Jeg tror kanskje byen er en trykkoker. Av og til brøler noen utenfor. 

I hvert fall en stor del av Oslo består av rekkehus og vanlige eneboliger, selv om vi er nokså mange som bor i den gamle bykjernen eller nybygde områder som kanskje minner litt om dette. I en blokk har man jo forsåvidt naturen nærmere, som regel, og balkong er vel faktisk en god del mere vanlig enn her på Grünerløkka, men en leilighet er jo allikevel en leilighet, det er som regel færre kvadratmeter enn i et hus, og hage finnes ikke hvis man bor i en vanlig blokk.

På høy tid å finne ordentlig ut av hvor vi har vært dette året, ikke minst helsefaglig. Jeg har enda  ikke nok kunnskap, men stoler ikke 100% på de som mener de har det, og politikerne i grunnen heller ikke, det virker som et uheldig samspill mellom de to gruppene, og mange utenfor selve politikken har gitt opp å diskutere dette.

Jeg har vel fulgt for dårlig med, har ikke helt orket bestandig, men Charlotte Haug, som er lege og en av de kritiske stemmene fra legehold som jeg har fått med meg, sa kanskje ikke egentlig nok, og fortsatte ikke å si masse mere, tror jeg. Men hun sa jo at det var ubehagelig i fagmiljøet å være kritisk, innvendingene eller beskyldningene gikk i retning av at hun risikerte noens liv ved å stille for mange spørsmål, som selvfølgelig er det verste for en lege. 

Men selv som enkeltstående lege må man jo faktisk akseptere at man ikke klarer alt, noen dør selv om du gjør ditt beste for å redde vedkommende, og jeg tror ikke på at det alltid skyldes grove feil, selv om det selvfølgelig er bra for oss å finne det ut hvis det er tilfelle. I alle jobber finnes det tross alt mennesker, og det finnes vanskelige tilfeller også innen fysisk sykdom, alder og mange tilstander oppå hverandre, og andre ting jeg ikke vet om. Rundt 770 døde i en befolkning på fem og en halv million i denne epidemien er tross alt ikke avskrekkende. I hver vinters influensaepidemi har vi akseptert at det dør mellom 500 og 2000, de aller fleste i høy alder.

Fortsatt gjøres den feilen i pressen å publisere høye tall for dødsfall i et land uten at det regnes ut antall pr innbygger. India har vel en oppadgående kurve for tiden og et økende problem, og helt sikkert trøbbel i helsevesenet og i samfunnet som vi ikke har, så jeg vil ikke prøve å si at dette ikke er et skikkelig problem for dem, men tallet på døde pr million innbyggere er akkurat nå 200, ifølge worldometers.com, mens det i Norge ligger bare litt lavere, 142 ifølge samme kilde, som er temmelig lavt internasjonalt. Hvor India ender vet selvfølgelig ikke jeg, men bare for å ha et slags blikk på mere enn ett faktum eller ett tall av gangen. Det er tross alt snakk om 1,3 milliarder mennesker.

Spørsmålet er også, for meg, om Norge ikke har vært lite rammet i utgangspunktet, også av årsaker som har med befolkningens helsetilstand å gjøre. Selv om vi tilhører den rike delen av verden, finnes det fortsatt vaner som skaper bedre helse heller enn dårligere. Tradisjonelt norsk kosthold er i hvert fall sunt, selv om man kan diskutere detaljer i det. Friluftsliv er også fortsatt vanlig i store grupper langt opp i pensjonalderen. Når det er eldre som først og fremst har vært rammet burde dette være i hvert fall én faktor, eller to, når det gjelder hvor hardt dette har slått inn hos oss.

Ikke helt uavhengig av hva vi har gjort med tiltak, men delvis. Én årsak av flere som har gitt oss et mere moderat problem, det synes jeg er en antagelse som fortjener en tanke, og en sjekk av de som sitter på kunnskap om det lettere tilgjengelig enn jeg gjør.

Overvektige er også den nest mest rammede gruppa internasjonalt, nummer to etter eldre, og USA ligger jo høyt på den statistikken. Jeg tror ikke Norge ligger spesielt høyt i europeisk sammenheng.

At fedmen i befolkningen øker med det livet vi lever for tiden tipper jeg også er et faktum, og det virker jo da, som en medvirkende årsak til dødsfall, antagelig stikk motsatt av det som er hensikten med å stenge ned. Jeg vet ikke hvor viktig dette er i tall, men det må vel nesten ha noe å si. Det er mulig det er et større problem i andre land enn Norge.

Det er også et spørsmål for meg i hvilken grad smitten har variert med de tiltakene og begrensingene på det sosiale livet som har vært bestemt.

Noen klemmer sin beinete hånd rundt oss, og det er på høy tid i denne saken å prøve å skille gode og dårlige vurderinger, jeg tror kanskje det er i hvert fall én måte å se dette på, og også å få vekk gammeldags moral uten ordentlig feste i virkeligheten fra politikeres tenkemåte.

Dermed vil jeg ikke ha sagt at vi ikke skal eller skulle ha gjort noe, den typen enten-eller-diskusjoner burde vi anse som avsluttet, og finne argumenter og posisjoner imellom et sted.