Blog Image

Den profesjonelle amatør

_________________________

Mange, inkludert meg selv, er opptatt av frihet og har vært det lenge. Men det lar seg gjøre å jobbe for egne interesser og fellesskapets beste, noen ganger til og med samtidig.

Frihet er heller ikke én ting, ikke nødvendigvis det samme for meg som for naboen, og ikke alltid noen enkel ting.

Jeg tror vi alle føler frihet og trenger og lager oss frihet på temmelig forskjellige områder i livet og i verden, og på forskjellige måter. Så det gjelder å ta hensyn, og å lage samfunnet sånn, også, at det tar hensyn, så man ikke ødelegger helt for andre. 

Systemer kan gi meg frihet, og systemer kan ta bort frihet.

Ett problem når man får frihet etter å ha vært ufri, er at dårlige ting også kommer opp, ikke bare gode.

Så man får passe på litt. Noen slipper seg løs på litt kjipe måter, andre har et hangup på strenghet.

Det gjelder å finne balansen...

Litt igjen av Christian IVs by, blant nyere forretningsarkitektur. 

Opprustning?

Politikk i videste forstand Posted on 03 May, 2021 22:28

https://www.aftenposten.no/verden/i/oAOkOR/moerket-senker-seg-over-den-russiske-opposisjonen

Nyheten passer inn i bildet av tendenser til politisk stramme og kjipe tider i verden, og det er som vanlig interessant informasjon der, men den passer også inn i et bilde av…tja, en fiende? Jeg synes jeg har sett ideen i Aftenpostens spalter før.



Oslo, en dal, en slette

Livet i byen Posted on 03 May, 2021 22:06

Skikkelig stemningsfullt plutselig…åpent vindu ut mot trærne og elva, utrolig stille, nokså langt borte (men jeg vet jo at det ikke er så langt) slår klokkene i rådhuset kvarterslag, kvart på sju.

En følelse av utstrekning, av luft, av landskap. Jeg liker egentlig ikke for mye patriotisme, men Oslo har manglet det litt, så værsgo…



Om å plukke ut av kverna

Ny, eller gammel tradisjonsmat Posted on 03 May, 2021 15:56

De pølsene…det meste av fettet satt fast i kverna, så det var nok ikke så dumt det med å kverne det skikkelig mange ganger, man dytter i hvert fall noe av massen et stykke videre hver gang.

Olaug Løken, som er min kilde til denne maten foreløpig, anbefaler kverning 4 ganger uten salt, deretter 12 ganger med salt for fine pølser, 6-8 ganger for grovere typer.

Jeg husker at det samme skjedde da jeg lagde leverpostei for ørten år siden, noe satte seg fast, men det var bare å åpne, plukke det ut og skjære det litt i småbiter, og så gikk det vel i kverna igjen en gang til. Leverpostei ble det.

Men jeg må da prøve en gang til, så jeg ser hvordan “vanlige” pølser kan lages hjemme.



Collage

Min egen musikk Posted on 03 May, 2021 15:43


Et nytt barn

Barneoppdragelse Posted on 03 May, 2021 13:00

Jeg sitter og leser den boka om…egentlig mor og barn, igjen, og jeg blir sittende og lure på hva slags oppfatning forfatteren selv har av barn.

Hun snakker om faglige diskusjoner om hvorvidt spedbarnet har evnen til å skjelne mellom personer når han eller hun er helt liten, og bruker ord som virker direkte oversatt fra engelsk faglitteratur, hun snakker om en diskriminert person, altså en person som barnet kan skjelne fra en annen, og om dannelsen av et resiprokt, gjensidig, forhold. For eksempel til moren.

Jeg har jo alltid vært opptatt av å bruke minst mulig fremmedord uten at det går ut over presisjonen. Dels har det vel vært et forsøk på å la det jeg skriver og tenker være mest mulig tilgjengelig for alle, dels er det kanskje et forsøk på å ta vare på språket, islendingene er jo for eksempel kjent for å lage masse nye islandske ord istedenfor å ta inn utenlandske.

Jeg er nok blandet på det, jeg har ikke noe problem med en del fremmedord, de er egentlig ikke fremmede for meg, og jeg tenker det er lurt at en del av dem sirkulerer fritt i den offentlige samtalen, at det forventes at man kan dem, at man må eventuelt slå dem opp hvis man ikke kan dem. Det er ikke fornuftig å føre en offentlig samtale uten et visst kunnskapsnivå, det har vi sett tydelig de siste årene, og på den måten er det også litt mere mulig å kommunisere med folk med utdanning som kommer utenfra. 

