Alle trenger en eller annen form for rus.

Det er selvfølgelig en påstand…

Men jeg er ikke tilhenger av et rusfritt samfunn.

Er ikke sex en rus?

Kaffe? Sukker?

Sosialt samvær, for den saks skyld, for mange backet opp av nettopp kaffe. 

De vanlige tingene har gjerne stigmatisering knyttet til seg – alkohol, hasj, “harde stoffer”, som regnes som…alt annet?

Et kosthold bør først og fremst baseres på sunne ting, selv om man tåler perioder med andre dietter. En periode da jeg var ny i jobb husker jeg at jeg stressa mye og spiste på en hamburgersjappe nedenfor jobben. Ikke den verste hamburgeren, så kanskje et litt dårlig eksempel, men det virker jo som om kroppen – kan – tåle at vi putter i den nokså kjipe ting også, eventuelt i perioder.

Det kan gå galt også, selvfølgelig.

Jeg har skrevet meg ut av en del kroppslige problemer, en god bit av mine matskriverier har hatt den effekten på meg, noe som kunne blitt spiseproblemer forsvant eller ble mildnet av at jeg skrev om ting som hadde kontakt med de problemene for meg.

Dermed kanskje også antydet noe om at vi har i oss muligheter for å rydde opp i våre livsproblemer, også ved å leve et “vanlig” liv, gjøre vanlige ting, bare kanskje på en annen måte eller et annet spor enn vi pleier. Det er et veldig interessant spor, synes jeg, fordi det er i grunnen enkelt, og billig.

I motsetning til medisiner.

Uansett, sideeffekter, det heter ikke det, men liksom nedbrytende virkninger av rusmidler finnes, enten vi definerer begrepet rus tradisjonelt eller mere på min måte, bredt.

Jeg mener, jeg liker faktisk å være litt full, jeg pleier å bli i godt humør av det, hyggelig. Vanligvis en bra effekt, hvis jeg ikke selv har det helt jævlig eller er i ubalanse.

Det har jo alltids effekter på kroppen, man legger på seg, leveren skal vel ikke ha for mye, og så videre. Så sånn sett, som mat betraktet, bør jeg jo også ta det litt forsiktig. Men så lenge jeg ikke er avhengig av alkohol eller forbruket er for høyt går det bra, for meg.

Men å være litt tipsy, i riktig sammenheng, regner jeg som en positiv side av saken.

Alkoholen i seg selv er jeg også ute etter.

Jeg vil ha et kick eller som sagt, en timeout.

Så lenge jeg håndterer det.

For mye kaffe blir jeg sint av.

Jeg kunne godt startet dagen med en øl av og til, én øl kan jeg jobbe til. Ikke to. Kaffe er egentlig ikke ok for meg i den mengden jeg drikker det, og også fordi det er hver eneste dag, uten pause.

Jeg skal ikke underkommunisere at man kan komme dit at man ødelegger for seg selv med rusmidler eller andre midler, sitt eget liv. Eller for andre.

Selvdestruktivitet er et litt vanskelig område.

Jeg tenker jo faktisk at litt er ok.

Ikke for mye…det er ikke ok.

Hva som er hva…jeg tror ikke alltid man kan måle den grensen i desiliter, heller i følelsen av hvor man befinner seg, i sitt eget liv.

Hva man egentlig holder på med.

Ikke alltid lett å ha oversikt over. Andre dømmer deg, noen ganger er det det eneste problemet.

Hvis man blir plaget, ender man jo mange ganger med å plage seg selv.

På en måte kan man jo si det er bra at man ikke plager andre, hvis det er sånn…men da må man jo få hjelp selv, da, mye eller lite, ettersom.

Kanskje med dagens Facebook som speil, kan man fort få inntrykk av at perfeksjon er et ideal igjen, eller enda mere enn før. Jeg synes når jeg tenker tilbake, at det var et stort problem på 60- og 70-tallet, og det såkalte ungdomsopprøret, og vel egentlig også kvinnefrigjøringen, kan godt sees på som et opprør mot det perfekte liv – også.

Det fantes i hvert fall.

Ser man på bilder og reklame fra 50-tallet virker det også som en godt strigla tid, mere enn jeg føler jeg ville vært komfortabel med.

Jeg levde jo ikke på 50-tallet…

Det virker som om for harde krav til oppførsel er både generelt et problem blant ungdom i dag, og et generelt problem i skolen.

Ikke det motsatte.

Folk følger for mange regler for tiden, ikke for få.

Det er en av grunnen til at man trenger rus.

Det er selvfølgelig alltid et spørsmål om hva man håndterer, jeg prøver ikke å argumentere for grenseløshet eller aksept av alt, for eksempel i barneoppdragelse.

Heller ikke at all rus er positiv.

Men noe av den er nettopp det.

Jeg kan godt huske at vi, da vi var på fest som 20-åringer, fleipa med at vi sikkert ødela noe hjerneceller mens vi holdt på.

