Det er klart, man kan vel oppføre seg usympatisk uten at grunnen er den store personlige tragedien.

Kanskje.

Når man leser bare det som står om Mussolini i Britannica, og ser ham på film, som sagt, kan man i hvert fall komme på den tanken.


Benito Mussolini var eldste sønn av en smed og en lærer, en fattig familie, sier leksikonet. Flink på skolen, men en mobber. Han var lærer selv, først, men ville ikke fortsette.

Han var først sosialist, men snudde til fascisme og nasjonalisme. Etter å ha lest Marx’ poeng at «sosial revolusjon vanligvis følger etter en krig» (nok en gang Britannicas fremstilling) snudde han fra å være intenst mot at Italia skulle være med i første verdenskrig, til like intenst å gå inn for at de skulle være med.

Deretter ble han hivd ut av Sosialistpartiet.

Det lyder ikke veldig smart tenkt sånn som det er fremstilt. Jeg husker ikke alt av Marx, akkurat, men leste litt da jeg gikk på videregående, og den typen oppsummeringer må man nærmest kalle slagord, ikke uten innhold, men laget av en hvis oppsummering av egen filosofi var noe sånt som «Filosofene har forklart verden, nå gjelder det å forandre den». Jeg var ung raddis og selvfølgelig enig i det hovedpoenget, men jeg var ved siden av det i hvert fall klar nok i toppen til å tenke at det der egentlig ikke var så avansert som filosofi. Heller politikk eller agitasjon, formulert i en tabloid-overskrift, sikkert ment med en god del sarkasme i.

Redigert etter publisering.