Overlegenhet på de tingene må vi unngå så langt det går, sånn at folk uten akademisk utdanning eller forståelse ikke dyttes ut av samtalen, at alle prøver å høre det som reelt menes og prøver å finne det ut nǻr det er uklart, og forklarer egne poenger sånn at det forstås av alle. Er det uklarheter man ikke fikser å finne ut av bør de i hvert fall stå som det så langt det går, så alle er klar over at et eller annet poeng ikke er blitt formidlet, over den grensa.

De som mangler forståelse på et felt må faktisk også finne seg i å bli satt litt på plass. Forhåpentligvis ikke 100%, men allikevel.

Jeg synes det ser ut, på sosiale medier, som man sier, at den prosessen er i gang innenfor en del temaer. Virkelig viktig og ikke dårlig, synes jeg. Alt er faktisk ikke teite krangler.

Språket er et middel til å formidle også faglig kunnskap i ikke-faglige sammenhenger, og jeg tror nok det er mange eksempler ikke minst under denne epidemien, og ellers også, på at ord som står i en faglig kontekst ikke blir forstått riktig av utenforstående. 

Det er jo heller ikke alltid enkelt.

Man risikerer også at folk som ikke er akademiske misforstår et fagbegrep fordi det er forkledd i hverdagslig språkdrakt, man tror det betyr det samme som ordet betyr i hverdagsspråk, og det stemmer jo slett ikke alltid, så jeg vil si det er en balansegang, det med hvilken form man skal gi kunnskapen. En eller annen modus for kommunikasjon mellom fag og allmennkunnskap bør man i hvert fall ha eller skaffe seg, begge veier. Å vite at man ikke vet alt er sett på som nesten en moralsk grunnsetning av mange, men det kan være vel så lurt å vite litt mere konkret hva man kan eller har skjønt, og hvor man vet at man er generelt på tynn is. 

Også en fagtekst har en tendens som man merker på bruken av språket, en form for følelsesmessig innhold, man kan selvfølgelig skjelne mellom lett og tungt språk, men også andre ting pleier å skinne igjennom, underholdning, undersøkelse, selvfølgelig, selve temaet er så interessant for forfatteren at poengene blir spesielt interessante av det, særlig når man selv, som leser, er engasjert i temaet. Men det kommer et preg i teksten ut fra hva forfatteren er interessert i, og hvorfor han eller hun er interessert, enten det er politikk eller faglige eller personlige oppfatninger, posisjoner, som finnes der. Fagtekster eller populariserte fagtekster forholder seg jo som regel også til diskusjoner innenfor faget, også når man henvender seg til folk utenfor faget.

Noen ganger i møte med fagfolk får jeg følelsen av at selve tenkingen i begreper skaper problemer, og det er skummelt og problematisk, man jobber som en helt med å finne betydningen av begrepene, ordene, samtidig som man skal bruke dem til å analysere et eller annet.

Det er viktig, mener jeg, å skjelne mellom en praktisk og en teoretisk tenkemåte. Teori bør jo alltid ha forbindelse til virkeligheten, også en praktisk verden der hvor den finnes, men det er en forskjell på en beskrivelse av virkeligheten, i faglige termer eller nesten, og en beskrivelse utelukkende eller overveiende av handlinger og reaksjoner på handlinger. 

Når jeg leser dette som pedagog og pappa grøsser jeg ved møtet av ordet konsekvenser, og selv om jeg sikkert er overfølsom når det gjelder det…akkurat det ordet hører for meg hjemme i en annen tid hvor straff var en del av hverdagen for barn. At et spedbarn er mottagelig for og følsomt for det, (det står ikke bare det, da), men tja. Det står selvfølgelig ikke at man skal straffe et spedbarn, og dette er jo vitenskap, ikke en instruksjon i hvordan man oppdra barn.

Jeg er vokst opp nesten uten straff, det vil si, det var nok ganske sikkert et tema mine foreldre ikke var enige om. Jeg fikk kanskje alt for lite irettesettelse, så jeg er blitt på mange måter alt for selvstyrt, men i hvert fall, det poenget at det skal finnes en forståelig grunn til å bli satt på plass, at det skjer med ord og ikke fysisk (jeg fikk faktisk ris på rompa da jeg var liten, men klarte etter hvert å stikke av fra det og gjemme meg, i huset). Men konsekvenser er et ord som for meg lukter av dårlig autoritet og ufrihet.