Sånn tøffhet kan også gå for langt, men allikevel…

Det er litt av poenget.

Destruksjon av det som holder oss for mye fast.

Vi trenger noe som er fast, og noe som er løst.

Jeg hadde, som jeg har sagt noen ganger, strategi når det gjaldt alkohol da jeg var ung, jeg drakk meg opp, ikke ned. Jeg brukte det ikke som trøst, men som ekstra brennstoff når jeg ville være sosial og ha det gøy.

Litt av vitsen når man drikker er jo at man slipper seg litt løs – at noen av de grensene man har lært ikke er der lenger.

Og det er jo nettopp poenget.

Inspirasjon til å finne på morsomme ting, til å flørte, til å gjøre noe man ellers ikke ville gjort.

Noen gjorde alt det uten å drikke.

Det var helt uproblematisk.

Men livet må jo prøves ut – man kan ikke ta vekk det 100%, selv om jeg også hadde en vanvittig kontroll på meg selv eller masse positiv energi – på den tida, jeg følte ikke jeg dummet meg alt for mye ut, selv om det selvfølgelig også skjedde.

Andre gjorde også det, uten at jeg ble så sur, jeg hadde vel en sånn liberalistisk politikk, nærmest, andre fikk passe på seg selv, litt, så passet jeg på meg. Jeg fikk mye ut av det, jeg likte jo å være der jeg var, og sammen med de jeg var sammen med.

Det kom en backlash i livet for meg, men ikke på grunn av fest.

Det ble en ballast i stor grad, og en sosial eksplosjon mens det var der.

Men poenget var at alkoholen sikkert tok kverken på noen hjerneceller, kanskje de som var opptatt med å passe for mye på meg selv og stoppe…alt som var gøy.

Sånt finnes.

Og det er lettere å håndtere sånt, vil jeg si, når man er ung og relativt uskyldig.

Hvis man er det.

Men for uskyldig er det ingen vits å være. 

I hvert fall ikke for meg, og jeg vil vel tro, ikke for flertallet, de skal ikke bli munker alle sammen.

De som blir det har sine grunner og gjør tildels veldig fornuftige ting, det er jo en annen ting. Alkohol er vel forresten ikke noe stort tema for de jeg har møtt, heller.

Men som sagt, selvdestruktivitet i livet…hovedproblemet er kanskje mengden av det.

Hvor mye går man løs på seg selv, hvor mye ødelegger man. Og hvorfor.

Da er man fort inne på virkelig svære og kompliserte temaer i et menneskeliv, det er en grunn til at psykologer har hendene fulle med oss når det gjelder dette.

Men som prinsipp mener jeg man ikke kan leve et liv som er 100% riktig, for ingen vet hva det er i enhver situasjon.

I en situasjon, også i livet, kan det noen ganger finnes noe som er riktig og noe som er skikkelig galt, det mener jeg også.

Men det var det å vite når, og ikke minst – på vegne av andre.

Det er lett å dømme andre med moral på ett felt, som man kanskje selv etterlever, til og med, men på et annet felt er man kanskje ikke like renhårig.

Det er menneskelig, det kan unnskyldes, men ikke helt riktig å gjøre.

Og som sagt, riktig og galt finnes, men det finnes situasjoner hvor det blir for mye moral.

Særlig når man er tenåring. Det er ikke meningen at man skal leve det livet foreldrene har levd eller lever.

Der ligger vel mye av problemet.

Et liv må til en viss grad få lov til å være uforutsigbart, og til en viss grad må foreldre få lov til å passe på.

Og de må slippe taket og ta sjansen på at ungene gjør…et eller annet.

Mange diskusjoner der.

Frihet innebærer også muligheten til å ødelegge. 

En venn sa en gang at man av og til må gjøre noe galt, jeg tenker, fordi man kjører seg fast i mønstre, man ender i en blindvei, man trenger – en vei ut, eller en timeout så man ser situasjonen bedre, man får tenkt litt annerledes.

Uten litt fri(tid), når vi snakker om arbeid, mister man lettere perspektivet på det man holder på med.

Et glass eller en kopp, som også inneholder…gift – er nettopp det, når det fungerer.

Timeout, en pause, et besøk i en annen virkelighet en liten stund.

Når det ikke fungerer, kan det være fordi destruktiviteten tar overhånd.

Det er en balanse når det fungerer, alkohol har i hvert fall hittil oppført seg sånn for meg. Jeg passer på meg selv, men slipper taket av og til, så mye jeg tenker jeg tåler, eller eventuelt litt mer. Så drar jeg meg eventuelt inn igjen.

Det finnes stoffer jeg holder meg langt unna, jeg merker at de kunne kjøre meg raskt i senk. Tiltrekningen finnes, jeg rører det ikke.

Det finnes stoffer – stadig i mitt liv – som er helt uinteressante som rusmidler. Jeg har prøvd, og det gir meg ikke noe. Hasj er sånn for meg.

