Det er selvfølgelig risikabelt å skrive om diktatorer etter at de har blitt revet ned fra tronen, fordi seierherrene skriver historien og kildene kan være en smule vinklet.

Ikke dermed sagt at alt som står der er feil.

En skummel ting med en diktator, i navnet eller i gavnet, er at nettopp det motsatte av demokrati gjelder: Én person bestemmer alt. Det betyr nok at noe bra også kan skje, det kan vel vanskelig gjøres å gå gjennom livet uten å gjøre noe godt, og vi får vel anta at noe lignende finnes i politikken.

Ingen grunn til å overse gasskamre eller angrepskriger av den grunn…eller ødeleggelsen nettopp av demokratiske institusjoner og prinsipper, og poenget med dem er jo blant annet å holde våre kjipe, menneskelige sider i sjakk.

Feilslutninger som til slutt deles av alle hører med i beskrivelsen av diktaturet. Det kan selvfølgelig skje ellers også, men når noen tvinger dem på andre blir det vanskelig.

Mussolini virker på de filmene man kan finne på nettet idag fornøyd der oppe på talerstolen, fornøyd med sin styrke. Selv på Hitler ser man jo noen ganger, når han hilser på et barn, at det finnes en keitete og most fyr inni den der uniformen, i tillegg til et brøl av raseri mot verden, og man kan begynne å tenke et eller annet.

Hvorfor analyserer man diktatorers personlighet? Selvfølgelig fordi man er redd for å komme dit igjen, for å bli ledet ut i krigen med andre mennesker, ville jeg si, istedenfor å løse problemene, og så lurer man jo på hvem de var og hvorfor de lagde så mye faenskap. Man kan kjenne etter i seg selv også. En situasjon skaper jo også delvis et menneske. Ingen unnskyldning eller bortforklaring, men også en forklaring på trøbbel.

Idag er det jo mange sånne tendenser i Europa, også i Norge. Ting skjer selvsagt delvis på en annen måte, men delvis.

Ting gjentas inntil alle tror på dem, det er ett poeng. Man prøver å tenke, men blir revet over ende eller bragt inn i tåka av klisjeer som brukes til å gjøre noe annet enn de høres ut som, eller rent tull, som dessverre er vanlig for noen å bruke om «våre nye landsmenn» – et i utgangspunktet positivt ord som er tatt over av folk som kan oppføre seg brutalt og intolerant. Jeg får si det en gang til, jeg vil ta vare på norsk kultur, men vi kan ta imot gjester allikevel og gjøre dem til innbyggere. Diskusjonene pågår, og kunstnerne jobber, ikke minst, alle de forskjellige uttrykkene, fra høyt til lavt, kan gjøre oss mere i stand til å snakke sammen istedenfor å slåss. Noen ganger må det gås opp grenser, andre ganger kan man lage nye ting sammen. Det første er noen ganger en forutsetning for å kunne møtes, som venner, og for å kunne lage ting sammen.
Når det gjelder penger er det vel også på tide å rydde litt i Sannhetsministeriets publiseringer. Jeg tror i hvert fall vi er nesten der.

Hitler ble først valgt og gjorde seg så til diktator. Jeg har ikke helt oversikt over Mussolinis vei til makten, men han brukte vel også formaliteter eller regler – daværende konges samtykke, for eksempel – til etter hvert å gi seg selv eneveldig makt.

Og agitasjon, som det het på den tiden, taler gjort med høy stemme til masser av mennesker, med enkle poenger som tja, førte galt avsted.

Beundring er et problem i en sånn situasjon fordi den er ukritisk. Er det noe man har bruk for i politikken er det kritikk og kritisk sans, og selvkritikk, et ord som i sin bedre betydning skulle bety å tvile på seg selv så man ikke går for langt, uansett hvor man befinner seg eller hvem man er.

Når én person får omtrent all makt i et land preger han også landet, kulturen, både mens han lever og etterpå. Man kan lure på i hvor mange år noe sånt virker og er der. Jeg tror ganske lenge.

Hverken Mussolini eller Hitler kom fra rikdom, begge fra landet. Jeg vet ikke helt hvilken betydning det har, kanskje er psykologien en viktigere bit av beskrivelsen av dem – når man har behov for å være uforholdsmessig sterk er man vel gjerne uforholdsmessig svak, men det er også et poeng, synes jeg, at mange er i den samme situasjonen eller er støpt i noenlunde samme form, ellers ville ikke brølene fra massemøtene vært så høye og så enstemmige.

Og kanskje er psykologien i politikken enda viktigere her, i dag, fordi økonomien ikke holder noen nede lenger, ikke i Norge i samme grad som før, og når man letter på trykket kommer det vel naturlig en reaksjon?

Allikevel brukes penger, her, i dag, til i praksis å holde oss nede, og ikke minst gjelder det også folk med utenlandsk familiebakgrunn.

Men også oss andre.

Det med at vi har lettet på trykket er i hvert fall ett forsøk på å forklare ting som skjer, og ikke siter meg på at det er den eneste forklaringen, det forekommer vel knapt i historien, men én ting mener jeg det er. I tillegg står mange med mye penger med hendene både i kassa og i maktapparatet, den gang som nå.

Og problem igjen – jeg vil forsåvidt også ha frihet, gjerne mest mulig, men vaner og tanker fra folk som har levd i uvanlig stor ufrihet preger i dag offentligheten og jeg tror både offentlige og private organisasjoner i større og større grad, de har inntatt posisjoner og vet egentlig ikke riktig hva de består av. Det er veldig tydelig på høyresiden, men det gjelder flere enn dem.

Det er jo litt andre tider i dag, tross alt litt snillere, penger brukes som maktmiddel overfor befolkningen heller enn kuler, men jeg kjenner folk som er sendt tilbake dit de kom fra, til tortur, så vidt jeg har klart å få det med meg, vi har en leir, må man nesten si, på Trandum, systemet fungerer delvis rasistisk. Andre ting motsier dette.

Det foretrukne landet denne gangen er USA, ikke Tyskland, det finnes vel miljøer som henter litt mere enn bare enkeltideer derfra, økonomisk og vel også på helt andre måter, innen strafferett, for eksempel. Jeg har ikke fulgt godt nok med til å vite hvordan vi havnet der at Høyesterett skulle avgjøre store politiske saker, men det er jo også et trekk eller hva man sier, i det amerikanske systemet.

Norsk kultur er under press både herfra og derfra, men beklager å mele min egen syke mor, men vi har egentlig et aktivt kulturliv på høyt nivå som tar seg av all slags kultur, tradisjonell og moderne, innen- og utenlandsk, selvfølgelig også amerikansk. Man bør også huske på at kunst og kultur, selv om det historisk hører hjemme i forskjellige kulturer, stort sett er noe annet enn politikk, i opposisjon til egen kultur og samtidig en del av den, oftest et fristed med andre regler enn i den vanlige verden, og dermed med potensiale til å gi oss frihet og luft til å tenke nytt og komme videre på fornuftigere måter.

Sånn kan det i hvert fall også fungere, hvis vi lar det være sånn.

Snakker jeg lenge nok ender jeg visst alltid med å promotere kunst, jeg håper det er et godt tegn.

Vi kan jo møtes over en middag eller en øl og diskutere det hele, enda noen kunstformer vi har i beredskap, mat og drikke.