En fantastisk dag på torsdag, værmessig og ellers, id-feiring, på Grønland mere eller mindre utendørs, i hvert fall ganske mange ute (neida, ikke smittefarlig tett), og en følelse av litt forsiktig feiring, men tross alt feiring. Folk blir skikkelig glade når man overkommer sin egen sjenerthet og ønsker dem god id, eid mubarak, lett å prate derfra om hva som helst. Jeg kjøpte meg noe mat et sted og spiste på en benk, etterpå noe godteri fra en av de pakistanske butikkene.

Noe av det siste så ut som smultringer, omtrent, men smakte annerledes. Sukker i seg selv virker som det er i fokus smaksmessig, i hvert fall føles det sånn, interessant når man (tror man) skjønner det poenget istedenfor å vente på smaken av smør og egg.

Rusbruk, ikke rusmisbruk. Oppstemthet er en rus for meg, faktisk som regel laget av andre mennesker. Man kan jo fort bli uvenner, selv med venner noen ganger, men påfyll av entusiasme og eget utløp av det samme er i hvert fall drivstoff eller en lettelse for dårlige dager.

Lurte litt på hvorfor jeg samtidig har en evne til å skyve folk fra meg, ikke minst i avgjørende øyeblikk, jeg husker det samme fra interrail for noen århundrer siden. Men det har kanskje å gjøre med vennligsinnet holdning i utgangspunktet, som ikke nødvendigvis går over når man blir ordentlig kjent, hvis det ikke skjærer seg av en eller annen grunn kan man bare justere litt for de tingene som ikke passer helt, de kan man jo tilpasse litt i sitt eget hode, eller venner gjør det samme, når det funker, eller man holder seg unna enkelte temaer når man må, og så lar man energien få fullt utløp ellers, når man treffes.

Men litt tid trenger man jo egentlig for å etablere et vennskap, og hvor mye varierer selvfølgelig. Kanskje man overrumpler seg selv noen ganger…

Men morsomt å kjøre litt by-interrail, hoppe av trikken spontant og oppleve ting man ikke hadde tenkt på.

Redigert etter publisering…