Genialt.

En kvinnelig prest i uanselige knebukser og presteskjorte kom inn i domkirken og ba en bønn.

Jeg satt der og mediterte, og trodde hun bare skulle tenne et lys for noe, men hun begynte å snakke.

Hun ba for øynene mine, altså våre, ørene, munnen, og jeg tror beina. Det fulgte med noen grunner eller hensikter, hva man trengte dem til eller hvorfor de kunne være et problem, jeg husker ikke helt.

Noe jeg ikke hadde kommet på.

Men bare det å få litt omsorg på den måten, i kjipe epidemiske tider…og det var faktisk litt godt å slippe unna prestekjolen. Jeg har tenkt på det en stund, hvorfor man holder på den, og tenkt at de er jo «en av oss» og vil være det.

Og i dagens atmosfære av nesten fascisme, en opplevelse av noe helt annet.