https://www.nrk.no/ytring/fattig_-men-ikke-fattige-nok-1.15648193

Det var vanlig å si en gang, blant “vanlige folk”…at man ikke kunne kastes på gata i Norge, at det var en lov mot det, regnet jeg med, i så fall, eller i hvert fall at systemet var laget sånn at det ikke skulle kunne skje.

Ikke lenger, får man legge til. Før sosialdemokratiet og velferdsstaten finnes det jo historier, uten at jeg kjenner statistikkene.

Jeg sjekket aldri, men regnet vel med at det stemte sånn omtrent, det der med at man tross alt fikk beholde det stedet man bodde. Jeg hadde gode erfaringer med sosialsystemet selv, og var vant til at systemet tok vare på…ikke meg direkte, men mine rettigheter var det ikke noen spørsmål om, når de fantes i et regelverk.

Så tja, hva skjedde? En ting er offentlig debatt, en annen er regler og hva som skjer med dem, og med saksbehandling, bak avisoppslagene.

Jeg traff en kunstner på gata i går, hun sto og tigde, manglet penger til overnatting. Jeg ga henne noe, men hadde ikke stort selv. Hun hadde pleid å ha jobber i England, som hadde skåret seg på grunn av korona, og der sto hun.

Jeg har sagt det noen ganger, generelt virket systemet og politikerne lite klar over hvordan både kultur- og serveringsbransjene jobber. Begge bransjer er på hver sin måte full av små og ikke særlig systematiske ting, mange små firmaer som har hver sin arbeidsmåte, tildels, mye av det passer dårlig inn i den skjematenkningen som tydeligvis finnes. Beklager hvis det virker surmaget, jeg har ikke oversikt, igjen, men jeg sier noe allikevel.

I gamle dager…da jeg ble syk, det har jeg også sagt noen ganger, måtte du egentlig finne veien i systemet nokså mye selv, men hvis du gjorde det fikk du ganske enkelt det du hadde krav på.

Dagens situasjon med i praksis et slags yrkesforbud for visse grupper, eller regler som endres hele tiden, satt av myndighetene, er spesiell. Grunnene som gis og som “alle” er enige om, er også spesielle, men det forandrer ikke på vanskelighetene for frilansere, særlig, som rett og slett hindres i å jobbe.

Man merker kanskje ikke noe til det hvis man har fast lønn.

Man blir heller ikke utslitt av å ha dårlig råd og av prosjekter som kræsjer på en dags varsel, i verste fall, hvis man har fast lønn som er til å leve av og en helt annen arbeidsrutine. Man skjønner antagelig heller ikke at det tar litt tid å hente seg inn igjen selv om reglene skulle bli endret til noe som er håndterbart. Å være frilanser er i seg selv slitsomt, og i en situasjon som det har vært…

Dessuten er kanskje oppdragsgiverne et annet sted enn de var før ting kræsja, sånt må jo vedlikeholdes hele tiden også i en normal situasjon, er i hvert fall min erfaring.

Det er politikkens ansvar at regler har vært som de har vært, og myndighetene bør vise fleksibilitet i en sånn situasjon.