Siv Jensens bekymrede ansikt som det presenteres for oss etter hennes 17. mai-feiring sier noe om forholdet til regler i hennes og andres hoder.

Om vi burde gi hverandre 20 000 i bot for å gå på fest eller i butikken er forsåvidt enda en annen diskusjon, og avisenes bruk av bilder av ansiktene til offentlige personer er jo også en interessant ting, de bildene av henne ble vel ikke tatt akkurat nå.

Men strenghet og ubønnhørlig konsekvens er noe som preger «myndighetenes» håndtering av en hel del andre ting også lenge før korona, og det at reglene er rotete, det samme. Jeg merket det bare på kollektivtrafikken her i Oslo, det var en periode hvor man på toget møtte 3-4 ikke særlig hyggelige folk som kontrollører, litt sånn bad cop-feeling eller gjeng-problematikk light, samtidig som konduktørene brukte lang tid på å forklare oss reglene, for de var rotete og innviklede.

Skattereglene er under dette regimet gjort antagelig helt vanntette, det er vel knapt et frynsegode igjen hverken i byen eller på landet. Ansiktet til tidligere finansminister Siv Jensen forteller noe om hvorfor, den grenseløst dårlige samvittigheten som er koblet med ønsket om å gjøre alt riktig, og med like grenseløst omfattende regler fordi de konstrueres helt på nytt, vel nesten uten andre prinsipper enn at alle skal betale for seg, alltid, og jeg tror med en del definisjoner som forhåpentligvis ikke ville passert en universitetseksamen. En regel er en regel, en mynt er en mynt, et prinsipp er…et prinsipp, og alt du gjør regnes om i penger.

Du bruker vel ikke penger som ikke er dine?

Dette er vel det grunnleggende prinsipp i Carl-Ivar Hagens…tenkning.

Alt sammen påføres oss i store og små porsjoner, inntil det ikke er noen frihet igjen.

Jeg er ikke helt sikker på koblingen, men et problem som preger alt for mange med ansvar i dag er manglende evne til å skille viktige fra uviktige ting, ubetydelige detaljer gis ofte like mye vekt som bærende konstruksjoner i samfunnsbygningen, omtrent, i hvert fall i de sakene det måtte handle om. Man kan i hvert fall spore noe av dette tilbake til det jeg kaller «kreativ administrasjon», at man i et arbeid som delvis er bare rutine, ikke klarer å skille det som faktisk er rutine eller kan og bør gjøres til det, fra de delene av jobben som krever en vurdering.

Det må jo bli rot.

Når man samtidig som man mangler oversikt er så streng som en kjip marskalk, vel, så lider de som har med deg å gjøre.

Man kan si at situasjonen med en epidemi ville vært vanskelig å håndtere for alle, og det stemmer kanskje, men ekstra mye uvitenhet i politikken virker som den har gjort situasjonen verre.

Det er ikke første gang vi har måttet gjennomleve diktatoriske måter å håndtere sniking på trikken, det har vært andre…regimer der også som ikke er verdt å minnes.

Men den gjennomgående strengheten som myndigheter opptrer med for tiden er ikke ok, og det meste handler om penger, som sagt i en tid hvor landet aldri har hatt mere av det.

Og dette var her også før korona.

Overskriften er kanskje en overdrivelse.

Kanskje.