdefinere eller endre noe, og holde fast på noe annet.

På den annen side er jo ikke alle nødt til å være enige om alt for å kunne leve sammen.

Det er selvfølgelig også å ta munnen litt full å snakke om “muslimsk kultur” og “kristen kultur”, likhetene går vel så ofte på tvers av de grensene, og vi snakker om mange mennesker og mange kulturer. Men allikevel – et forsøk på å finnes ut av én ting.

Sånne debatter er det jo mange av for tiden, og bra er det. Dette er heller ikke ment som et skikkelig statement, men som et spørsmål.

Jeg synes det virker som om det er så mange oppegående stemmer i debatten akkurat nå med forskjellig slags bakgrunn, så jeg regner med at temaet har en sjanse til å bli behandlet fornuftig.

En viss mykhet vil forhåpentlig gjøre at alle slipper å gi opp hele seg.

For de som ikke er tradisjonelt religiøse – og det er vel etter hvert flertallet i Vesten – er dette kanskje ikke helt interessante spørsmål eller innfallsvinkler. Jeg har lenge tenkt at Frankrike har ting å komme med som vi faktisk trenger nå – kanskje ikke bare dagens politikk, men deres historie, kultur, er der jeg bare såvidt har begynt å lete. 

Ellers skal man nok være litt forsiktig med å anta for mye om islam også, selve religionen, uten å vite alt. En muslim jeg snakket med nylig sa at man ikke har noen oppfatning om at Gud har noe bestemt kjønn, sånn som man tradisjonelt snakker om Vårherre i kristendommen.

Det var jo en interessant opplysning, synes jeg.

Redigert etter publisering.