Generelt når man lærer nye språk, altså engelsk, fransk osv, er det et poeng å la være å bruke ord man ikke føler man kan stå tilstrekkelig inne for, kjenner betydningen av godt nok, da er det bedre å skrive om, som vi ofte gjør på norsk, eller tenke videre, inntil selve begrepet er fordøyd og man vil kunne svare selvstendig på et spørsmål om hva det betyr og ikke betyr. Hver gang et ord dukker opp i en tekst eller i en samtale vil man jo kunne lære mere om hva det betyr, det er i hvert fall for meg en viktig læringsmåte i språklæring. Å tenke over det på samme måte går an, man belyser det med eksempler fra egen lesning og eget liv eller arbeidsliv.

Resiprok betyr i hvert fall gjensidig, og dannelsen av et gjensidig forhold til mennesker rundt barnet er et tema som behandles. 

Noen ganger kan akademisk språk eller begrepsbruk bli for fullt av tanker, og jeg sier dette med en lang fartstid som leser av mer og mindre akademisk litteratur, fullstendig med respekt for og interesse for tenkning, og i det hele tatt et ståsted som alltid pleide å være analytisk, men helst med magen i behold, hvis du skjønner. Følelsen av hvor man befinner seg er viktig, og det finnes alltid en mulighet for å formulere et godt poeng når det dukker opp og kanskje en språklig forenklet versjon av en tanke som allikevel var produsert av en lang tankerekke.

Poenget…i denne sammenhengen, var ordet møte, i psykologien, såvidt jeg har forstått, et viktig begrep når man snakker om forholdet mellom terapeut og klient, i og for seg et enkelt poeng som  alle kan skjønne og forholde seg til, at det “klikker” mellom to er jo en sterk versjon, en forelskelse, men både i vanlig vennskap og altså i en profesjonell sammenheng kan prinsipielt noe av det samme skje, at man føler seg sett og faktisk blir sett og forstått, at det også mellom en behanlder og en pasient finnes en personlig kjemi som betyr noe for behandlingen. Distanse og nærhet.

Og i møtet med ens nyfødte barn…

Det er i hvert fall ingen tvil i min sjel at vi var der begge to, det var en masse inntrykk av personlighet første gang, og andre gang, med barn nummer to vet man det liksom…jeg så kanskje mere da, og på en måte mindre, jeg må tenke meg om, fordi bekjentskapet med de to kanskje begynte i hver sin ende, og med nummer to måtte jeg dra hjem for å passe på nummer én, forsvant fra åstedet…

Med den første visste jeg med en gang hva jeg syntes var navnet, blant de alternativene vi hadde diskutert, jeg så hvem han lignet på, i mitt hode, da, det var vel så mange inntrykk at jeg nesten glemte å sjekke ut hans reaksjoner.

Helt andre inntrykk med nummer to, også i meg, jeg vet ikke, overraskelsen som noen ytrer om forskjellen mellom barna…det er vel ikke så gjennomtenkt, akkurat det, det er jo egentlig opplagt. Og ens egne reaksjoner er også helt forskjellige.

Men man unngår jo etter hvert ikke barna og deres reaksjoner, hvor mye man enn går opp i sine egne tanker og følelser der og da. Hvor mye man konstruerer i sitt eget hode og hvor mye som er der fra barnet skal være nesten usagt, men alt er ikke mine fantasier, selv om man kan diskutere hva som egentlig skjer oppover i alder og fra begynnelsen.

Ingen distanse, i hvert fall, fra starten av, sånn opplevde jeg det, et møte med et annet menneske, men alle muligheter for å ta inn inntrykk. Dette sier selvfølgelig ikke alt om hvordan andre mammaer og pappaer opplever det sterke øyeblikket det er å få sitt eget barn i fanget…på fanget for første gang.

Forskjellen i dette første møtet, forskjellen mellom første og andre barn, motsier for min del eller vår del delvis den klisjeen at nummer en alltid får mere oppmerksomhet, for den første fødselen var ganske lang og ikke spesielt lett, og på en fødeavdeling hvor det tilfeldigvis ble født ganske mange den natta, mens nummer to var helt motsatt, bare én fødsel hele natta på et nytt Rikshospital og en ro som jeg fortsatt burde meditere mere over. Ingen fødsel er vel enkel for moren, men sammenligner man var det forskjell. Hvordan barnet klarer seg ut den reisen fra livmoren til verden fatter jeg egentlig ikke, og selv faren blir jo utmattet av å være med på et sånt livskunstprosjekt.

Bjørg Røed Hansen: Den første dialogen. En studie av spedbarnets oppmerksomhet i samspill. Solum, Oslo 1990.

Redigert etter publisering.



Improvisasjoner 2.5

Min egen musikk Posted on 03 May, 2021 04:17

Piano/orgel. Jeg tok med begge på samme opptak, endret etter at det var lagt ut.