Noen stoffer har et rykte som i seg selv er nok til å holde seg unna det, heroin…ikke fristende. Men jeg kan i hvert fall tenke den tanken at de som er avhengige av det, delvis har en virkelighet jeg kjenner.

Stigmatisering er ofte en del av pakka, det som også er med på å ødelegge livene til de det gjelder, delvis fordi de ikke liksom fikser livet, er tapere, som noen faktisk tenker og til og med sier, og fordi det ofte henger sammen med atferd som heller ikke er sosialt akseptert, som ikke er direkte knyttet til misbruket eller bruken av rusmidlene, men som er en del av den psykologiske situasjonen, problemene, som henger ved hele situasjonen for den det gjelder.

Asosial atferd, noen ganger, som forverres av fordømmelse, og som kan gå ut over forsåvidt hvem som helst av og til.

Det er også menneskelig, kan man si, selv om det er ubehagelig og i og for seg helt feil, å la sine egne problemer gå ut over andre.

Men det skjer, og hvis man – som utenforstående – klarer å la være å trykke på ømme eller blødende sår…det er jo en fordel.

At man ikke slenger skit.

Sånt skjer jo hele tiden eller av og til med oss andre også, at vårt eget trøbbel lempes på andre.

Jeg husker for mange år siden, da jeg begynte å gi penger eller snakke med folk som satt på gata og tigde, hvor utrolig lett det var å få noe tilbake, hvor mye de ga hvis man var litt grei med dem, det var en dusj av positive følelser.

Jeg skal ikke se bort fra at det var ting i meg selv som trengte oppmerksomhet, litt på samme måte. Men da hjalp jeg jo meg selv litt også, jeg gikk derfra litt mykere og sterkere. Litt mere avslappet, selv om jeg ble mere bekymret for de jeg snakket med.

De grensene kan man jo diskutere og kjenne på, som det heter. Hvor mye orker man osv.

Medfølelse kan hjelpe andre, men man må jo ha noe å gi også.

Men jeg kan i hvert fall kjenne igjen enkelte…tilstander, tror jeg, noen ganger står det en fyr rett opp og ned på gata eller i en butikk og ser ut som han holder på å sovne. Hadde jeg vært der – og det har skjedd, bare kanskje ikke på gata – det som trengs for meg er litt positiv oppmerksomhet. Man er på vei ut i tåka, fordi ingen bryr seg, kanskje, det er vel litt sånn det føles, tror jeg.

Litt farlig å generalisere om andres liv, hva som trengs, men jeg har fått så mye i årenes løp, så mye hjelp fra så mange, og det er i hvert fall ikke negativt. For meg. Jeg kan takke, det er litt lite å si fordi det har kommet fra så mange steder.

Selve problemet, problemene, for de det gjelder, psykologien, sikkert blandet opp med det stoffet eller de stoffene det gjelder – sånne problemer er vel kompliserte, som andre psykiske problemer.

Ikke noe spesielt med det, alle har ting, livet, lissom. 

Derfor kan helt normal atferd overfor folk være totalt ok.

Det er normalt – å være hyggelig og eventuelt litt omsorgsfull hvis det trengs.

Å ha respekt for en annen.

I den forstand normalt.

Altså, når det negative tar overhånd er det kanskje fordi problemene som ligger bak er store, da.

Og jada, man må også prøve å stå på egne bein, og oppfordres til det.

Forstå allikevel at å få til det helt kan ta år.

Egentlig burde man ha litt ryggrad hele veien, også midt i problemene, når man klarer det i en situasjon kommer man seg litt videre, det er viktig. Men det er sannelig ikke noen enkel sak å gjøre bestandig. Lettere å si. Behandlere som har skjønt det er gull, folk som klarer å gi deg en ny bit selvstendighet når du ikke har det.

Jeg har møtt mange som har det der inne, man får det som en del av terapien. I hvert fall i situasjoner der jeg var pasient eller hva man sier.

Perfeksjon kan også være en slags rus, og i visse sammenhenger ille, men i visse sammenhenger også helt ok – jeg mener, vitenskap finnes, kunst, privat kreativitet, hobbyer, altså, i sånne sammenhenger har man bruk for så mange rare egenskaper, autisme…ADHD…problemet oppstår først når det får utløp, kanskje privat, på måter som ikke funker. Hadde man hatt en sånn hobby eller en jobb hvor det var fornuftig bruk for det, hadde det kanskje fått utløp eller blitt brukt til noe istedenfor å ende som et medisinert problem.

Det virker meningsløst å fordømme rus i seg selv, helt generelt, fordi når man tar en kopp kaffe eller en øl, så er det også giften man er ute etter, og hvis man balanserer, hvis det balanserer, så er det positivt. 

Gjør det ikke det så gjør det ikke det. Da begynner problemene og diskusjonene.