Jeg er enig med Sylvi Listhaug i at vi også må ta vare på gamle norske tradisjoner, og jeg vil definitivt legge til at det også finnes mange mere moderne vaner og kulturelle fenomener som også bør hegnes om til en viss grad. Men jeg ser ikke problemet i å la folk med en annen bakgrunn enn hun mener hun har, få utfolde seg.

Jeg har sagt og ment en masse om dette, men så lenge toleranse og respekt får danne grunnlaget for debatten er det plass til mange kulturuttrykk.

Man må også holde litt fra hverandre kultur og poilitikk som arenaer – det finnes både politisk og helt upolitisk kunst, i historien og i dagens verden, og det er tross alt en avstand fra teaterscenen til avisspaltene, som defineres av de som deltar i samfunnsdebatten. Man er ikke nødt til å føle seg dyttet ut av hverken debatten eller sitt eget liv fordi noen lever annerledes og gir sitt liv eller sine meninger eller følelser en eller annen kulturell eller kunstnerisk form. 

En del ting kan man også gi tid, selv om det er sannsynlig og vanlig at man påvirker hverandre på mange måter, har alle rett til å leve sine egne liv, så lenge det ikke er grove overtramp, kjønnslemlestelse eller lignende ting det er snakk om. Man kan ikke forby alle holdninger man ikke liker eller alt som ikke stemmer overens med ens egen oppfatning av norsk kultur. Det er ikke sikkert den stemmer overens med min heller, og jeg har vel igrunnen ikke noe utenlandsk i selve familien, bakover, da. Kanskje det er en grunn til at jeg tåler andre.

Norsk kultur er ikke ens fra et tradisjonelt synspunkt heller, og det er på tide at også Sylvi Listhaug tar inn over seg dette faktum.

Bare diktaturer forbyr tanker, man kan ikke forby eller påby for et menneske en måte å tenke på. Det man kan gjøre er å si ting, ta vare på kulturen, ha en dialog, en samtale, og det innebærer selvfølgelig at innflyttere må tilpasse seg.

Men det trenger ikke være problematisk at vi også gjør det, så lenge vi har plass nok til en dialog og en utveksling.

Norsk kultur er heller ikke skapt i fullstendig isolasjon, og det er ikke gitt at alle kulturmøter skal ende med at du skal gjøre som oss eller tenke som oss – i ett og alt. Én ting er det man gjør på en jobb, en annen hva man har i hodet, og det siste er ens egen eiendom i et demokrati. At man følger med på tendenser i tiden og i andres hoder er normalt, og det går ikke an å beskytte et samfunn 100% mot mistenksomhet, men man er nødt til å innrømme hvem som helst en posisjon hvis man vil ha en reell samtale, samtidig som man prøver å ikke miste av syne de prinsipper som demokratiet ble bygget på, vårt og andres. At Norge hadde en kultur fra før av er nesten en sannhet med modifikasjoner, ikke på grunn av Grieg og Ibsen og andre kunst-“høvdinger”, men fordi vi har så mange flere enn dem, som jeg har drevet og mast om her, blant annet, og fordi såpass mange høye stemmer bryr seg om andre ting, og faktisk, egentlig mindre om kultur. Det trenger jo ikke alltid skyldes motvilje, men kanskje usikkerhet fordi den delen av vår kultur oppfattes som boklig og dermed litt skummel, av de som føler de ikke er det eller ikke føler de får innpass i den delen av kulturen.

Sånne grenser er jeg utrolig glad for å bygge ned, om ikke helt ødelegge, jeg synes det er en utrolig rikdom å ha for eksempel en levende folkemusikktradisjon ved siden av en foreløpig like levende jazz- og klassisk musikkbevegelse, og jeg vil si, de fleste musikere jeg kjenner, respekterer musikk og bryr seg sånn sett ikke om genre eller for den saks skyld land, når det gjelder hvor den kommer fra. Interesser og kvalitetssans og i det hele tatt at man brenner for god musikk og liker å høre den selv, ligger i bunnen.

Når det gjelder debatten om kultur får man ha tunga rett i munnen og ta ett tema av gangen.

Man kan jo også bomme totalt når det gjelder “eid mubarak”, det finnes jo flyktninger fra Khomeini i byen…

Ikke alle er spesielt religiøse, eller i det hele tatt, uansett kulturell bakgrunn. Noen er kristne selv om de kommer fra et muslimsk land. Den samme typen sekularitet som i Europa finnes også i muslimske og andre land.

Når det gjelder norsk tradisjonskultur snakker jeg gjerne opp matsteder her i Oslo som har det også, siden jeg nå skriver om mat, og jeg tror det finnes en begynnelse til noe nytt, i farta husker jeg best hjemmelagde kaker, men også noen steder med varm mat, tradisjonelle retter, som jeg ikke har rukket å prøve.

Men jeg ser ikke problemet med å ha begge deler, etiopiske, kurdiske, franske restauranter, og norske, enten det er tradisjonell mat eller mere moderne i forskjellige fasonger. Det kan være riktig at balansen i Oslo, hvor jeg befinner meg, burde dras mere i retning norsk tradisjonsmat, men det trenger ikke skje ved å kutte ut eller ødelegge noe, men ved å skape interesse for det som finnes og det som skapes av nye steder eller av nye retter på menyen.

I tillegg til tradisjonelt fôr finnes faktisk moderne mat innen mange lands kultur, også norsk, og det burde man også legge merke til. Jeg husker jeg så et skilt på en “moderne pakistansk” restaurant i London, som jeg vel ikke kan huske å ha spist noe av, men jeg spiste en gang på haute cuisine indisk. Det siste var ikke avskrekkende dyrt, men genialt godt og en annen stil enn jeg var vant til.

Hva man definerer som moderne er heller ikke entydig, heller ikke tradisjonelt, selv om fårikål og pinnekjøtt og kokt torsk selvfølgelig finnes. Regionale forskjeller har ikke vært noe stort tema i norsk mat, tror jeg, men variasjoner finnes jo helt klart.

Når det gjelder musikk og kunst tror jeg bildet er minst like broket eller enda mere enn med mat, og blandinger av det meste utvikler seg i hvert fall i musikk parallelt med dyrking av tradisjoner, og mer og mer uavhengige eksperimenter og mye nyskapning innen forskjellige genrer finnes også.

Redigert så det holder…etter publisering. Sorry, det går litt fort i svingene noen ganger.